Hjem

av Anonym. 


Det var fredag ettermiddag, mai, og steikvarmt. Bakken hadde nesten ikke kjent regn på et år og det var for lengst blitt satt opp vanningsforbud. Det hadde i tillegg vært en snøfattig vinter og elvene var ikke fulle av iskaldt smeltevann sånn som de pleide.


Han kjørte med alle vinduene åpne oppover den smale veien. Det var lenge sida han hadde vært ute av byen. Han tenkte på henne, på det kjølige gresset de skulle legge seg i, tenkte på smørblomster og rennende vann. Hun bodde aleine på et småbruk; det var smått forfallent men i brukbar stand og akkurat passe stort. Inne var det lavt under taket, malinga flassa av fra veggene og samla seg i blondegardinene som filtrerte sola inn på kjøkkenet; det lukta alltid av kaffe og blomster der, mens hun lukta myk jentehud og bare det var grunn nok for han til å komme. Mange helger kjørte han til henne, vekk fra byen og det forjævlige kollektivet han bodde i. Der var det fuktflekker i taket. En av dem ligna Island. Den fløt ut i taket over senga hans. Island. Det fant han ut en gang han bladde i et atlas og kjente igjen synet fra alle de søvnløse nettene sine.


Det var alltid noen i blokka han bodde i som spilte tuba eller drakk seg fulle og høylytte på en tirsdagsnatt. Noen som krangla og slo hverandre, skreik og hylte, vegg i vegg. Tidvis så han sprøytespisser i de skitne hjørnene i oppgangen. Tidvis så han folk som kom og så forsvant igjen, uten at noen visste hvem de var eller hvor de skulle. Han tenkte ofte på å flytte men gjorde det aldri. Det var for billig.


Også var det jo Sebastian. Han skjønte ikke hvordan det skulle gå med Sebastian hvis han bare dro. En gang hadde han prøvd å hoppe ut av kjøkkenvinduet. De bodde i sjette. Den unge gutten sto så tafatt i vinduskarmen og så seg over skuldra, venta på at noen skulle komme og dra han vekk derfra og tilbake i livet, vekk fra luftmassene som skilte ham og asfalten, inn på kjøkkenet igjen. Han hadde lagt en hånd på Sebastians skulder, bedt ham komme ned. Sette seg på en stol. Drikke et glass vann. Han kunne ikke reise fra Sebastian, selv om han ville.


Vifta sto på for fullt i bilen, likevel var han våt av svette. Hadde lest i VG at det var afrikanske tilstander. Den tanken gjorde ham litt glad. Kanskje de skulle få vår sin av kaka, de også. Fluene og diareen.


Men han tok seg i det, skamma seg over denne barnslige dommedagsgleden.


Det var langsomme, desperate tider i hele verden; sløve, rastløse timer som pinte planeten.


Verden var på felgen, alt var på vent og alt skjedde kun som en del av en kontinuerlig prosess; alt var over før man rakk å skjønne hva som hadde hendt.


Himmelen fremfor han stakk i øynene, mens det på begge sider av bilen ikke var annet å se enn mørkegrønn granskog. Så åpna brått landskapet seg opp og han så de lysende jordene og de hvite bjørkestammene. Han kjørte gjennom Tidemann og Gude, han tenkte på sommerlyse fletter og bare, brune bein. Snart tok han av på den hullete grusveien som førte inn til småbruket. Hønene skvatt flaksende opp og gjemte seg under syrinhekken idet han svingte inn på tunet i litt for stor fart, bråbremsa og tvang opp håndbrekket. Han gikk deretter ut, strakte seg, og smilte; han hadde ikke vært her på lenge. Forrige vinter hadde de gått på ski. Det hadde jo ikke blitt noe av det i år.


Det føltes litt som å komme hjem når han kom hit. Men dette var ikke hans hjem. Når han dro til foreldrene sine, i jula og noen dager i påska, sa han at han dro hjem. Det var i det huset han hadde vokst opp og bodd atten år av livet, men selv om han kalte det å dra hjem så var det ikke hjemmet hans lenger. Etter at han dro derfra hadde han bodd mange steder, men ingen av dem hadde vært et hjem. Det passet ham bra. Han likte å være – føle seg – fri. Kanskje var denne friheten bare en illusjon, men han likte den illusjonen; det var på grunn av den at han hadde sagt opp jobben og dratt til Peru, at han hadde bodd to år i ei hytte på snaufjellet, at han hadde seilt til Kapp Verde – bare fordi det passet ham, der, da. Han hadde stukket av fra mennesker som begynte å sno bein og armer litt for stramt rundt ham. Da fikk han ikke puste. Han måtte puste. Det var det som var frihet for ham.


Han gikk over tunet, hvor syrinene spredde duften av sommer. Han likte synet av det lille, hvite huset. På andre siden av hushjørnet fant han henne. Hun satt i solveggen i shorts og bh, med beina i kors på stolen foran seg og en avis i fanget, radioen sto i det åpne kjøkkenvinduet bak henne og summa lavt.


