Alt blir bra

av Erling Røhmer.

Fangenes runde, av Vincent van Gogh.



Myndighetenes avgjørelse om å utvide restriksjonene frem til 2024 kom ikke overraskende på noen. Smittetallene hadde økt kraftig de siste ukene, – til tross for det nye forbudet mot å oppholde seg utendørs uten pustemaske. Den siste vaksinen hadde ikke virket den heller. Nye mutasjoner av viruset fortsatt å dukke opp. At også denne julen måtte feires i grupper på under fem personer var en pille folket hadde vært forberedt på å svelge. Det var ikke så mange som feiret jul lenger uansett.


For Ola Bråten var imidlertid nyheten ekstra tung i år. Den vesle puben hans, Dovrefjell – nylig oppusset i samsvar med alle de nyeste direktivene: fullspekket av plexiglass, håndsprit-dispensere og skillevegger – ville nødig overleve vinteren uten an ny støttepakke fra staten. Men noe slikt var ikke i sikte. Skjenkestansen var i stedet blitt utvidet frem til midten av januar. Oppsigelsesbrevene var allerede printet ut.


Ola sukket vemodig da han skrudde av lyset på Dovre. Uåpnede pappesker fulle av plasthansker og ansiktsmasker ble etterlatt på bardisken. Dersom helsemyndighetene mot formodning skulle komme med noen oppløftende nyheter under kveldens varslede pressekonferanse, så ville han kanskje få bruk for dem neste år. Hvis ikke, så betydde det kroken på døra for den gamle familegeskjeften. Alle sparepengene var brukt opp. Hytta var allerede solgt; et nødvendig offer for å holde arbeidsplassen i live. De fikk jo ikke lov til å besøke den lenger uansett.


På t-banen talte som vanlig en jovial Raymond Johansen over høyttaleranlegget.


«Hei, Oslo! Raymond her. Takk for at du bærer pustemasken din til enhver tid og bidrar til å gjøre Norge trygt igjen. Husk også at det er lov å si ifra dersom du er vitne til uhygienisk oppførsel. Det er viktig at vi passer på hverandre. Sammen kan vi senke smitten. Gjør det for Oslo!»


Ola kjente pulsen sin stige. I fire år hadde han fått den samme beskjeden stadig hardere massert inn i hjernebarken. Gjør Norge trygt igjen. Det hadde begynt som en nøktern føre var-filosofi. Men med årene hadde dette mantraet omsider blitt til en slags statsreligion, komplett med faste utdelinger at nattverdsbrød og altervin, i form av vaksinesprøyter og immunforsvarspiller. Kvinner og menn var blitt vant med å gå tilslørt i offentligheten og til å alltid dyppe hånden i en velsignet skål med antibac før de steg inn under tak. Man så likevel aldri at folk håndhilste på hverandre. Man løftet albuen i stedet, som slags en amputert fascisthilsen. Alt for å vise at man bidro til den store, endeløse dugnaden. Mens såkalte «dugnadsbrytere» ble hengt ut i media, sparket fra jobbene sine og fryst ut av samfunnet. Ikke ulikt de gamle vantro.


Ola kjente at masken hans begynte å klø. Svetten rant under de tykke vinterklærne. Han prøvde lenge å stå imot, men måtte omsider gi opp.


Han kikket seg omhyggelig omkring, før han forsiktig lirket masken ned under haken og klødde seg i ansiktet.


En kvinne litt lenger fremme i vognen fikk snart øye på han. Ola møtte blikket hennes og skyndet seg til å sette masken tilbake på plass. Men han var åpenbart ikke rask nok, og den forskrekkede kvinnen så ikke ut til å la seg berolige. Hun snudde seg refleksivt mot sidemannen sin og ytret noen utydelige, men åpenbart lite elskverdige ord. De to ristet deretter fordømmende på hodene sine. Noen folk, syntes Ola han kunne lese på den ene kvinnens lepper.


Ola fnøs, men kjente snart en nervøs uro stige opp i kroppen. Han visste godt hvor alvorlig noen borgere tok sitt nye samfunnsansvar. Broren hans hadde nylig fått en bot på 25.000 kroner for en barnebursdag han og kona hadde holdt for tvillingene sine. Det var naboen som hadde sladret.


Da t-banen nærmet seg neste stopp reiste den fornærmede kvinnen seg for å gå av. Ola, som satt like ved døren, snudde hodet mot vinduet, i håp om å bli ignorert. Vær så snill, sa han til seg selv, bare gå ut…


Men hans bønner gikk uhørt. Kvinnen stilte seg nemlig opp, rak som en moderne Cicero, klar til levere sin anklage mot Catalina. Med høytidelig, maske-filtrert stemme talte hun til Ola – eller rettere sagt mot Ola, med resten av t-banevognen som sitt tribunal.


