top of page

Alt blir bra

av Erling Røhmer.

Fangenes runde, av Vincent van Gogh.



Myndighetenes avgjørelse om å utvide restriksjonene frem til 2024 kom ikke overraskende på noen. Smittetallene hadde økt kraftig de siste ukene, til tross for det nye forbudet mot å oppholde seg utendørs uten pustemaske. Den siste vaksinen hadde ikke virket den heller. Nye mutasjoner fortsatte å dukke opp. At også denne julen måtte feires i grupper på under fem personer var en pille folket hadde vært forberedt på å svelge. Det var ikke så mange som feiret jul lenger uansett.


For Ola Bråten var imidlertid nyheten ekstra tung i år. Den vesle puben hans, Dovrefjell – nylig oppusset i samsvar med alle de nyeste direktivene: fullspekket av plexiglass, håndsprit-dispensere og skillevegger – ville nødig overleve vinteren uten en ny støttepakke fra staten. Men noe slikt var ikke i sikte. Skjenkestansen var i stedet blitt utvidet frem til midten av januar. Oppsigelsesbrevene var allerede printet ut.


Ola sukket vemodig da han skrudde av lyset på Dovre. Uåpnede pappesker fulle av plasthansker og ansiktsmasker ble etterlatt på bardisken. Dersom helsemyndighetene mot formodning skulle komme med noen oppløftende nyheter under kveldens varslede pressekonferanse, så ville han kanskje få bruk for dem neste år. Hvis ikke, så betydde det kroken på døra for den gamle familegeskjeften. Alle sparepengene var brukt opp. Hytta var allerede solgt; et nødvendig offer for å holde arbeidsplassen i live. De fikk jo ikke lov til å besøke den lenger uansett.


På t-banen talte som vanlig en jovial Raymond Johansen over høyttaleranlegget.


«Hei, Oslo! Raymond her. Takk for at du bærer pustemasken din til enhver tid og bidrar til å gjøre Norge trygt igjen. Husk også at det er lov å si ifra dersom du er vitne til uhygienisk oppførsel. Det er viktig at vi passer på hverandre. Sammen kan vi senke smitten. Gjør det for Oslo!»


Ola kjente pulsen sin stige. I fire år hadde han fått den samme beskjeden stadig hardere massert inn i hjernebarken. Gjør Norge trygt igjen. Det hadde begynt som en nøktern føre var-filosofi. Men med årene hadde dette mantraet omsider blitt til en slags statsreligion, komplett med faste utdelinger at nattverdsbrød og altervin, i form av vaksinesprøyter og immunforsvarspiller. Kvinner og menn var blitt vant med å gå tilslørt i offentligheten og til å alltid dyppe hånden i en velsignet skål med antibac før de steg inn under tak. Man så likevel aldri at folk håndhilste på hverandre. Man løftet albuen i stedet, som slags en amputert fascisthilsen. Alt for å vise at man bidro til den store, endeløse dugnaden. Mens såkalte «dugnadsbrytere» ble hengt ut i media, sparket fra jobbene sine og fryst ut av samfunnet. Ikke ulikt de gamle vantro.


Ola kjente at masken hans begynte å klø. Svetten rant under de tykke vinterklærne. Han prøvde lenge å stå imot, men måtte omsider gi opp.


Han kikket seg omhyggelig omkring, før han forsiktig lirket masken ned under haken og klødde seg i ansiktet.


En kvinne litt lenger fremme i vognen fikk snart øye på han. Ola møtte blikket hennes og skyndet seg til å sette masken tilbake på plass. Men han var åpenbart ikke rask nok, og den forskrekkede kvinnen så ikke ut til å la seg berolige. Hun snudde seg refleksivt mot sidemannen sin og ytret noen utydelige, men åpenbart lite elskverdige ord. De to ristet deretter fordømmende på hodene sine. Noen folk, syntes Ola han kunne lese på kvinnens lepper.


Ola fnøs, men kjente snart en nervøs uro stige opp i kroppen. Han visste godt hvor alvorlig noen borgere tok sitt nye samfunnsansvar. Broren hans