– Hei, sa han, myste og smilte. Noe stemte når han så henne, noe klikket inni ham, noe falt på plass igjen; det var noe han kunne ha prøvd å beskrive men ikke ville ha klart.


Hun hadde blitt brun.


– Hei, sa hun og smilte.


– Du kom. Han satte seg ved siden av henne, rulla en røyk og så henne trekke inn med lukkede øyne, hun hadde solstråler i håret.


– Kaffe? spurte hun.


– Kaffe kan vi drikke etterpå, sa han, dro henne opp av stolen, de la seg i enga, i alt det høye, myke gresset; kløver, smørblomst, prestekrager; han ville nyte denne helga så mye han kunne før han skulle tilbake til asfalten og støvet.


Han fortalte henne om Sebastian. Gutten i kollektivet som brukte kjøkkenknivene på armene og hadde prøvd å hoppe ut av vinduet. Hun lå på ryggen, det irrgrønne gresset la seg rundt henne, trakk henne inn i seg, lukket seg rundt henne.


– Han kan komme hit, sa hun.


– Det høres ut som om han trenger en ferie. Hun lukket øynene, plukket en rødkløver og strøk den over ansiktet. Han nølte.


– Hit? sa han.


– Ja, sa hun.


– Han kunne bare vært her, gått turer i skogen med Bamse og tatt det med ro. Høres ut som han trenger det, denne vennen din. Øynene hennes var fremdeles lukket. Over dem var himmelen blå, slumrende i varmen. Hun sukket.


– Stakkars liten. Verden er så slem. Hun åpnet øynene og fulgte de små, hvite skyene med blikket; han prøvde å le.


– Men … det er jo i byen han bor. Går på skole og sånn. Når han klarer å komme seg opp av senga, da. Han tenkte seg om et øyeblikk før han la til at, – Jeg tror egentlig han praktisk talt har droppa ut.


Hun strakte armene over hodet og gjespet.


– Ta han med hit, sa hun bare.


– Ja vel, sa han og lo igjen. Men han var en egoist. Han ville ikke dele henne med noen. Det var bare han som visste om dette stedet, bare han som visste om henne. Var det ikke?


Det ble en fin helg; de gikk fjelltur og Bamse, den svære St. Bernarden hennes, logret og peste hele veien. Søndag farga kveldssola alt i en myk, gul nyanse og hun sto med hendene på ryggen og et skjevt smil.


– God tur hjem, sa hun. Han ville si at han ikke bodde der, i byen, at han ikke bodde noe sted, ville si at dette føltes litt som hjem.


– Jeg kommer snart tilbake, sa han.


– Husk å ta med deg Sebastian, vinket hun.


Han svarte fraværende; jo da, det skulle han; men han glemte det med det samme og smilte deretter bekymringsfri hele veien tilbake til den myldrende maurtua av mennesker som lever livene sine uten å vite hva som finnes utenfor. Han følte seg dem overlegen – men bare et øyeblikk, så skammet han seg over å ha tenkt at han var bedre enn noen andre, at han hadde sett mer, visste mer. Det var blitt mørkt da han nådde byen.


Han låste seg inn i hybelen. Det var over midnatt og byen ville sove men klarte det ikke. Byen hadde uhelbredelig insomnia og den smittet ham hver gang han kom tilbake. En av de andre i kollektivet hadde besøk av et par jenter han kunne diskutere Kafka med, de drakk sur hjemmelaget vin og hørte på en slags ubestemmelig jazz som sikkert var bra. Han nikka bare fort til dem, gikk ut på det skitne, grelle kjøkkenet og drakk vann fra springen. Det smakte svømmebasseng. Suset fra trafikken var bakgrunnsstøyen som snart skulle trenge så dypt inn i hodet hans at han ikke kunne høre den mer.


Klokka var snart ett, mandag allerede, han måtte sjekke om Sebastian levde. Han sov i alle fall ikke, ikke på denne tida av døgnet. Han hadde bedt Kafka-typen om å holde et øye med kollektivets skjøre spurv mens han var borte, men den fyren så lite som ikke var piker, vin og jazz.


Han banka på den grønne døra hvor Sebastian hadde skrevet FUCK OFF med svart sprittusj. Åpna forsiktig, hørte med det samme den masende lyden fra hodetelefonene som tenåringen hadde lukka seg inne i, det brølte fra dem og han måtte vel snart bli døv. Ansiktet var liksom låst, forsegla; det lille man så av det under den lange luggen. Gutten lå som et blekt lik på den smale senga, kikket så vidt opp gjennom tunge øyelokk; apatien var altoppslukende.


– Hei, sa han. Sebastian svarte ikke. Så bare plirende på ham med de svarte øynene.


– Var det noe?


Stemmen var flat, rusten og ubrukt.


– Er alt ok? Han satte øynene i Sebastian, men gutten lukket dem med det samme, lukket seg inn i seg selv og klemte headsettet tettere rundt hodet.


