“21 tanker for det 21. århundret" av Yuval Noah Harari.


Yuval Noah Harari er mester i kunsten å forenkle uten at det blir for enkelt. Med Hararis hjelp kan det 21. århundrets problem formuleres som ett eneste spørsmål: Med hva slags moralsk ledetråd skal vi orientere den teknologiske og bioteknologiske utviklingen fremover?


Spørsmålet byr seg fordi det for øyeblikket kan virke som om vi har gitt opp den siste ledetråden på markedet, liberalismen. Det forrige århundret var en eneste lang kamp mellom fascismen, kommunismen og liberalismen. De første to mister troverdigheten i sin tur i 1945 og 1989 (Tiden vil vise om de fremdeles er i kramper eller om de begge er på vei tilbake for å fylle tomrommet). Det liberale demokratiet står igjen som en soleklar vinner, men det er ikke perfekt. I løpet av noen tiår rammes USA, liberalismens vugge, av økonomiske kriser, økte forskjeller, og et presidentvalg som svekker tilliten — ikke bare til demokratiet — men til menneskeheten. Vi har null historier igjen å hengi oss til.


Samtidig raser den teknologiske utviklingen videre og legger bak seg store deler av verdens befolkning i irrelevans og uvitenhet. Hvor vil de lede utviklingen videre? Har de allerede mistet kontrollen, og lar seg lede av teknologimogulene og oppmerksomhetsgrossistene snarere enn å lede dem?


Harari er forfriskende rett-frem og innrømmer at skriveprosessen har vært en prøvelse i å unngå selvsensur. For ikke mange tiår siden ville spørsmålene Harari stiller ved demokratiet vært å banne i kirken. Kapittelet om innvandring bærer undertittelen «Noen kulturer kan være bedre enn andre». Men frykt ikke, ingen av Hararis konklusjoner er milevis fra det man skulle forvente. Nasjonalisme er ikke egnet til å løse globale problemer, sekularisme er å foretrekke fremfor teokratiet. Når Harari først har nådd sin konklusjon får jeg følelsen av litt uoppfordret og overflødig polemikk. Vi vet — de fleste av oss — hva som er fordelene med demokratiet og den sekulære staten. Av de mest interessante diskusjonene er teorien om hvordan demokratiet styres av følelser, og ikke fornuft, en sammenlikning mellom jødedommen og Freuds mor, og en utleggelse av Disneys nye menneskesyn.


Den første halvdelen er den mest fengslende. Beskrivelsen av de teknologiske mulighetene er virkelig svimlende. Derfor er fremdeles Homo Deus, Hararis bok om menneskenes fremtid, etter min mening den mest lesverdige av bøkene hans til nå. I en verden overveldet av informasjonsteknologi og post-sannhet er Harari påpasselig med å oppfordre til forvirring. Forvirring antyder i det minste et ønske om å orientere seg, og forvirrede Homo Sapiens har bedre dømmekraft enn fortvilede Homo Sapiens.


En bok som denne skulle utkomme hvert femte år. Vi trenger overblikk og klarhet. Hvis Harari har Vipassanā å takke for evnen til å mestre begge deler, utgjør 21 tanker for det 21. århundre et overbevisende incentiv til å sette bena i kryss og lukke øynene i noen minutter. Den siste delen av boken tar for seg meditasjon som konsentrasjon.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no