Å gå i en skog

av Oskar Bae.

Snekledd skogsvei i sollys, av Peder Mønsted.


Som sikkert mange andre, har jeg nytt det klare, deilige været vi har hatt her på Østlandet de siste ukene. Særlig i kveldingen har det vært vakkert.

Jeg går i en skog. Og når solen ligger lavt på den lyseblå himmelen, og trærnes skygger blir lange, får furuene en egen, gylden glans. Det strømmer gull gjennom barnål og nakne grener.


Jeg går slik og ser på trærne, og føler meg underlig hjemme. Granen kan være gammel og grågrønn, verdig og sterk, og grenene på de eldste gubbene er lange som småtrær. Men dette er stort sett de nederste, de som henger over skogbunnen som veldige vinger. Så minsker det i høyden. De eldste og største trærne vil riktignok til slutt si seg fornøyd med det evige jaget oppad. De forlater sin ungdommelige himmelferd og vender blikket mot jorden. De tykner - også høyt der oppe - og står som butte kolosser i landskapet.


Men i våre dager er det ikke mange graner som får bli så gamle. De blir hugget ned før sin tid. Granskogen er derfor spiss og spinkel i toppen; den klatrer fortsatt.


Med furuene, de som har solen i seg, er det annerledes. Grenene er tykke og danner en ordentlig krone. Jeg går langs en sti. På den ene siden har jeg hassel og bjørk. Hasselen bryter jorden som en hvals halefinne bryter sjøen; et titalls stammer, hver med tykkelsen til en underarm, spruter fra samme rot i en vifte over stien.


Bjørken står som skitne marmorsøyler blant de tre-fire meter høye hasselklasene.


På den andre siden er furu. Furuen har et luftigere uttrykk. Stammene er ranke og egne. Og grenene i kronen er likeledes selvstendige. Muskuløse, smidige saker, som gjør felles sak med sine kamerater. Sammen skaper de en verden. Jeg blir stående på stien og betrakte et slikt rom, dannet av en stor furus nakne krone. Der oppe hadde det vært plass til en orangutang. Som jeg står og forgaper meg i den rødbrune stammen, ser jeg det rødbrune beistet for meg, fremoverlent, stående, med bena i en opp ned V mellom to vertikale, kraftige grener og hendene rolig hvilende under den runde magen.


Våre forfedre forlot trærne. Kanskje ble de utkonkurrert av de store apene; jaget til jorden av større og sterkere livsformer.


På det viset er skogen med sin doble dybde som et ekko av havet. Den gir dialektikk til vår arts historie. Fra det blå dypet hentet vi opp våre mest grunnleggende bestanddeler; et blodsystem, primitive ører, de bløte øynene og en skvetten hjerne. Så bevegde vi oss til det neste ytterpunktet; til trærne, til en verden hevet over jorden. Der ble vi raffinerte. Vi fikk våre tomler, vårt flate fjes med sitt forovervendte, predatoriske blikk og det sosiale grunnlaget for vår fremtidige eksternalisering av kognisjon, det vi kaller språk. Så falt vi til bakken, jaget, og i jaget svulmet hjernen.


Solen har falt. Bare de øverste delene av furuen er fortsatt som dyppet i gull. Resten av skogen er kald og blå. Vi feller trærne, dette vårt opphav, og bygger våre hus av dem. Sånn sett lever vi fortsatt i skogen. De tidlige gudestøttene var også av tre; ja, før den overdådige Athena-statuen ble reist i Athens Akropolis, tilbad man en trestokk av simpelt utseende. Det er kanskje ikke så rart; trærne danner himmelen forfedrene våre nedsteg fra. Jeg rister tankene av meg, de drysser ned som et lag med pudret nysnø, før jeg tusler hjemover.