Ad notam

av Ulvhild.

Tresnitt av et mørkerom, av A. Jahandier.

Jeg hadde ikke lagt merke til henne de første gangene hun var innom. Hun ville ikke ha vekket oppmerksomheten din, heller, er jeg sikker på, med mindre du har et våkent blikk for detaljer; med mindre du er særskilt interessert i de små finurlighetene ved adferd som skiller oss fra hverandre. På samme måte som man kan ane et kjent menneske på flere hundre meters avstand kun på ganglaget, ville denne jenta, for den årvåkne, kanskje ha vekket en følelse av annerledeshet. Du kunne for eksempel ha lagt merke til måten hun lukket døra etter seg på, når hun kom inn i sjappa. De færreste gjorde det, det var jo ikke nødvendig, døra var som butikkdører flest, den gled igjen av seg selv. Du kunne også ha lagt merke til hvordan hun, i stedet for å se ned i gulvet eller rette blikket vagt mot en nedre del av treverket som utgjorde kasseområdet, tittet opp i taket i det hun kom inn, som om hun gikk ut i en stjernenatt, ikke inn i en helt standard fotosjappe. Du kunne ha ant det på den skeive fortanna hennes, på den rare ringen hun hadde på fingeren (en utstående bronsefigur av en kvinne, tilsynelatende tung og upraktisk), på måten hun hevet haka ørlite grann når hun lyttet. Ingen av disse tingene fikk jeg med meg.


Mitt første møte med henne var ikke første gang hun kom inn i butikken. Vel, det kan det saktens ha vært, og jeg forbanner hverdagslighetens bleke lys for at jeg ikke var i stand til å oppfatte måten hun evnet å bryte det på. For det var utvilsomt jeg som stod i kassa da hun kom inn første gang. Jeg var den eneste ansatte i forretningen, med unntak av kollegaen min, Torstein. Men Torstein jobbet ettermiddagsskiftet, og jeg formiddagsskiftet. Og hun kom alltid på formiddagen når hun skulle levere filmer til framkalling. Hun hentet dem alltid på ettermiddagen, alltid samme ettermiddag. I og med at vi tilbød framkalling på dagen, hadde hun mulighet til det. Det betød også at det var jeg som framkalte bildene hennes. Torstein, så vidt jeg veit, fikk aldri se noen av dem. Han var i det hele tatt i overkant bedagelig anlagt, og framkalte aldri like mange bilder som skifttimene hans tilsa at han skulle ha rukket. Det er nå så, han var en grei fyr, gjorde lite ut av seg, og jeg slapp derfor å ha mer kontakt med ham enn jeg måtte. Hadde jeg vært opptatt av business, kunne jeg ha klaget, fått opp produktiviteten hans, fått opp produktiviteten på bedriften. Jeg var tross alt eier, og butikken var min eneste inntekt. I og med at vi var en uavhengig bedrift, med stadig heftigere konkurranse fra kjedebutikkene, tilsa all fornuft at jeg burde ha sparket Torstein. På den annen side, tilsa all fornuft at jeg burde ha lagt ned sjappa og hentet ut pengene mens det ennå var noen igjen. Skulle alle ha lagt opp livet sitt etter den såkalte fornuften, ville det knapt ha vært friksjon igjen i samfunnet. Ikke at jeg var så opptatt av å være motstrøms, det var jeg rett og slett for sliten og mett av dage til. Jeg la simpelthen ikke ned sjappa fordi jeg ikke var så interessert i hva som skulle være «det neste steget i mitt liv». Fotobutikken min ville rulle og gå, helt til den ikke gjorde det lenger. Hva jeg så gjorde, var jeg ikke så opptatt av.


Mitt første møte med denne kvinnen var gjennom bildene hennes. En dag jeg stod og framkalte bilder, dukket det opp en rar serie av isbelagt vann. Bildene så helt like ut, fram til jeg oppfattet nyanseforskjeller i måten vannet kunne skimtes under isen på. Fotografen hadde fylt en hel filmrull med bilder av ett og samme motiv, vann som danset under skareaktig is. Jeg tenkte ikke stort over det, og tenkte heller ikke på å stanse for å vurdere bildenes kunstneriske kvaliteter. Men da jeg noen dager senere framkalte en hel film som utelukkende besto av noen barkebillers maleriske ferd over barken på et tre, altså en rekke bilder av små, inngraverte mønstre i barkebiter, bet jeg meg merke i det. Her var altså et menneske som hadde beveget seg over først et lite vann, så en bit med bark, og funnet skjønnhet i det. Det var en vidunderlig avveksling fra rekken av babybilder og bilder tatt med engangskamera fra fester med hipstere i tjueåra.