«Noen her tror visst at smittevernreglene ikke gjelder for dem», begynte hun dramatisk, «at de står over loven og andres liv er mindre verdt enn deres eget!»


Ola forholdt seg taus. Å ta til motmæle ville bare risikere å gjøre vondt verre.


«Du skal være glad jeg ikke anmelder deg», fortsatte kvinnen. Hun holdt så frem mobiltelefonen sin, for å demonstrere for Ola at hun hadde rukket å ta et bilde av han, i løpet av de få sekundene han ikke hadde hatt masken sin på. Hun satt med smitterapporteringsappen klar. Tommelen hennes svevde truende over den røde send-knappen.


Ola tvang frem et ansiktsuttrykk som kommuniserte klart og tydelig hva han syntes om kvinnens advarsel.


«Jeg velger imidlertid å håpe på at du vil klare å oppføre deg som et anstendig menneske fra nå av», fortsatte kvinnen. Stoffet i den blomstermønstret pustemasken hennes bølget inn og ut i takt med stemmen hennes. «Hvis du ikke klarer å ha på deg masken din, så får du heller bli hjemme!»


«Takk, det er notert», mumlet Ola, med så lite sarkasme i stemmen som han maktet.


Endelig gikk dørene på t-banen opp.


«Sviker», fnøs kvinnen idet hun steg ut. Hun fortsatte sin tordentale til folket ute på perrongen, med pekefingeren viftende som en generals ridepisk. «Alle sammen! Pass på, der sitter det nemlig en ekte dugnadsbryter – en landsforræder!»


Ola kikket oppgitt rundt seg og innså at hele vognen satt og stirret på han. Noen begravd øynene beskjedent i mobiltelefonen sin idet han møtte blikket deres. Andre stirret hardt tilbake, som for å demonstrere sin sympati for den iltre kvinnens meninger.


«Ta det med ro nå», svarte Ola. «Jeg har maske, ser dere? Det er ingen grunn til å måpe slik.»


Dørene på vognen lukket seg, Raymond talte til de nye reisende, og toget rullet videre.


Før mange sekunder var gått kom det en mann og satte seg ned fremfor Ola.


Ola spratt refleksivt til siden – liksom en av Pavlovs kondisjonerte hunder – idet han løftet blikket og så på mannens ansikt.


For det var nettopp det han så: et ansikt, utildekt og smilende.


«Ikke bry deg om henne», sa den fremmede, med en vennlig stemme og tilsynelatende helt uten å ense blikkene fra alle omkring. «Det er sånne som henne som er de ekte svikerne.»


«Hm?» svarte Ola, fascinert.


«Jeg mener at det er tysterne som egentlig burde skamme seg. Sånne som henne. For fem år siden hadde ingen i Norge trodd at vi skulle ende opp med et samfunn som dette: hvor naboer og slektninger sladrer på hverandre for ikke å gå med bind foran munnen; I en nasjon hvor mediene tar ordre fra Bent Høie om ikke å så tvil om regjeringens gjerninger.»


«Du vet da at disse tiltakene er for å redde liv», utbrøt en mann i nærheten. «Hvis du kan redde bare ett eneste liv, er ikke det grunn nok til å ta på deg en maske, slik som alle oss andre? Er det virkelig så vanskelig?»


«Ja, at det er vanskeligere å gå uten maske enn med, det er det ingen tvil om», svarte mannen med like sindig og imøtekommende røst som før. «Man slipper hverken inn på butikken eller på kafé. Jeg har selv mottatt flere bøter for å ha gått meg en tur i parken. Jeg blir nektet plass på tomme busser. Folk stirrer på meg som om jeg var spedalsk, som om jeg var fullstendig gal. Men er det virkelig jeg som har gått fra vettet, eller er det alle dere?»


«Antyder du virkelig at det er galt å redde liv?»


«Å nei, på ingen måte. Jeg antyder snarere at det finnes viktigere ting her i livet enn det å leve.»


Ingen i vognen så ut til å forstå hva dette skulle bety. Ola så på den fremmede med forundring i øynene.


«Viktigere ting enn det å leve?» spurte en stemme.


«Ja, høres det virkelig så merkelig ut? Det er da derfor vi hedrer de som er villige til å ofre sine liv for frihet? Vi pleide i alle fall det. Nå ser det derimot ut som vi hedrer de som ofrer sine friheter for å leve.»


