Alene hjemme

av A.M. Ween.


Fordelene ved å gå hjem fra byen om natten, kontra å ta taxi, er at du forhåpentligvis rekker å bli litt mer edru, og litt mer stø på beina, innen du kommer hjem. Kanskje.


Ulempen er at du ikke nødvendigvis er særlig grasiøs på den tiden av døgnet, spesielt ikke etter noen drinker sammen med venner. Heldigvis for meg var det lite gatelys der jeg gikk, og ingen så meg snuble, gjentatte ganger (hallo, det var mørkt!). En annen ulempe er at man tenker mange rare tanker når man går alene i nattemørket, og du kan aldri være helt sikker på at ingen ser deg, følger etter deg eller ligger på lur. Alene, i mørket, har vel de fleste av oss et snev av paranoia.


Det er ganske slitsomt å være på vakt hele tiden når man ikke er helt edru, og kanskje burde jeg tatt taxi, slik som Emma og Julia. Men neida, jeg hadde planlagt å gå, jeg hadde sørget for å ha med meg jakke, og hadde valgt joggesko framfor hæler, så da skulle jeg gå, dermed basta! Noe som var like greit, siden kortet mitt var tomt for penger (det er dyrt med drinker), og mobilen min var tom for strøm. Jeg kunne egentlig ikke si jeg angret på at jeg gikk heller. Selv om jeg var nervøs og hadde hjertet i halsen det meste av turen. Og selv om jeg skvatt for hver lyd, og holdt på å tråkke på en frosk (den hoppet videre, men det halvkvalte skriket jeg kom med ville vært pinlig hvis noen hadde hørt meg). Men allikevel er det, på tross av frosker og skumle lyder, noe oppfriskende og fritt ved å være ute om natten på sensommeren. Du er helt alene, samtidig som du føler at hele verden puster rundt deg, og for deg. Det er vanskelig å forklare.


Det var allikevel en lettelse da utelampa ved huset kom til syne, og jeg må vel innrømme at jeg gikk bare litt fortere de siste meterne. Jeg var nesten sikker på at jeg hadde hørt en lyd som ikke hadde noen naturlig forklaring, og jeg var kanskje litt engstelig. Men bare litt. Jeg stusset litt da jeg kom opp på trappa, siden reservenøkkelen lå under en annen blomsterpotte enn jeg trodde den skulle, men så kom jeg på at Julia hadde vært innom i ferien. Hun var den eneste av oss tre venninner som ikke hadde feriert hjemmefra i sommer, så hun fikk jobben med å vanne blomster og ta inn posten. Detter er noe vi gjør for hverandre hele tiden, og Julia hadde sikkert lagt nøkkelen tilbake under feil potte sist hun var her.


Det var mørkt i gangen da jeg låste meg inn, og et øyeblikk følte jeg en latterlig trang til å rope «Honey, I'm home!». Jeg klarte å la være, men et lavt fnis unnslapp, og jeg himlet med øynene for meg selv. Et svakt lys trengte ut fra den halvt åpne døra til badet og jeg lurte et øyeblikk på når pæren i gangen hadde gått, men det spilte ingen rolle akkurat da, jeg så godt nok til å unngå å gå på dørkarmer og møbler.


En svak lyd fra stua fikk meg til å snu fort på hodet, og jeg grep kjapt balltreet som sto beleilig rett innenfor døren. Som Julia, Emma og jeg var enige om, du vet aldri når en sur eks-kjæreste ringer på, og muligens kan trenge litt overtalelse for å gå igjen. Vi gikk sammen om å bestille tre balltrær over nett for litt over to år siden, og refererte muntert til dem som livvaktene våre, og vi lot dem stå, bare halvt på spøk, ved inngangsdørene våre. Man tar visse forholdsregler når man er ung kvinne (Emma insisterer på at alt under 40 regnes som ungt) og bor alene.


Hjertet hamret i brystet på meg, og jeg sto helt stille et øyeblikk, men slappet av igjen da jeg skjønte at lyden kom fra kjøkkenet, der den lille radioen sto lavt på, som vanlig. Noen av oss takler stillhet dårligere enn andre. Det er noe Emma og jeg har felles, mens Julia trives med å ha det stille rundt seg. Det er vel en følge av at hun er rimelig introvert vil jeg anta.


Emma og jeg vokste opp sammen, og har vært nære venner hele tiden, og for noen få år siden ble vi kjent med Julia. Emma tok raskt på seg rollen som "storesøster" for Julia, som ikke er så god på sosiale settinger. Hun trives best i eget selskap, og er super sjenert, mens Emma og jeg er mer sosiale. Emma ser det nærmest som en plikt å dra Julia med ut på ting. Av og til tror jeg nesten at hun er halvveis forelsket i Julia, og jeg må innrømme at jeg kan skjønne hvorfor. For selv om Julia er stille ute blant andre, så er hun søt og vittig når vi er alene. Hun er lett å bli glad i. Og nevnte jeg søt?