Fra det øyeblikket begynte jeg å legge merke til hvem som kom og gikk i butikken. Dersom vedkommende kom tilbake med en lignende film, ville jeg ikke gå glipp av hvem det var. At det var en kvinne, visste jeg fra navnet som stod på mappen. Sanna stod det, et tullete navn, og sikkert ikke hennes ekte, men en kvinne måtte det dog være. En nyfikenhet jeg ikke hadde kjent på en stund våknet i meg, og jeg begynte å nøye observere hver kunde som meldte sin ankomst gjennom det korte klimpret i bjella over døra. Så da hun kom inn og tittet opp i taket, lukket døra pliktskyldig bak seg og satte øynene i meg, la jeg merke til henne. Jeg la merke til den skeive fortanna hennes, da hun sa hei og smilte. Jeg la merke til ringen på fingeren hennes som virket som tyngende på det spinkle håndleddet. Jeg la merke til at hun hevet haka så vidt da jeg fortalte henne at filmen ville være klar til henting den ettermiddagen. Jeg ante, tror jeg, allerede da at det var hun som leverte disse små glimtene av friksjon i hverdagen min.


Jeg gikk i gang med filmrullen hennes i det øyeblikket hun forlot lokalet. Denne gangen, en studie av ujevnheter i treverk. Det var nærbilder av gammelt, men behandlet tre. Årringene i treet lå som tvungne ved siden av hverandre, tett i tett, i helt rette linjer. Her og der var årringene brutt opp av bruksmerker; små hakk eller riper som gikk på tvers av linjene. En gammel stol, kanskje? Eller en krakk? Et møbel brukt i generasjoner, i alle fall, et tre som noen hadde temmet, men som holdt fram med å insistere på sitt temperament. Jeg kjente jeg ble varm. Og jeg husket på ansiktet hennes. Hvilken farge hadde det vært på øynene hennes? Jeg ergret meg over min egen uoppmerksomhet. Jeg kunne ennå kjenne blikket, men sjatteringene av farger som omga det, hadde jeg ikke enset. Jeg bestemte meg for at sjansen til å glede meg over dem, den skulle jeg ikke la gå fra meg igjen, ikke for noen ting i verden.


Så da hun igjen steg over dørterskelen få dager senere, var jeg klar. Jeg var mer enn klar: Det sitret i brystet mitt. Nervøsiteten kom overrumplende på meg og truet med å forhindre planen jeg hadde lagt. Ville jeg klare å møte blikket hennes? Ville jeg tørre å studere øynene hennes, slik jeg hadde fantasert om på kveldene? Hun tittet opp i taket, og uvilkårlig måtte jeg titte dithen selv. Det var bare et tak av gamle panelplater. Eller var det det? Hva var det hun så der, som jeg ikke så? Jeg skal undersøke det etter at hun er gått, tenkte jeg. Nå var alt jeg kunne fokusere på at hun steg framover mot kassa, der jeg hadde sittet, der jeg nå stod, utsatt og naken. Hun så opp på meg.


Sjøgrønt. Isgrått. Iriskanten, tykk og mørk. Herregud, for et hav.


Følelsen av å oppleve havet fulgte meg inn i arbeidet med filmen hennes. Hun undersøkte noe som lignet på slitt tauverk. Her og der brøt de stramme fibrene ut i freidige kast, det så ut som kruset hår, samlet i en tykk flette, som hadde vært ute i duskregn. Jeg la bildene etter hverandre på rad. De lignet, og de lignet ikke, på hverandre. Ispedd de stramme bøyningene av fibre, var andre substanser, støvballer, fliser av tre, menneskehår. Alle disse detaljene fikk sin rettmessige plass i bildekollasjen jeg framkalte. Men i sentrum, dette sterke, varige. Menneskets tøylende kraft på naturen, naturen som stritter imot, ikke uten velbehag. Tingene, og alt de holder skjult for oss. Menneskene, og alt de holder skjult for oss.


