top of page

Lønn

av Kato Gulbransen.

En eremitts bosted, av Apollinary Vasnetsov.

O dyp av rikdom og visdom

og kunnskap hos Gud!

Hvor uransakelige hans dommer er,

og hvor ufattelige hans veier!

(Rom: 11:33)



Det var en gang en munk som bodde alene ute i skogen. Alt denne munken eide var en primitiv tømmerkoie, et knippe selvsnekrede møbler, og sine raggete klær. Ved siden av dette kan nevnes et jernkors og noen enkle skrivesaker, samt et brev skrevet av Sankt Athanasius av Alexandria som hans åndelige far hadde gitt han i oppdrag å oversette.

En gang i måneden gjorde denne munken visitt til sin nærmeste landsby for å motta nattverd. Han benyttet da også anledningen til å hente en månedlig rasjon av talglys, blekk og papir fra kirken. På slike dager, når munken vandret stille inn og ut av landsbyen, sto mange av innbyggerne klare til å hilse han, til å overrekke han et brød, en pose med nøtter, eller litt tørket frukt. De korset seg enten inderlig under hans åsyn, eller de vek sine øyne unna og latet som de ikke så han; for landsbyfolket anså munken som en hellig mann.

Det var under en slik visitt, at munken en dag gikk forbi en gammel stue, hvorfra malingen var begynt å flasse og hvor veggene sèg. Gjennom vinduet på denne stuen fikk munken øye på et ikon – det vakreste og mest uttrykksfulle han noen sinne hadde sett. Han ble stående og stirre inn i stuen en lang stund, aldeles hugtatt av ikonet, som syntes å et vindu hvorigjennom selve himmelriket strålte.

«Herre, Jesus Kristus, Sønn av Gud», ytret munken, «vis nåde mot meg.»

Men det munken i sin sjels lønndom egentlig ba om, var: «Å Herre, måtte et slikt ikon finne sin vei til min celle».

Dette var selvfølgelig et vrient ønske for en munk som ikke eide en eneste krone, og hvis samvittighet aldri ville tillate han å anmode noen om offergaver, og da særlig ikke noe så makeløst som dette ikonet, og aldri i verden fra noen så armodslige som denne stuens besittere. Men han ba til Gud, sin sjels lønnlige bønn.

Så vandret munken inn i skogen igjen, med kun sitt papir, sitt blekk og sine talglys under armen; dog med minnet av ikonet klart i hug.

Da han var kommet omkring halvveis opp den smale skogsstien som ledet frem til hans bo, støtte munken på et uventet syn. Der, midt på stien, lå en liten lærpung, og ut av denne gløttet det en sum av mindre sølvmynter.

Munken ble stående og stirre på pengene en lang stund. Han undret seg hvorfor de hadde funnet sin vei til nettopp hit, nettopp i dag. Var det kanskje et jærtegn? Et bønnesvar? – eller noe ganske annet?

Etter en lang stund plukket munken opp lærpungen fra bakken og bar den med seg til sin celle.

Da han nådde dit fant han sitt hjem forstyrret. Mon en fugl eller et ekorn hadde vært innom og rotet i hans papirer...? Ting var i alle fall ikke som før.

Noe ute av seg begynte munken snart å passere frem og tilbake mellom veggene i det smale rommet. Han lyktes ikke finne sin sedvanlige ro i hjemmet sitt, og kjente i tillegg at han ble stadig mer plaget av synet – nei, av selve samværet med – de mystiske sølvmyntene han hadde brakt med seg til hans hus. De ble tyngre og tyngre i hans bevissthet, og samtidig virket de selv mer og mer rastløse, syntes munken, som om myntene ikke trivdes der de lå, som om de var ivrige til å komme seg videre.

Etter at solen var gått ned, og munkens vaklende sjel tilsynelatende hadde kommet til hektene igjen, åpnet han opp døren sin og slynget lærpungen så langt han kunne ut i nattemørket. Så gikk han og la seg, sitt hjerte lettet.

Det munken ikke visste var at lærpungen landet midt i fanget på en ung og hutrende soldat som lå krøket under en dyne av granbar. Denne ensomme og armodslige soldaten hadde vært på vei hjem fra krigen da han tidligere samme dag hadde sneket seg inn i et hus og nasket med seg en lærpung fylt med sø