Alt er fint

av Veronica Karlsmoen.

"Ung pike med dukken sin" av Kate Perugini.

Hun kler av seg utenfor døren til soverommet og tråkker inn med myke sokker, hun lister seg fremover med klærne sine i begge armer, før hun legger dem forsiktig ned på stolen, men barnet våkner likevel. Hver kveld skjer det samme. Noen ganger, når hun er trøtt og sliten og trenger søvnen som aller mest, tenker hun at de har laget ham slik med vilje, for moro skyld, at han skal våkne opp akkurat da hun selv skal legge seg. Hun vil ikke tenke slike tanker. Det er bare slik han er, tenker hun da, det er slik det skal være. At det er nettopp slike ting mødre sliter med. Da de fikk tilbudet om å delta på prosjektet, hadde hun tryglet ham om å delta på det. Det krevde mye av ham å si ja, og i tiden etter at han hadde signert papirene, var han tverr og vanskelig å føre en samtale med. Likevel rådet det en optimisme i det øyeblikket da de fikk barnet, og endelig så fremtiden lys ut. En fremtid med barn. Og da de la ham ned i armene hennes, fikk hun følelsen av å ha båret gutten frem og født ham selv. Teamet for prosjektet stod samlet omkring henne, alle disse menneskene som kjente barnet hennes bedre enn det hun selv gjorde. Og likevel kjente hun seg så lykkelig, hun var blitt mor, og selv om de stod omkring henne og kommenterte hvor naturtro gutten hennes så ut, at han var nesten som en ekte baby, rettet hun ikke på dem. Hun løfter ham opp og holder ham inntil brystet sitt. “Så, så," trøster hun og vugger forsiktig frem og tilbake, mens hun stryker ham over ryggen. Hun husker tilbake til foreldrekurset de deltok på. Alle de vordende mødrene med bulende mager og de nervøse fedrene, som når som helst ventet at kvinnene deres skulle gå i fødsel. Parene fulgte interessert med på instruktøren, hvordan hun strøk over dukkeryggen med myke bevegelser. “Det er lurt å stryke oppover og gjerne i sirkler," fortalte hun, “den lille magen her har ikke plass til så mye, og spesielt ikke luft. Det er smertefullt, og derfor er det så viktig å få henne til å rape, slik at hun får luften ut av systemet." Så hadde hvert par øvd på hverandre, rommet fyltes av mødre og fedre som strøk hverandre over ryggen og tegnet små sirkler med håndflatene sine, før de byttet roller. Og selv om alle var opptatt med sitt og fokuserte på det de drev med, la hun merke til blikkene deres, hvordan de beveget seg mot hennes flate mage, som om hun var et esel blant hester. I det øyeblikket forbannet hun seg selv for å være så veltrent og slank, for ikke å være en person som lett legger på seg. Han fortsetter å gråte, mens hun stryker ham over ryggen slik hun har lært. Han har pysjen på, en liten, hvit pysj med små, hvite sauer på. Gjennom stoffet kjennes huden hans helt normal ut, hun kjenner varmen fra den som noe naturlig. De skrøt sånn av temperaturen hans, hvordan han var i stand til å reagere på kulde og varme, at han kunne svette, at han kunne få gåsehud og skjelve. Temperatursenteret i hjernen er en svært fintfølende mekanisme, og denne har vi klart å etterlikne med 99%, hadde en av dem sagt, selv om hun nå ikke husker hvem det var eller vet om tallene er pålitelige. 99% er omtrent det samme som 100%, tenker hun nå. Og i denne korte stunden føler hun seg som en ordentlig mamma. Gutten raper, men det hjelper ikke, det er mer luft som skal ut, han fortsetter å gråte og hun fortsetter å stryke ham over ryggen. Så hører hun skritt på vei mot soverommet. Skrittene tilhører han som skal være guttens far. Han stiller seg ved soveromsdøren og lener seg mot dørkarmen, mens han ser bort på dem med trøtte øyne. Helt siden de ble foreldre, har han virket uinteressert, ikke slik som han hadde vært på kurset, da han fortsatt hadde hatt et ønske om å være en god far. Håret i bakhodet står opp i en rotete tust, som en flekk med ugress som noen har glemt å luke bort, slik det pleier å gjøre etter at han har sovet på sofaen. En gang syntes hun at det var sjarmerende. “Kan du ikke bare bruke knappen," sier han. Det knytter seg i brystet hennes. Den korte setningen får henne til å grøsse, til å kjenne seg hjelpeløs. Det er en slik setning som for henne kan ødelegge en hel dag. Hun kjenner seg såret og sint når han snakker slik. Hun forstår ikke hvordan han kan ta så lett på det, på det å være forelder. Det er jo det de er, tenker hun, de er mor og far, mamma og pappa. Hun holder tettere omkring den lille gutten, men hånden som tegnet sirkler over ryggtavlen hans stopper opp. “Selvfølgelig kan vi ikke det," snerrer hun mot mannen i dørkarmen. “Du trenger ikke å gjøre det så vanskelig," sier han. “Jeg gjør det ikke vanskelig, jeg gjør det ordentlig," svarer hun. “Hvorfor det?" Spør han, stemmen hans hever seg et lite hakk. Og hun hører hvilken vei det går, det er ikke til å unngå. Hver gang føles det som