«Frihet er ikke alt her i verden», gryntet noen i nærheten. «Frihet er i hvert fall lite verdt for de døde.»


«Mon tro hva våre gamle motstandsmenn ville sagt til det utsagnet der», svare den maskeløse; igjen, mer muntert enn kritiserende. «De var en gang villige å dø for andres frihet – for vår frihet; noe jeg for min del er takknemlig for.»


«Det er annerledes.»


«Ja, er det virkelig det? – Apropos, visste dere at fascisthilsenen oppsto i kjølvannet av spanskesyken – nettopp som en mer hygienisk måte å hilse på? Den var en del av datidens sosiale – det vil si, anti-sosiale – distanse. God Orwelliansk dobbelsnakk det der forresten, som tatt ut av læreboken. Dette med på å isolere en befolkning, fysisk og psykisk, er nemlig en kjent forløper for totalitarisme. For en atomisert befolkning har ikke noe annet fellesskap en staten forholde seg til. Splitt familier og nabolag, steng kirker og samlingspunkter, sensurer kritikere og bøtelegg opposisjonelle. Resultatet er at folket ikke lenger bare må gå med synlige munnbind, men med usynlige bind for øyne og ører også. Mens statens øyne og ører derimot, de har blitt langt skarpere enn før. ‘Erna ser deg’, ble det vitset med for noen år tilbake, allerede i pandemiens første dager. Ja, her i Norge vet vi å akseptere statlig overvåkning med et smil.»


«Ta det med ro her nå, mister. Det er fortsatt et godt stykke mellom Norge og Kina.»


«Du innrømmer med andre ord at vi beveger oss ned samme vei?»


«Spør du meg,» avbrøt en ny stemme, «skulle vi gjort som Kina helt fra begynnelsen, da hadde alt hele pandemien vært over for lenge siden.»


«Og når pandemien virkelig er over?»


«Så er det tilbake til normalen igjen selvsagt.»


«Slik som i Kina tenker du?»


«Hm?»


«Ingenting tyder på at kineserne vil avvikle noen av korona-lovene sine. Det nasjonale sporings-programmet deres er fortsatt i bruk og påbudet om å bære masker i offentligheten gjelder fremdeles. Fire hasteproduserte vaksiner har blitt tvunget på befolkningen. De som nekter å la seg medisinere stadig blir sendt til for å holde Uigur-folket med selskap i konsentrasjonsleirene sine. Mens de vaksinerte må gå med et rødt bånd rundt armen, som bevis på at de er rene. Alle disse ‘midlertidige’ krisetiltakene deres, inkludert loven om at ingen får tilbringe mer enn to timer ute i friluft per dag uten spesiell tillatelse fra staten ser også ut til å bli stående, i frykt for fremtidige smitteutbrudd.»


«Det samme vil ikke skje her i Norge. Vi nordmenn har en helt annen demokratisk tradisjon. Vi må bare holde ut litt til – et år eller to. Alt blir bra igjen, bare vent og se.»


«Jeg tviler ikke på det,» svarte mannen. «Alt vil bli bra, mener jeg. Spørsmålet er bare hvordan ‘bra’ kommer til å se ut. Jeg for min del tviler sterkt på at det folk vil kalle ‘bra’ vil være det samme som før disse tiltakene kom. Jeg tror vi sakte, men sikkert vil venne oss til å leve på den måten vi gjør nå og at dette vil anses som ‘bra nok’ for de fleste. Logikken som startet det hele var jo nettopp at vi må gjøre alt vi kan for å redde liv, og den tankegangen vil fortsette å operere i den kollektive psyken selv om koronaen en dag skulle bli kurert. Hvis man risikerer liv ved å gå på kontoret – jobb hjemmefra. Hvis man risikerer liv ved å sende barna på skolen – nettundervisning. Hvis bestemor risikerer å bli smittet av vesle Pers forkjølelse, ja da får vi heller gjøre det til tradisjon å feire jul over Skype.»


Det ble stille i vognen i lang tid. Noen så faktisk ut til å sympatisere med den fremmede, mens andre skulte på han i kald, fordømmende stillhet.


«Jeg vil dog understreke at denne ‘nye normalen’ også her til lands innebærer at uskyldige mennesker daglig mister jobbene sine, mottar bøter og bures inne. Vi kjenner alle sannsynligvis til folk som har vært utsatt for slike ting. Ved siden av meg selv kan jeg trekke frem min egen far. Han fikk politiet på døra etter å ha hentet moren sin fra et udugelig og underbemannet pleiehjem, slik at hun kunne feire høytiden med sin egen familie. Men den slags er ikke tillatt lenger. Bestemor ble dratt skrikende tilbake til et sterilt værelse på andre siden av byen, mens far ble dømt til seks måneders betinget fengsel, samt en bot på 40.000.»


