top of page

Hjem

av Anonym. 


Det var fredag ettermiddag, mai, og steikvarmt. Bakken hadde nesten ikke kjent regn på et år og det var for lengst blitt satt opp vanningsforbud. Det hadde i tillegg vært en snøfattig vinter og elvene var ikke fulle av iskaldt smeltevann sånn som de pleide.


Han kjørte med alle vinduene åpne oppover den smale veien. Det var lenge sida han hadde vært ute av byen. Han tenkte på henne, på det kjølige gresset de skulle legge seg i, tenkte på smørblomster og rennende vann. Hun bodde aleine på et småbruk; det var smått forfallent men i brukbar stand og akkurat passe stort. Inne var det lavt under taket, malinga flassa av fra veggene og samla seg i blondegardinene som filtrerte sola inn på kjøkkenet; det lukta alltid av kaffe og blomster der, mens hun lukta myk jentehud og bare det var grunn nok for han til å komme. Mange helger kjørte han til henne, vekk fra byen og det forjævlige kollektivet han bodde i. Der var det fuktflekker i taket. En av dem ligna Island. Den fløt ut i taket over senga hans. Island. Det fant han ut en gang han bladde i et atlas og kjente igjen synet fra alle de søvnløse nettene sine.


Det var alltid noen i blokka han bodde i som spilte tuba eller drakk seg fulle og høylytte på en tirsdagsnatt. Noen som krangla og slo hverandre, skreik og hylte, vegg i vegg. Tidvis så han sprøytespisser i de skitne hjørnene i oppgangen. Tidvis så han folk som kom og så forsvant igjen, uten at noen visste hvem de var eller hvor de skulle. Han tenkte ofte på å flytte men gjorde det aldri. Det var for billig.


Også var det jo Sebastian. Han skjønte ikke hvordan det skulle gå med Sebastian hvis han bare dro. En gang hadde han prøvd å hoppe ut av kjøkkenvinduet. De bodde i sjette. Den unge gutten sto så tafatt i vinduskarmen og så seg over skuldra, venta på at noen skulle komme og dra han vekk derfra og tilbake i livet, vekk fra luftmassene som skilte ham og asfalten, inn på kjøkkenet igjen. Han hadde lagt en hånd på Sebastians skulder, bedt ham komme ned. Sette seg på en stol. Drikke et glass vann. Han kunne ikke reise fra Sebastian, selv om han ville.


Vifta sto på for fullt i bilen, likevel var han våt av svette. Hadde lest i VG at det var afrikanske tilstander. Den tanken gjorde ham litt glad. Kanskje de skulle få vår sin av kaka, de også. Fluene og diareen.


Men han tok seg i det, skamma seg over denne barnslige dommedagsgleden.


Det var langsomme, desperate tider i hele verden; sløve, rastløse timer som pinte planeten.


Verden var på felgen, alt var på vent og alt skjedde kun som en del av en kontinuerlig prosess; alt var over før man rakk å skjønne hva som hadde hendt.


Himmelen fremfor han stakk i øynene, mens det på begge sider av bilen ikke var annet å se enn mørkegrønn granskog. Så åpna brått landskapet seg opp og han så de lysende jordene og de hvite bjørkestammene. Han kjørte gjennom Tidemann og Gude, han tenkte på sommerlyse fletter og bare, brune bein. Snart tok han av på den hullete grusveien som førte inn til småbruket. Hønene skvatt flaksende opp og gjemte seg under syrinhekken idet han svingte inn på tunet i litt for stor fart, bråbremsa og tvang opp håndbrekket. Han gikk deretter ut, strakte seg, og smilte; han hadde ikke vært her på lenge. Forrige vinter hadde de gått på ski. Det hadde jo ikke blitt noe av det i år.


Det føltes litt som å komme hjem når han kom hit. Men dette var ikke hans hjem. Når han dro til foreldrene sine, i jula og noen dager i påska, sa han at han dro hjem. Det var i det huset han hadde vokst opp og bodd atten år av livet, men selv om han kalte det å dra hjem så var det ikke hjemmet hans lenger. Etter at han dro derfra hadde han bodd mange steder, men ingen av dem hadde vært et hjem. Det passet ham bra. Han likte å være – føle seg – fri. Kanskje var denne friheten bare en illusjon, men han likte den illusjonen; det var på grunn av den at han hadde sagt opp jobben og dratt til Peru, at han hadde bodd to år i ei hytte på snaufjellet, at han hadde seilt til Kapp Verde – bare fordi det passet ham, der,