top of page

Frø

av Kristin Langholm Larsen.

Stilleben med frukt, av Caravaggio.


Det var ikke slik det skulle skje. Jeg hadde hatt en plan. Jeg ville fortelle det til ham med en gang jeg visste det sikkert. Det var derfor jeg hadde syklet opp til han den dagen.


Gatene var folketomme, asfalten mørk etter regnet. Det luktet vår: av regn som fordampet i sola, nyklippet gress, sigarettrøyk og nye begynnelser. Jeg måtte stanse da jeg var halvveis og legge regnjakka på bagasjebrettet. Hele tiden så jeg ansiktet hans foran meg, hvordan han ville få den dype rynka over venstre øyebryn da jeg fortalte det. Tausheten i yttergangen mens jeg tok av meg skoene. Hvordan han ville be meg om å sette meg i sofaen enda vi ikke pleide å sitte der og ta det hele fra begynnelsen. Og så, mens jeg fortalte, hvordan det langsomt ville gå opp for ham, at dette egentlig var en god ting, det var dette han trengte. Rynka ville rette seg ut. Erstattes av de ørsmå linjene han fikk på hver side av øyekroken når det skjedde noe som virkelig gledet ham. Og han ville hviske inn i øret mitt at alt kom til å ordne seg. Vi skulle gjøre dette sammen. Jeg trengte ikke bekymre meg for noe.


En uke.

To uker.

Tre.


I bakken ved biblioteket svingte jeg til venstre. Sto på pedalene det siste stykket. Innbilte jeg meg at jeg kunne føle forandringen i kroppen, selv om jeg visste at det var umulig. Da jeg kom til veibommen svingte jeg meg av sykkelen. Kikket opp mot boligblokka hans og så at terrassedøra sto åpen slik den pleide. Kostebilen hadde vært der uka før, sopt med seg all grus som var blitt strødd i løpet av vinteren. Nå var veiene glatte. Rene.


Sykkelen gled lydløst det siste stykket. Jeg lurte på om han hadde sett meg fra vinduet, slik han noen ganger gjorde. Om han ville vente på meg på avsatsen når jeg kom opp, ta på meg med grådige hender. Om vi hadde hele helgen.


Men rett før jeg var fremme ved bygningen gikk terrassedøra opp. Det lange håret hennes så silkemykt ut allerede herfra. Hun var akkurat som han hadde beskrevet henne.


Jeg bråstanset. Snudde. Skrubbet opp kneet da jeg presset sykkelen gjennom bommen så hurtig jeg kunne. Hjerteslagene sluttet ikke å gi gjenklang i ørene mine før jeg var kommet halvveis tilbake der jeg kom fra.


Fire uker.

Fem uker. Seks.


Valmuefrø,

pepperkorn,