Alt er fint

av Veronica Karlsmoen.

"Ung pike med dukken sin" av Kate Perugini.

Hun kler av seg utenfor døren til soverommet og tråkker inn med myke sokker, hun lister seg fremover med klærne sine i begge armer, før hun legger dem forsiktig ned på stolen, men barnet våkner likevel. Hver kveld skjer det samme. Noen ganger, når hun er trøtt og sliten og trenger søvnen som aller mest, tenker hun at de har laget ham slik med vilje, for moro skyld, at han skal våkne opp akkurat da hun selv skal legge seg. Hun vil ikke tenke slike tanker. Det er bare slik han er, tenker hun da, det er slik det skal være. At det er nettopp slike ting mødre sliter med. Da de fikk tilbudet om å delta på prosjektet, hadde hun tryglet ham om å delta på det. Det krevde mye av ham å si ja, og i tiden etter at han hadde signert papirene, var han tverr og vanskelig å føre en samtale med. Likevel rådet det en optimisme i det øyeblikket da de fikk barnet, og endelig så fremtiden lys ut. En fremtid med barn. Og