top of page

Høst

av Karen Drabløs Landa.

Skogsti om høsten, av Hans Andersen Brendekilde.



Høst. For de fleste gir ordet negative assosiasjoner. Mørke, kulde, nedstemthet. Sorg over sommeren som er forbi. Gru for vinteren som er på vei.

For Berit er det annerledes. Der andre ser etter vårtegn leter Berit etter tegn til høst. Gylne løvtrær, mørkere kvelder, piskende regn.

Men det er ikke det viktigste. Det viktigste høsttegnet kan ikke ses, ikke høres, ikke luktes. Det kan bare anes. Stinget i lufta. Hun pleier å merke det i begynnelsen av september, noen ganger i slutten av august. En morgen går hun ut på trappa, trekker pusten, fyller lungene med luft, og kjenner det, at endelig er den her. Endelig kan hun puste ut.

Hun smaker på ordet, det opprinnelige ordet – å høste. Å høste fruktene av et arbeid, å få belønning for strevet. Hvile ut etter sommerens mas – om å være utendørs, å være glad, å være sammen. Presset om å leve i nuet, leve her og nå, presset om å glemme.

Sommeren er som ungdomstiden, har hun innsett, full av forventninger som aldri kan innfris. Høsten er smerten over alt man ikke rakk.

Også hun pleide å frykte høsten. Med årene har hun lært seg å leve med den, lært å endre assosiasjonene. Erkjennelse, aksept, ro. Hun går i fjellet, ser hvordan landskapet gradvis farges mørkerødt, hvordan naturen gjør sin siste opptreden før alt langsomt fryser til, dekkes av kulde og snø. Årstidene går ubønnhørlig sin gang, med eller uten henne, tar ingen hensyn.

Det er en trøst i det, at tiden går. Men det er også en påminnelse, et spørsmålstegn: Hvor lenge har hun igjen? Skal hun ikke snart finne seg en ny kjæreste, en ny mann, en å tilbringe sine siste år med? Hun sitter i stolen i hjørnet med strikketøyet. Katten Harald, som barnebarna har kalt opp etter Kongen, har lagt seg på føttene hennes, hans faste plass.

Hun skulle aldri ha noen dyr, men det var før Arvid døde. Nå er katten det kjæreste hun har, etter barn og barnebarn selvsagt. Selv om han ikke elsker henne betingelsesløst, slik en hund ville gjort, gjør han nytten sin. Han ligger på føttene hennes, passer på henne. Gnir seg inntil beina hennes om han vil ha noe. Gir hjemmet liv.

Arvids portrett står på bordet ved siden av, observerer alt sammen med sitt trygge, rolige blikk. Det ble tatt et par år før han ble syk, før kreften kom og gjorde kort prosess. Han var ikke engang fylt femti. Portrettet viser ham slik han var, frosset i tiden, evig ung.

Eller i det minste, relativt ung.

Hun pleide å fantasere om at han skulle komme til live igjen, stige frem fra bilderammen, komme tilbake til henne, holde om henne og trøste henne, beskytte henne fra alt sammen. Innimellom, når natten var på sitt mørkeste og sorgen var på sitt mest overveldende, var ønsket så sterkt at hun kunne sverge på at hun så tegn til liv i portrettet. Var det ikke et blunk der, en krusning om leppene, et lite smil?

Men han kom aldri.

Ønsket avtok med årene, etter hvert som smerten ble mindre akutt. Sorgen gled inn i bakgrunnen og ble en del av tilværelsen, et evig bakteppe for alle livets opp- og nedturer.

Tiden gikk.

Denne høsten er det tjue år siden han døde. Hun, Berit, blir eldre, gråere, mer rynkete for hvert år. Men portrettet av Arvid forblir det samme. Sånn sett er han heldig, kan hun ta seg i å tenke. Han huskes slik han var, en mann i sin beste alder. Hun derimot, vil huskes slik hun er, slik hun blir. Grå, skrøpelig, gammel.

Om han kom tilbake nå, ut av portrettet, ut til henne, ville synet av dem nesten vært komisk, for en utenforstående kunne de like gjerne vært mor og sønn. Ville han fremdeles holdt rundt henne, trøstet henne, elsket henne? Eller ville han sett på henne med avsky?