Han gikk og la seg. Sebastian levde. Eller, han holdt seg i live.


Han visste ikke hvorfor, men det var viktig for ham at han gjorde det. Levde.


*


Det gjør han en måned seinere også. Jeg har slengt en bag i baksetet på bilen før jeg tømmer kaffekoppen. Gjennom støvet skinner sola. Ved respatexbordet sitter en mager og lut gutt. Jeg aner en antydning til et smil idet Sebastian kikker hurtig opp på meg.


– Skal du til dama di nå, sier han. Jeg ler.


– Hun er ikke dama mi, vi er bare venner.


– Yeah right, sier Sebastian, sjenert, sarkastisk; den svarte luggen henger rett ned, han har en av sine bedre dager i dag.


– Hva skal du i dag da? spør jeg. Sebastian sier ikke noe. Men jeg veit hva han skal. Han skal sitte her. Mure seg inne i seg selv. Tenke de samme tankene han alltid har tenkt, de som holder ham som fange og aldri lar ham hvile. Han skal ikke bevege seg så mye som en meter utafor døra. Og dette er en god dag.


Jeg setter koppen i kummen. Den metalliske lyden. Jeg hoster. Jeg husker hva hun sa.


– Vil du være med? spør jeg. Ut av byen? Få litt luft, litt ekte luft?


Sebastian stirrer fortsatt på den blå respatexen. Han mumler lavmælt: nei takk.


Men en halvtime seinere sitter han i passasjersetet. Jeg veit ikke hva jeg sa som overtalte han, men dette er en av de få dagene hvor han har håpet, en av de sjeldne dagene han skjønner at det finnes noe verdt å se utenfor rommet sitt. Jeg er glad. Jeg er glad for at han har en sånn dag.


Jeg setter på musikk. Sebastian røyker manisk hele veien. Den svarte hettejakka og de høye skuldrene som spisse spyd mot verden. Jeg er skeptisk. Men hun kommer til å vite hva hun skal gjøre.


*


Da Sebastian så Bamse grov han hendene inn i den tjukke pelsen som om han ville bli ett med dyret; Han satte seg rett ned på bakken og Bamse ble overivrig av så mye oppmerksomhet. Den svære hunden la seg nesten oppå den tynne gutten.


Hun satte hendene i sida, så opp på meg med aldri så lite selvgodhet i blikket.


– Hva sa jeg? mumlet hun og smilte.


Sebastian fikk et eget rom. Han fikk gjøre hva han ville, sa hun. – Så lenge du tar i et tak når det trengs, kan du bli så lenge du vil.


Noe rørte seg i tenåringens bleke ansikt da hun sa dette. Kanskje han endelig hadde kommet hjem.


Etter et liv uten noe hjem hadde han kanskje funnet et.


Jeg dro som alltid tilbake til byen etter helga. Men da jeg kom tilbake fem-seks uker seinere – da jeg endelig hadde sommerferie og gleda meg mer over livet enn på lenge – skjønte jeg at jeg nå måtte dele henne med Sebastian. Hun hadde sydd bukser til ham. Jeg lo så jeg knakk på midten da jeg så dem. Sebastian i vide, posete bukser med rødt og gult inkamønster. Den lange luggen var nå også satt opp i en strikk og jeg så ansiktet hans ordentlig for første gang. Han var brun og hadde fått synlige sener på armene, de hadde gravd opp en potetåker – ”Sebastian elsker poteter!”, lo hun – og Bamse så hele tida forelska opp på gutten som om det ikke fantes noen andre i hele verden.


Vi satte oss ved bordet under parasollen; hun hadde stekt vafler, Bamse lå ved føttene til Sebastian. Jeg smilte til henne over bordet, viste henne hvor imponert jeg var; hun hadde forvandlet ham, transformert andungen til en svane; jeg skjønte ikke hvordan. Sebastian var fortsatt den blyge gutten. Men hun hadde gitt ham et hjem, og et nytt lys i øynene.


Jeg lente meg tilbake, så utover engene, bjørkene, skogen, fjelltoppene, hørte bekken som sildra bak låven – den fæle tørken hadde endelig fått motstand av et velsignet regnskyll i forrige uke. Jeg følte den blå himmelen og de skumhvite skyene over meg.


Hun hadde forvandlet meg også, jeg hadde også funnet et hjem her. Men jeg kunne aldri bli.

Bamse bjeffet og noen – en skrinn skikkelse med en sekk på ryggen og nølende gange – kom inn på tunet. Sebastian reiste seg.


*


– Det er henne, sier han og smiler til deg, du nikker og smiler tilbake.


– Så bra hun fant fram fra busstoppet, sier du.


– Hun har gleda seg sånn til å komme, sier Sebastian og reiser seg, går den nyankomne jenta i møte, følger henne bort til bordet hvor vi sitter; hun ser forvirra og litt medtatt ut, men hun smiler og klapper Bamse på hodet. Du gir henne en klem og sier at her er det plass, her kan hun være.


Her kan hun bo.


Bamse logrer lykkelig.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no