Jul

av Oskar Bae.

Vinterlandskap, av Sophus Jacobsen.


Natten kom som tidevann. Skyer rullet over oss og rørte været sammen. Hele dalen ble en dunkel trommel. Men nå har det klarnet. Nå er dagene friske og tørre; ved morgengry rømmer nattemørket som et skadet rovdyr inn mellom stammene. Så står skogen tilbake, fredfull og glitrende i iskrystaller.


Det er noe lignende sommerens hvite timer i disse åpne dagene, men vinteren er roligere. Jeg følger en furugrodd åskam. Sikten er god gjennom de nakne bjørkene i lien nedenunder; jeg kan se langt utover bygden. Skog og grend, grend og skog, horisont og isblå himmel.


Småfuglene har trukket seg sammen til små, farverike flokker. De flytter seg fra tretopp til tretopp, kvitrende. En trekryper sneier meg, lander på en stamme langs stien og blotter brystet. Den hvite dunen har skjær av perlemor mot den rødlige furubarken og det ellers isbitte landskapet.


De andre meisene – det er en tre-fire ulike arter i følget – henger som små julebjeller i trærne, undersøker meg et øyeblikk før de trekker videre innover skogen.


Hjemme har katten orm. Jeg ser dem henge som små hyssingstumper ut av bakenden hennes. Hun får det støtt av nettopp småfuglene. Lopper bringer de også i hus. Vakker og trivelig er vinterfuglen, men tungt befengt med innvollsorm og blodsugende parasitter. Lunt der inne overvintrer sommerens drama, høysommer og hundedagene. Liv og råte. Vår og høst. Og nå vinter – Lucia og Lussi, julemorgen og julebukk, de våkne barna rundt treet og fulle far i hjørnestolen, lys og mørke.


Døde hender

året vender.


Jeg hører klokkene fra en fjern kirke svakt gjennom skogen. Et ekorn flytter seg i tretoppene med et dryss av snø mot bakken. Så stille. Nye klokkeslag for barnet som hvert år fødes og dør.


Døde hender

året vender.


Trollene kan ikke tåle kirkeklokkene. Det var derfor de ble reist, tårnene, for å holde de underjordiske på avstand. Store kampestener ligger strødd rundt landets eldste kirker, og disse mente man at trollene hadde kylt av gårde mot klokkeklangen i ren forargelse. Med de store ørene deres ble det vel for mye med all menneskeskramlingen. Hovedstaden mistet selv sitt troll – Ekebergkongen – på grunn av de stadige kanonsalvene som under en svensk beleiring ble avfyrt fra Akershus festning. Menneskene bråker og lyser, hoier og styrer og holder stillheten borte.


Mørke er øyets stillhet. Kirkeklokken gir seg, og solen faller. Det damper i gull mot vest.


Stillhet i dagen, mørke i lyset, lyder i natten, lys i mørket.


Døde hender

året vender.


Jeg går like greit mot kirken, krysser litt asfalt og et jorde, og tusler på en grusvei mens tussmørket siver inn fra skogen. En rød sky holder seg i det lengste i den ellers blånende hvelving. Rundt blinker et tyvetalls stjerner.


Kirken ligger på et nes i en innsjø. Sjøen er sort og stille, akkurat lukket av is. Under dette lokket vet jeg at underlige, ål-lignende fiskearter nå våkner til live. Sommerens farvesprakende jegere, abbor og gjedde, får selskap av trollfisken; den skjeggete laken jager under stålisen.


Kirken er stengt og tom og tårner med sitt skjeve spir blant knudrete lindestammer. Gudstjenesten er over, og bygdens kirkegjengere allerede hjemme. De har etterlatt seg subbende spor i snøen, gamlingene, og lys ved gravstøttene. Minner og vanskelig pliktfølelse skjøtter kirkegården, tradisjonene, høytidene, årshjulet.


Døde hender

året vender.


Under kronene på vei hjem – det er månelyst og fint å gå gjennom skogen – passerer jeg et par eldgamle gravhauger. To små stenrøyser henger over bygden. De er gjengrodd av mose og gress, og hver sten i haugene danner nå runde og fine tuer. Vinterstid har tuene i røysen liksom kjemmet lugg; gresset under det fine snølaget er strøket nedover av høsten. Rundt står skjeve einere og ensomme furuer. Over blinker stadig flere stjerner, kaldt og grønlig. Døden er flettet inn i skogen. Inn i skog og bygd. Inn i år og dager. Våre forfedre gjødslet himmel og jord, med blod og ord, som vi også må.