Ola prøvde forsiktig å gi mannen tegn til å dempe seg. Han hadde nemlig begynt å snakke noe høyere og det kom stadig nye passasjerer om bord i toget.


«Ja, det er sannelig et fint og fritt land vi lever i», fortsatte han, mens han reiste seg og så utover den anonyme forsamlingen. «Ta han her som et annet eksempel.» Han pekte plutselig på Ola. «Det denne mannen nettopp har blitt utsatt for skjer hver eneste time, over hele landet. Noen stikker seg ut av saueflokken i ett sekund og hva skjer? En hevngjerrig ulv reiser seg fra de tilslørte massene og irettesetter han i fellesskapets navn, samtidig som de får en ypperlig anledning til å reklamere sin egen dydighet. Fin dyd må jeg si, fint fellesskap. I Kina får man sosiale poeng for slik oppførsel. Ikke ulikt i gamle DDR og USSR.»


Mannen stilte seg opp midt i vognen.


«Jeg for min del har for lengst fått nok av denne såkalte ‘dugnaden’. Om ikke lenge vil vår felles innsats sørge for at ikke bare ugress, men også alle trær og blomster har blitt luket vekk. Vi vil ha ryddet så godt og ofret så mye at verden vil stå igjen som uniform, platt og steril sammenlignet med hvordan den var før – fylt med kuede, isolerte, skremte og mistenksomme mennesker. Det er ikke verdt det. Medisinen er verre en sykdommen. Sånn! Nå har noen sagt det, endelig. For jeg er sikker på at mange av dere uten tvil har tenkt den samme tanken i løpet av de siste fem årene, men at dere ikke har turt å ytre slike blasfemiske tanker foran andre, i frykt for å bli rapportert eller utfryst.»


T-banen bremset foran neste stoppested.


«Men det er nå hva jeg tenker. Dog det spørs om mine tanker fortsatt er lovlige. Nå får dere alle ha meg unnskyldt, dette er nemlig mitt stopp.»


Den fremmede stilte seg fremfor døren. Før toget stanset snudde han hodet mot Ola, som hadde sittet minst like grepet som alle andre gjennom mannens tale, og ga han et høflig avskjedsnikk. Ola nikket tilbake.


Toget ankom stasjonen og dørene åpnet seg. Men før den fremmede rakk å stige ut, stormet en gruppe svartkledde menn om bord og omringet han. De hadde åpenbart stått og ventet. De var ikledd gassmasker og batonger, med emblemet til statens smittevern brodert på skulderen: En hvit sprøyte fylt med en væske av rødt, hvitt og blått.


Til Olas forbauselse så ikke den fremmede ut til å være spesielt overrasket over deres inntreden, og han gjorde ingen motstand da en svart hette dratt over hodet på han.


«Se her, ja», var alt han sa, «det ser visst ut som ikke alle her til stede ble like sjarmert av mine ord. Nåvel. Vi får se hva dere vil tenke om noen års tid. Selv tviler jeg ikke på at det snart vil bli svært vanskelig å opprettholde den sosial distansen mellom landets innsatte.»


«Hold kjeft!» kom det fra en av de sortkledde, idet han smalt batongen sin i mannens rygg. «Du vet like godt som alle andre at vi har en plikt til å ivareta folks liv og helse!»


«Ja, det er klart vi ikke vil at noen skal komme til skade», svarte mannen.


Og det ble siste ord. Den sortkledde banden røsket mannen med seg ut av vognen og geleidet han hardhendt i retning av en ventende sort kassebil. Ola fulgte dem med blikket helt til toget suste inn i en tunnel. Vinduene ble straks til speil hvori de reisende ble møtt med sine egne, fortumlede uttrykk.


Alle som fortsatt befant seg i vognen forholdt seg stille.


Var de simpelthen glade for å kunne returnere uforstyrret tilbake til sine mobiltelefoner, undret Ola, eller… Ja... Mon tro de faktisk skammet de seg?


«Hei, Oslo! Raymond her. Takk for at du bærer pustemasken din til enhver tid og bidrar til å gjøre Norge trygt igjen. Husk også at det er lov å si ifra dersom du er vitne til uhygienisk oppførsel. Det er viktig at vi passer på hverandre. Sammen kan vi senke smitten. Gjør det for Oslo!»