Selv om jeg hadde plassert lyden til å komme fra radioen, så beholdt jeg grepet om balltreet. Jeg kjente meg urolig og merkelig oppstemt, og selv om mye nok kunne skyldes drinkene jentene og jeg tok etter jobb, og ikke frykt, så strammet jeg grepet om balltreet og prøvde å få hjertet mitt til å senke farten. Egentlig kjente jeg meg litt latterlig der jeg sto i sjokkrosa joggesko (jeg elsker de skoene!), knekort sommerkjole, lett jakke, og med mitt valgte våpen hevet foran meg, klar til kamp. Jeg måtte virkelig ta meg sammen for ikke å le høyt, da jeg i ren ninja-stil skrittet over de høyhælte skoene som lå på gulvet og snek meg bortover gangen i retning soverommet.


Jeg hadde bare så vidt lagt hånden på dørhåndtaket da ny lyd fikk meg til å rykke til. Jeg kunne fortsatt høre summingen fra radioen, men lyden som hadde fanget oppmerksomheten min passet ikke inn i sendingen, og kom inne fra soverommet. Jeg stivnet og lyttet, men da lyden gjentok seg pilte jeg så stille jeg kunne bortover gangen. Jeg rakk bare så vidt å smette inn på badet før soveromsdøren gikk opp, og en skikkelse kom ut. I og med at det var mørkt i gangen kunne jeg ikke se stort, bare en mørk form som passerte utenfor døra, og jeg måtte legge hånden over munnen for å være sikker på at jeg ikke laget en lyd. Hjertet hamret i brystet på meg, og jeg kjente meg plutselig kvalm. Hendene jeg fortsatt holdt rundt balltreet skalv, og jeg slappet bare marginalt av da skikkelsen forsvant inn på kjøkkenet etter å ha slått på, og dempet, lyset. Jeg anstrengte ørene for å høre om det var flere i huset. Heldigvis kunne jeg ikke høre noen, bare den svake lyden av skuffer og skap som ble åpnet kunne høres over den svake duren fra radioen. Så stille som mulig snek jeg meg mot åpningen til kjøkkenet. Jeg har lest nok krim til å vite at hvis jeg holdt meg i skyggen så ville det være vanskelig for noen i et, om svakt, opplyst rom å se meg så lenge jeg holdt meg i ro, så jeg var veldig nøye med å ikke gjøre noen brå bevegelser da jeg forsiktig kikket rundt dørkarmen og inn på kjøkkenet.


Skikkelsen sto med ryggen til, og holdt på med noe jeg ikke kunne se, men jeg kunne høre den svake lyden av væske som rant fra en beholder til en annen. Jeg rykket hodet tilbake da skikkelsen snudde seg i min retning. Et øyeblikk trodde jeg at jeg var oppdaget, og panikken holdt på å få overtaket. Jeg måtte holde pusten for ikke å gispe høyt, men heldigvis hørte jeg bare klikket fra en lighter, og kjente noen sekunder senere den svake eimen av noe som brant. Etter et øyeblikk dristet jeg meg til å kikke inn på kjøkkenet igjen, og ble lettet over å se at skikkelsen sto med ryggen til meg igjen. Et øyeblikk veide jeg fram og tilbake hva jeg skulle gjøre, men etter litt nøling tok jeg et bedre grep om balltreet og listet meg gjennom døråpningen og inn på kjøkkenet.


Så snart jeg hadde tatt avgjørelsen roet alt seg. Hjertet mitt senket farten, kvalmen forsvant, og jeg kjente meg rolig, nesten fraværende, som om jeg så det hele fra utsiden. Skikkelsen sto igjen bøyd over den ene kjøkkenskuffen, den med bestikket og knivene etter lyden å dømme, og var kledd i mørk treningsbukse og mørk t-skjorte. Skikkelsen rettet seg opp igjen og jeg hørte klirret av metall som slo mot noe, glass eller porselen kanskje.


Jeg må ha laget en lyd, eller kanskje syntes refleksen av meg i kjøkkenvinduet. Kanskje var bare skikkelsen ferdig med det den drev med på kjøkkenbenken, for den snudde seg mot meg, og jeg så ansiktet tydelig for første gang.


– Hallo Emma, sa jeg stille. Selv med den dempede tak-belysningen, og det svake skinnet fra et enslig stearinlys på kjøkkenbordet, var overraskelsen og sjokket i ansiktet hennes helt tydelig da hun skvatt, og hun slapp det hun hadde i hendene. Som kontrast kjente jeg meg helt rolig. Og mens skjeen og tallerkenen traff gulvet slik at melk og frokostblanding sprutet til alle kanter, hevet jeg balltreet og slo så hardt jeg kunne. Samtidig lurte jeg fraværende på om blandingen av blod og melk ville ødelegge joggeskoene mine, eller om jeg bare kunne vaske dem når jeg kom hjem.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no