Åh, jeg kunne ikke vente til jeg kunne få se henne igjen. Ingenting var det samme for meg. I vindkast kunne jeg følge de kalde og varme takene om hverandre, skjelne dem fra hverandre, konfrontere den dansende konkurransen de førte rundt ansiktet mitt. Når det regnet, var dråpene som tusen pirrende kjærtegn mot issen min. Stål, tre, jern, plast, alle tings materialitet rørte ved meg og krevde oppmerksomheten min. Jeg kunne bruke timevis på veien hjem fra butikken. Jeg måtte gå hjemmefra tidligere om morgenen, for ikke å komme for seint. Jeg sluttet å se på TV, glemte telefonen min hjemme, avstod fra å ta kollektivtransport. De gangene jeg dristet meg til å sette meg på trikken, ble duringen fra den, den hastige ferden gjennom landskapene og alle de ulike menneskeansiktene totalt overveldende. Jeg hadde oppdaget verden, og den lot meg ikke passere upåaktet gjennom den.


Men dagene gikk, og hun kom ikke. I tidens fylde, den fylde som de siste ukenes hendelser hadde forært meg, virket tomrommet etter henne som en avgrunn. Jeg lengtet etter henne. Jeg følte at den voldsomt sanselige verdenen som jeg plutselig befant meg i, var betinget av henne. Vi snakket sammen, vi to, og det var bare vi to som snakket sammen. Ville dette nyvunne svinne hen dersom hun forsvant? Ville jeg bli mitt gamle, blaserte selv igjen?


*


Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, eller når, men en dag var jeg i stand til å ta trikken igjen. Jeg sluttet å legge merke til hva slags vær det var. Verden angikk meg ikke lenger. Hun hadde ikke kommet tilbake, og jeg hadde ingen måte å nå henne på. Jeg begynte å se tilbake på den rare tida jeg hadde opplevd som en slags forelskelse, og jeg knyttet den mer til henne enn til tilværelsen som sådan. Det var hun som hadde vekket årvåkenheten i meg, altså følte jeg meg fritatt fra å ta ansvar for å vedlikeholde den nå som hun var forsvunnet fra livet mitt. Stål var stål, tre var tre, og verden var ikke min.


*


En mann trådte inn i butikken. Det var en onsdag. Det var en helt ordinær onsdag, og jeg hadde tørket vekk spindelvevet som strakte seg fra den ene siden av panelplata i taket til den andre. Jeg trådte ned fra stolen som jeg hadde stått på for å rekke opp, og nikket velkommen til mannen. Han virket herjet, og jeg våget å titte bort på ham enda en gang. Mørke øyenbryn over merkverdig lyseblå øyne. Han leverte en filmrull til meg og sa at han gjerne ville ha den tilbake samme dag. Jeg nikket igjen, forsøkte å smile, men sluttet da jeg så at han ikke ville gjengjelde det. Han takket, snudde seg, og forlot butikken.


Jeg gikk i gang med framkallingen. Den første fasen bestod i å gjøre om negativene til en liten brun remse, der motivene ble synlige. Og disse motivene, dro jeg ikke kjensel på dem? Et isbelagt vann, en barkebekledt stamme. Treverk, tauverk. Jeg ble ivrig, voldsomt ivrig, og besluttet å ikke se mer på remsen før bildene forelå i sin fullendte form. Så finnes hun! Her er hun, jo! Jeg matet den brune remsen inn i maskina som skulle foredle dem til ferdige bilder. Én etter én kom de fram. Her var vannet, hennes vann. Der kom barken, hennes bark. Der kom det fram et tre, det var treet hennes, det var treet hvis bark hun hadde dvelt ved, for et vakkert tre! Der var treverket, det var jo en stol! For en vakker, vakker stol. Og der, der var tauverket, og se, der hadde hun avbildet hele tauet, spent opp i en kveil.


Og så et bilde av en stol på et isbelagt vann. Og så et bilde av en tauløkke i et tre. Nå så jeg hele motivet: en løkke hengt opp i et tre over et isbelagt, lite vann. På vannet stod en gammel stol, på utrygg grunn. Jeg frøs til is. Jeg hadde framkalt tjuetre bilder, det neste ville være det siste. Og jeg kunne ikke skjerme meg fra det, jeg kunne ikke verne meg fra det som skulle komme nå. Jeg skuttet meg idet maskina spyttet det siste bildet ut. Det var et portrett. Det var henne. Jeg så de isgrå, sjøgrønne øynene hennes.


Der inne fantes det hele, tenkte jeg. Der inne finnes det ikke mer.