Ødegård

av Axel Julsrud.

"Kirke i snølandskap", av Louis Apol.

Jeg hadde ikke valgt stedet på forhånd. Jeg hadde simpelthen satt meg bak rattet og kjørt så langt opp i fjellheimen jeg kom før dagslyset forsvant. Jeg kjørte forsiktig langs smale veier som etter snødekket å dømme ikke hadde blitt brøytet på flere døgn. Det begynte å bli en stund siden jeg hadde sett bebyggelse, og jeg var bevisst på at bensinmåleren sank truende fort. Jeg ble derfor svært lettet da frontlyktene mine plutselig landet på en liten steinkirke der ute i det stumme vintermørket. Det var en ensom bygning, nesten gjemt bort bak høye snøfonner og beksvarte grantrær. Den fant snart ut at den befant seg i utkanten av et lite tettsted ved navn Grimlia.


Jeg parkerte etter hvert bilen i den delen av tettstedet noen med en sarkastisk sans for humor ville kalt «sentrum». Utenfor et langt, lavt trehus hang det et anonymt skilt hvor det sto Grimlia Hytteutleie. Jeg gikk inn og ble møtt av en gråhåret, middelaldrende mann. Han hadde en klumpete nese og store, mørke porer i ansiktet. «Jeg skulle gjerne ha leid en hytte» sa jeg, litt nølende. «Hvor lenge?» svarte mannen bryskt. Han så granskende på meg. Det slo meg at jeg egentlig ikke hadde tenkt over hvor lenge jeg skulle være på fjellet. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville tilbake dit jeg kom fra med det første. «En ukes tid?» spurte jeg. «Det går ikke,» fikk jeg raskt som svar. «Du kan ikke bli lenger enn til over helgen.» Jeg spurte han hvorfor, men han nektet å gi meg noen begrunnelse. Jeg skjønte at jeg ikke ville komme langt med å diskutere med ham, og bestemte meg heller for å ta til takke med de dagene jeg fikk. Jeg kunne alltids dra videre til et annet sted neste uke, men i kveld hadde jeg ikke noe annet sted å dra. Jeg betalte den etterspurte prisen uten å spørre noe mer.


Utleieren ga meg en veibeskrivelse da han ga meg nøklene. Med ordene hans surrende i hodet mitt satt jeg meg inn i bilen og kjørte ut av Grimlia med omrisset av den vesle kirken i bakspeilet. Veien var humpete og bekmørk. Jeg hadde snart kjørt i over et kvarter, og ble etter hvert sikker på at jeg hadde kjørt feil. Men plutselig åpenbarte det seg en umalt trehytte ved enden av hjulsporene jeg fulgte. Jeg parkerte bilen og gikk bak for å hente sekken min fra bagasjerommet. Før jeg lukket bakdøren stivnet jeg til. Jeg hadde fått øye på det svarte slipset jeg hadde slengt fra meg dagen før jeg dro. Det lå urørlig i hjørnet av bagasjerommet, med en knute som ikke var helt løst opp. Etter begravelsen hadde det føltes som om slipset prøvde å kvele meg, og i et øyeblikks panikk hadde jeg dratt det av meg. Det var ingen overraskelse at han døde, men allikevel hadde jeg ikke vært det minste forberedt. Jeg slang bakdøren igjen og gikk mot hytten. Det var ikke én lyd å høre på det gjengrodde tunet foran den vesle bygningen. Ikke en gang lyden av vind gjennom barnåler, bare min egen pust og mine egne, usikre skritt i snøen. Hytten syntes å sluke alt av lyd og lys den kunne, som et kaldt, svart hull i midten av skogen. Jeg vred om nøkkelen og steg inn.


Neste morgen satt jeg med en kopp kokekaffe ved kjøkkenbordet. Bordet var av massivt tre og tok opp mesteparten av et rom som fungerte både som kjøkken og stue. Jeg hadde funnet frem en innbundet hyttebok som jeg satt og bladde uinteressert i. På første side hadde noen skrevet «Ødegården, September 1964». Under denne overskriften var det skrevet om et oppussingsarbeid som forfatteren tydeligvis hadde blitt ferdig med, i ordfattig, nærmest spartansk stil: «Renovasjon over. Ildsted erstattet. Vegg fjernet.» Ingen hadde skrevet noe på de andre sidene. Jeg lukket snart hytteboken og bestemte meg for å utforske nærområdet.


Jeg hadde ikke gått mer enn noen minutter inn i skogen før jeg kom over tre små steinformasjoner i snøen. De så ut til å være et slags minnesmerke, eller et monument, ikke mer enn en halv meter høye. De minnet meg om gravstøtter der de sto, taust og urørlig, og de fikk meg til å tenke tilbake på steinblokken inngravert med navnet hans. Jeg ristet på hodet og dro glidelåsen på boblejakken min helt opp. Skogen fortsatte opp en fjellrygg, og ble gradvis tynnere og tynnere helt til den eneste vegetasjonen var forblåste kratt som klorte seg fast i et tynt lag jord. Her oppe ulte vinden og satte sine isende tenner i kinn og fingre. Jeg skuet ned over Grimlia. Lengst vekk, der dalen møtte fjellene på sørsiden, kunne jeg skimte den vesle steinkirken jeg hadde sett da jeg kom kjørende i går kveld. Jeg fulgte veien med øynene til den ble delvis dekket av en håndfull bygninger i Grimlia sentrum. Disse bygningene var relativt nye, med takstein som glitret i den skarpe vintersolen. Omsider fikk jeg øye på deler av hytten jeg bodde i mellom trærne jeg hadde kommet fra. Det slo meg at trærne i området rundt hytten var mindre og mer spredt enn skogen rundt, som om det kun hadde blitt skog nylig. Jeg fikk øye på to, kanskje tre andre flekker av slik tynn skog i dalsidene på begge sider av Grimlia.