En voldsom trang til å kle av seg masken vellet plutselig opp i Ola – en uimotståelig higen etter å demonstrere overfor selg selv og alle andre at også han var i besittelse av et ansikt, en stemme og et sinn som ikke lot seg kneble av hverken trusler eller massesuggesjon.


Han rakte hendene opp for å tre masken sin av hodet. I samme øyeblikk fikk han øye på en kvinne sittende litt lenger fremme i vognen. Hun var i ferd med å gjøre det samme. Uten å nøle trakk hun av seg pustemasken sin og avslørte straks et ansikt overøst av fryd og lettelse.


«Måtte den som aldri har brutt smittereglene sende inn første anmeldelse!» utbrøt hun uredd – som svar på folks munnløse måping. Bortsett fra sine egne nære og kjære, hadde ikke disse menneskene sett en utildekt kvinne – i alle fall ikke ute i offentligheten – på flere år. Flere kjente umiddelbart at det var noe aldeles avvæpnende, noe fortryllende nostalgisk ved det å plutselig stå ansikt til ansikt med et fremmed menneske igjen – et sjarmerende smil og frittalende lepper.


Ola fulgte straks etter. Et par andre gjorde snart det samme. Om lag et halvt dusin reisende satt snart og smilte til hverandre på toget. Den unge kvinnen begynte etter hvert å le og latteren spredte seg raskt til de andre.


«God jul, alle sammen!» nærmest sang hun, idet masken hennes forsvant ned i en søppelkasse.


* * *


Da Ola kom gående opp innkjørselen sin noen minutter senere, ble kona hans forskrekket over å se ham spradende rundt uten noen form for tildekning. Hun fortet seg ut på trappen for å huke Ola med seg inn, i håp om at ingen av naboene hadde fått øye på han.


«Herregud, Ola! Har du gått fullstendig fra sans og samling?»


«Så, så, Mari. Ta det med ro nå. La meg først få kle av meg, så skal jeg kan forklare. Jeg har nettopp vært vitne til noe helt utrolig.»


Under middagen fortalte Ola hva som hadde skjedd. Øynene hans lyste mens han snakket. Han opplevde likevel at han slet med å finne de riktige ordene. For det var mer et instinkt enn et argument som var blitt vekket i han: En unektelig følelse av at han nettopp hadde handlet i fin fulle rett, og at mannen som hadde blitt banket opp og arrestert ikke var noen kjeltring, men snarere noe i nærheten av en helt. Kona hans var imidlertid ikke like sikker.


«Hva om noen rapporterer deg, Ola? Vi vil måtte selge Dovre.»


«Nei», svarte Ola bestemt. «Dovre skal ikke selges. Dovre skal bestå. Hvis vi trenger hjelp får vi heller spørre broren min.»


Da ungene var lagt og de voksne selv hadde slukket lyset, kjente Mari fortsatt engstelsen stige. Klokken halv tre på natten lå hun fortsatt våken og stirret i taket. Ola på sin side, sov som et barn.


Mari sto omsider opp, tok på seg morgenkåpen og satte seg ned ved vinduet. Barnas ‘Alt blir bra’-tegninger hang der fremdeles, selv om regnbuenes farger var blitt noe falmet med årene. Hun stirret distré ut på den slafsete hageflekken deres.


Brått skvatt hun til. Der – midt ute i nattemørket hadde det plutselig dukket opp en serie spøkelseshvite lys. De slanget seg lydløst oppover veien, i en voldsom fart. De var billykter – seks par av dem: en kolonne med identiske kjøretøy – og de kom stadig nærmere.


Mari holdt pusten. Sekundene tikket av sted på armbåndsuret hennes.


Den første bilen suste snart forbi. Så den andre. Så den tredje.


«Gudskjelov», sukket Mari. «De skal ikke hit.»


Fjerde bil kom og gikk. Så den femte.


Mari reiste seg og gjorde seg klar til å trekke for gardinene.


Men til sin forskrekkelse så hun at sjette bilen i kolonnen begynte å senke farten. Den så ut til å ville å svinge… Ja, det var ingen tvil...


«Den kommer hit!» hylte Mari. En flom av blendende hvitt lys skyldte inn gjennom stuevinduet.


Ola spratt opp av sengen i andre etasje. Da han ankom stuen fant han sin kone nedsunket på gulvet. Støvler knaste mot grusen i oppkjørselen utenfor. Tunge fottrinn trampet opp yttertrappen. Ringeklokken kimet, etterfulgt av tre harde rapp på døren.


«Alt blir bra – sant, Ola?» hikstet Mari, skrekkslagen. «Vær så snill å si at alt blir bra…»


Ola svarte ikke.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2018-2021 Pendelen.no