Armstrong

av Tore Westre.

Portrett av sjimpansen Congo.


Jeg satte meg ned ved Armstrong, som stirret ut vinduet – bort der hvor trærne sto tettest.

«Jeg mener ikke å forstyrre,» sa jeg.

«Du forstyrrer ikke,» sa han.

Han hadde lange armer, selv for en sjimpanse å være. Øynene hans var sorte, pelsen brun.

«Har du tenkt noe over tilbudet?» spurte jeg.

Han nikket.

«Og?» fortsatte jeg.

Armstrong strakte seg etter glasset med vann. Han drakk, satte det fra seg, og sa:

«Jeg vet ikke helt enda.»

«Du må bestemme deg. Høringen er om en uke.»

Armstrong pekte bort mot trærne. «Jeg drømte at jeg slengte meg gjennom trærne. Rett der ute.»

«Jeg må gi dem et svar.»

«Det var litt som å sveve,» sa han.

«Hva?»

«Som å sveve.»

«Jeg tror det er best at du møter opp.»

«Har det noe å si?» spurte han.

«Selvfølgelig. Det har alt å si.»

Armstrong nikket. Vi satt en stund i stillhet. Armstrong drakk av glasset, og fikk etter hvert servert pillene sine i et pappkrus av pleieren. Han svelget dem uten drikke.

«Jeg har tatt med bøkene du ba om,» sa jeg.

Jeg tok bøkene ut fra vesken og overrakte de til ham. Armstrong bladde forsiktig gjennom sidene, vendte omslaget, studerte illustrasjonene og baksideteksten.

«Må jeg levere de tilbake?» sa han.

«Det behøver du ikke.»

«Så jeg kan beholde de?»

Jeg nikket. Armstrong plasserte bøkene i vinduskarmen. Han fortalte meg om de forrige bøkene jeg hadde gitt ham, og om hvor godt han likte karakterene.

«Det er som om de eksisterte på ekte,» sa han.

«Ja,» sa jeg og smilte. «Nesten.»

Armstrong reiste seg fra sofaen. Han var ikke spesielt høy. Øynene hans var milde og søkende. Av alle pasientene, var han muligens den klokeste. Jeg hadde alltid tenkt at vi perfeksjonerte prosessen på tretti-tallet. Men så forsøkte vi å videreutvikle, uten at noe ble bedre.

«De har kjøttboller i kantina,» sa Armstrong.

«Jaha?»

«Jeg tenkte vi kunne spise sammen?»

Jeg fulgte Armstrong gjennom korridorene, forbi fellesarealet, og videre til kantinen, der vi fikk servert kjøttboller i brun saus. Vi satte oss ved vinduet.

«Jeg har prøvd å lære meg treslagene,» sa han. «Bare for moro skyld.»

«Og hvordan går det?»

«Jeg vet at det skal være mye furu i området, men trærne utenfor ligner ikke på bildene i boka.»

Jeg skar en kjøttbolle i to. Deretter i fire.

«Jeg tror fortsatt du er løsningen,» sa jeg.

Armstrong så ikke opp fra tallerkenen.

«Se deg rundt. Er det her en løsning?»

«Men du ble jo så bra.»

«I en periode, ja.»

«Hvorfor sa du ingenting?»

Armstrong ristet på hodet. «Jeg vet ikke.»

«Hva med de andre?»

«Det er verre for dem.»

«Verre?»

Han kikket ut vinduet. «Fortalte jeg deg noen gang om Velma?»

«Velma?»

«Katten jeg eide.»

«Jeg visste ikke at du hadde en katt?»

«Før jeg ble fraktet hit igjen.»

Armstrong løftet en kjøttbolle med gaffelen. «Den sov ofte på fanget mitt.»

«Jeg trodde ikke dere fikk lov til å eie dyr?»

«Egentlig ikke. Det var Rosanna som ga den til meg. Det var hennes katt.»

Jeg ante hvor historien var på vei og ristet på hodet.

«Jeg begravde Velma i hagen,» sa han. «Det var da jeg innså at jeg er et dyr.»

«Ikke si sånt. Det var et uhell.»

«Jeg har det bedre nå. Pillene hjelper.»

«Kan du ikke fortelle dem det på høringen? At du er på bedringens vei?»

«Men hva om det skjer igjen?» spurte Armstrong.

«Det skal du ikke tenke på.»

Vi spiste opp maten, drakk hvert vårt glass solbærsaft, og ble sittende. Utenfor hadde det begynt å regne. Armstrong kikket bekymret på de andre pasientene som spiste.

«Jeg hadde ikke lyst til å fortelle deg det,» sa jeg og nølte, «men de vurderer å avslutte prosjektet for godt. Det er derfor høringen er så viktig.»

Armstrong sa ikke noe. Han virket fraværende. Jeg søkte hånden hans, men han trakk den til seg.

«Det var ikke meningen at det skulle bli sånn,» sa jeg. «Jeg mente godt.»

«Jeg vet det,» sa Armstrong.

Vi gikk fra bordet, satte de skitne tallerkenene i trallen, og fortsatte til fellesarealet. Tv-en som var festet til veggen viste en tegnefilm. Ingen av pasientene fulgte med. Armstrong slo seg ned i sofaen.

«Det er synd dere sluttet å vise dokumentarene,» sa han.

«Vi tenkte det kunne være uheldig. Ja, om dere så noe dere ikke skulle ha sett.»

Han lo. «Som ekte aper?»

«Noe sånt.»

Jeg satte meg i stolen overfor ham, tok ut brevet fra vesken, og sa:

«Rosanna ville at jeg skulle gi deg dette.»

«Jeg vil ikke ha det.»

«Men – .»

«Jeg ville ikke ha det, sa jeg.»

«Jeg lar det ligge her på bordet. Gjør som du vil med det.»

Han svarte ikke. De andre pasientene kikket på oss. Jeg smilte. Noen returnerte smilet. Enkelte stirret bare tomt ut i luften.

«Jeg har tenkt litt,» sa Armstrong.

Jeg skiftet stilling i setet.

Han fortsatte: «På hva du gjorde med oss.»

«Teorien stemte.»

«Ja …»

«Jeg kunne ikke ha forutsett dette,» sa jeg.

«Og om du hadde? Ville du fortsatt gjort det?»

«Jeg vet ikke. Kanskje. Men ikke i den skalaen som jeg gjorde.»

Armstrong reiste seg. Han gikk bort til vinduet og la fingrene mot glasset. «Ville jeg overlevd?»

«Hva?»

«Der ute med de andre?»

Jeg gikk bort til Armstrong og la en hånd på skulderen hans.

«Det trenger du ikke å tenke på.»

«Men ville jeg?»

«Jeg er ikke sikker.»

Armstrong nikket, flyttet seg fra vinduet og spurte om jeg kunne følge ham til rommet. Vi gikk sammen bortover korridorene. Jeg hilste på noen av pleierne. De færreste av dem holdt ut lenge. Spesielt de siste årene, da pasientene viste større grad av aggresjon og motvilje, og depresjonene varte lengre.

«Har du fått noen venner her inne?» spurte jeg.

«Ikke så mange. Jeg er for gammel for dem.»

«Så gammel er du ikke.»

«Jeg kom godt overens med Shepard,» sa Armstrong.

«Var det ikke Shepard som rømte?»

«Det var Cooper som rømte.»

«Er du sikker?»

Armstrong svarte ikke. Han sakket farten.

«De fant Cooper på en søppelplass.»

«Der ute?»