Søndag kveld kjørte jeg tilbake til utleiestedet og returnerte nøklene. Jeg hadde brukt dagen på å studere et kart over området, men hadde ikke funnet noe annet sted som tiltalte meg. Jeg følte jeg måtte bli værende her i Grimlia en liten stund til, selv om jeg ikke hadde noe sted å sove. Det var altså ikke mer enn denne uforklarlige fornemmelsen som drev meg til å gjøre noe så dumt som å bestemme meg for å overnatte i bilen min midt på vinteren.


Jeg hørte på værmeldingen på bilradioen en liten stund før jeg la meg til å sove. Det er uforklarlig, selv for meg, at selv ikke varslingene om snøstormen som var på vei kunne få meg til å forandre mening—til å forlate Grimlia. Jeg skrudde av radioen og lukket øynene. Jeg sank nokså kjapt ned i en lett, urolig søvn, kanskje takket være den harde sengen i hytta som hadde nektet meg en god natts søvn de siste døgnene. Deg skulle dog ikke mer til enn et par skarpe frontlykter på en passerende bil for å vekke meg. Under hele mitt opphold i Grimlia hadde jeg bare sett et par biler passere på hovedveien gjennom landsbyen, men nå, rundt midnatt, var det ikke mindre enn fire biler som i tur og orden passerte parkeringsplassen jeg sto parkert på. Til og med bilen til eieren av utleiestedet var borte. Magen min knyttet seg uten at jeg helt forsto hvorfor. Jeg tittet ned på hendene minne og innså at de var blålige i fargen. Følelsen i nesetippen og haken min var helt borte. Jeg vred nøklene om i tenningen og tillot meg å varme meg i noen minutter før mangelen på bensin tvang meg til å skru motoren av igjen. Nærmeste bensinstasjon var ikke mindre enn 30 kilometer unna; det var livsviktig å spare på drivstoffet. I stedet for å sitte inne i bilen min og fryse bestemte jeg meg for å gå til den ensomme steinkirken og se om den var åpen. Med litt hell ville jeg kunne varme meg der inne, og i verste fall ville gåturen i seg selv være nok til å få opp kroppstemperaturen, om enn ikke med mye. Vinden tok seg opp da jeg nærmet meg kirken, og jeg innså at jeg burde hatt mer respekt for værmeldingen. Kirkedørene var, ikke helt uventet, låste. Jeg banket hardt på den tunge porten, og prøvde til og med å rope inn i tilfelle det var noen der inne som ikke hørte bankingen, men det var åpenbart at kirken var helt tom. Det kom ikke lys ut av noen vinduer eller sprekker i konstruksjonen.


Det var først da jeg ga opp banking og bestemte meg for å gå tilbake til bilen at jeg fikk øye på henne. En liten, svart figur kom langsomt gående langs veien; hvert skritt forover med omhu i den tykke snøen. Hun var omsvøpt i vindkast fylt med løs snø. Hjertet mitt hamret, og kulden gjorde pusten min uregelmessig og fikk meg til å skjelve. Hun var lav og spinkel, og gikk med langsomme men ettertrykkelige skritt i den dype snøen. Jeg ropte ut til henne, men hun så ikke ut til å ense meg. Hun kom nærmere og nærmere. Jeg pustet tungt, og så at det kritthvite ansiktet hennes ble delvis dekket av min fordampende pust. Da hun var kun noen skritt unna løftet hun et isblått blikk mot meg. Jeg klarte ikke si noe. «Vær så snill» sa hun, den spinkle stemmen hennes knapt hørbar over den ulende vinden. «Jeg trenger ly.» Hun så bedende i min retning, men det føltes likevel som hun så på noen bak meg—som hun så rett gjennom meg. Hun spente øyenbrynene i fortvilelse. «Vær så snill» gjentok hun. «Jeg har bare en bil,» stammet jeg, «men den er ikke varm.» Jeg snudde meg rundt for å peke i retning av parkeringsplassen jeg hadde kommet fra. Da jeg snudde meg tilbake var jenta forsvunnet. Hun forlot et inntrykk av at jeg hadde såret henne dypt. Som om hun hadde vandret helt opp til denne dalen bare for å finne meg.


Jeg kunne ikke lenger bli på dette gudsforlatte stedet. Jeg hadde ikke en gang tid til å vente på dagslys, og løp derfor rett tilbake til bilen og startet motoren. Jeg kjørte altfor fort ned den snødekte veien og kjente flere ganger at vinden røsket i den vesle bilen. Jeg speidet febrilsk etter jenta jeg hadde møtt ved kirken, men snøføyken gjorde det umulig å se lenger enn et par meter foran meg. I det øyeblikket hadde jeg ikke stanset for noe som helst. Jeg fortsatte å kjøre selv når jeg hørte kirkeklokkene fra en tom kirke ringe bak meg. Det eneste som sto klart for meg i det øyeblikket var at jeg ikke kunne stoppe. Døden hadde fulgt meg helt hit.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no