om hun kjører for fort på glattisen, hun forsøker å stoppe, men bilen fortsetter å skli fremover, og han kommer mot henne i feil kjørefelt, men i stedet for å forsøke å bremse, så gasser han bare på. “Det er sønnen vår," sier hun, mens tårene renner nedover kinnet hennes. “Nei, det er det ikke. Det er bare det de vil få oss til å tro, forstår du ikke det?" Hun vil så gjerne tro på nettopp det, at det er sønnen deres. Det er ikke noe annet hun heller vil. Hun gråter mot guttens hode, tårene renner nedover og gjør det lille håret hans vått. Han griper etter henne med de små fingrene sine, og selv om hun så gjerne vil holde omkring hånden hans, gripe rundt den lille neven og aldri slippe, så lar hun hånden hans være. Hun kikker bort på han som står ved soveromsdøren, han som skal være guttens far. “Legg hodet inntil brystet hans," sier han, og nå har han fått dette farlige glimtet i øynene, det som hun hele tiden forsøker å unngå og provosere frem. “Martin, vær så snill," ber hun. “Gjør det," sier han og knytter nevene. Hun trygler om å la henne og gutten være, hun trygler om en trygg og normal tilværelse. Hun ber om at han vil overse det som han ikke klarer å se forbi. Men Martin ser, han er et rovdyr, og han har funnet en forsvarsløs mor og hennes barn. Hun fortsetter å trygle ham, selv om hun vet at det ikke hjelper, at det heller gjør allting verre. Så slår han til. Han kommer mot dem og drar glidelåsen på pysjen ned, til barnets bryst er blottlagt. Og der, midt imellom de små brystvortene, presser han inn begge pekefingrene. Han er sterk, det er nesten så han dytter henne ut av balanse. Barnets gråt endrer karakter, hun husker vagt at noen fortalte henne om en sensor i huden som reagerte på trykkforskjeller, og som på denne måten ville gi barnet en naturlig reaksjon på berøring. Men det er ikke det hun hører nå. Hun hører kun et smerteskrik, hun hører at barnet hennes har det vondt. “Nei," roper hun og forsøker å snu seg vekk, “ikke gjør det." Temperaturen på huden hans stiger, den blir svett og klam, hun kjenner det gjennom pysjen. “Du skader ham," skriker hun. “Han kjenner ingenting, Linda, ingenting!" Han skriker det mot ansiktet hennes, råskapen lyser ut fra øynene. Hun kjenner seg fortvilet, skrikingen gjør henne så vondt. Hun kjenner seg så hjelpeløs, en mor som ikke klarer å beskytte sitt eget barn. Og så, helt plutselig, stopper gråtingen. Det høres så unaturlig ut, at det skal slutte slik, og hun venter på det neste skriket, men det kommer ikke. Hun kikker ned på barnet som ligger i armene hennes. Øynene er lukket, pusten går jevnt. Han som skal være barnets far, tar hendene vekk. Et rødt merke kommer gradvis frem på den læraktige huden. “Han har ingen tanker, ingen følelser, og han kommer aldri til å få det," fortsetter han, stemmen er roligere, men likevel treffer ordene hardt. Tårene fortsetter å renne nedover kinnet hennes, han tørker dem bort med pekefingeren. Og så fort forandrer han seg, som om de harde kollisjonene, der hvor hun er den som bremser opp og han er den som gasser på, aldri hender likevel. Som om de unngås i siste liten. Hun legger hånden på brystet til barnet, huden kjennes allerede normal ut. Barnet, som for bare et lite øyeblikk siden var svett og klamt, har allerede fått tilbake den normale kroppstemperaturen igjen. 99%, tenker hun, det er en imponerende prestasjon, og likevel kjenner hun at det er den siste prosenten som veier mest. Så åpner han opp øynene, som om ingenting har skjedd. Gutten kikker undrende opp på dem, på mor og far, mamma og pappa. Kroppen hans har startet på nytt, luftsmertene er borte og alt er fint. Det røde merket på brystet er nesten borte igjen. I dette øyeblikket kunne hun velge å glemme det vonde og se på det positive, en mor og en far i et rolig øyeblikk med sitt nyfødte barn, men alt hun ser er et par øyne som mangler glimt, dette glimtet som ikke kan gjenskapes kunstig av en menneskehånd, men som man må fødes med. “Det du føler for ham, er ensidig. Han kommer aldri til å bli glad i deg, uansett hvor godt du steller med ham," han som skal være barnets far sier det med medfølelse i stemmen. Barnet gurgler fornøyd, de små hendene griper meningsløst ut i luften og hun kjenner at noe faller sammen inne i henne. Og da gjør hun det likevel, det hun har unngått å gjøre frem til dette punktet i barnets liv. Hun legger hodet inntil barnets bryst, som ennå ligger blottlagt. Babyhuden kjennes nesten ru mot ansiktet hennes. Inne i den lille kroppen hører hun det, det kraftige hjertet som arbeider hardt, men som likevel ikke banker. Det var dette de hadde advart henne om, at de ikke hadde klart å få hjertet til å lyde naturlig. I stedet hører hun en jevn vibrering, som fra en mobil som ringer og aldri blir besvart.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no