Atlaset

av Veronica Karlsmoen.


Ethvert anstendig hjem bør ha minst ett eksemplar av et verdensatlas i bokform stående i stua. Det burde være et minimumskrav for alle huseiere. For de som ikke har et eksemplar, og heller ikke har noen planer om å skaffe seg et, burde det ha blitt innført en straff. Ikke en streng sådan, men nok til at lommeboka merker det og at man angrer på at man ikke har gjort en slik nyttig investering tidligere, ikke bare fordi det ville ha vært billigere enn boten, men også fordi man innser at man faktisk trenger det. Det er i dette ærendet at jeg befinner meg på bokhandelen, hjertet skjelver i brystet, dette føles som et av livets store øyeblikk. Endelig skal jeg kjøpe meg mitt første atlas. Til mitt forsvar har jeg tenkt på å gå til anskaffelse av et atlas lenge, jeg har savnet det i livet mitt, slik et menneske lengter etter et annet menneske å dele livet med. Og nå som jeg har min egen leilighet, føler jeg at et atlas må være på sin plass.


Hvorfor akkurat et atlas, spør du kanskje. Et atlas viser velstand, og jo eldre det er, jo bedre er det. Det beste vil jo selvfølgelig være å eie både et gammelt og et nytt, for da forteller man at man kan litt av hvert om verden, både om hvordan den en gang var og om hvordan den er nå. Man holder seg oppdatert, man vet at verden har gått gjennom en endring og at steder har splittet opp og byttet navn, for eksempel viser man at man vet at det ikke lenger heter Sovjetunionen, men Russland. Det ligger makt i det å eie et atlas, men det holder ikke bare med å eie det, man må også vise at man eier det. Dette skal man selvfølgelig ikke gjøre helt åpenbart, for da kan atlaset gi en negativ innvirkning på en, for eksempel i form av at folk tenker på en som en selvgod klyse, en som bare vil vise seg frem. Det gjelder å plassere atlaset strategisk, det vil si i stua, på et sted hvor den både er synlig og ikke synlig. Et atlas på en slik plassering kan nemlig fortelle mye om deg som person. Det forteller om intellekt, brede kunnskaper og et godt levd liv. Det er en bonus om du er litt opp i årene, for det vitner om klokhet, men det gjør ikke noe om du ennå er ung, det viser bare at du er godt orientert og oppdatert på verden. Atlaset gir et inntrykk av at du er bereist og kan litt om mange forskjellige kulturer, religioner og vaner. Atlaset sier at dette ikke er en person å kimse av. Denne personen mener alvor, ingen spøk her i gården. Det er en ære å gå inn i et hus hvor atlaset er på sin rette plass. Bare ved å gå til anskaffelse av et atlas, har du allerede hevet deg flere hakk i samfunnet. Kort fortalt: Eier du et atlas, betyr det at du er en viktig person. Du er en som blir sett opp til, en som er full av ambisjoner. Et godt forbilde for de yngre generasjoner. Og det trenger ikke engang å være sant.


Jeg legger atlaset forsiktig ned på disken. Kassadama slår inn prisen, kort og brutalt, som om det skulle ha vært en hvilken som helst bok. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, kanskje et beundrende blikk eller et velkommen i klubben. Men kassadama sier ikke noe slikt, og hun gir meg i hvert fall ikke noe beundrende blikk, i stedet virker hun nesten irritert, hun ser ikke denne æren ved å overrekke et atlas til sin nye eier. Automatisk oppfatter jeg henne som en respektløs person. Jeg kjenner irritasjonen stige, men klarer å stoppe den, jeg vil ikke la en slik simpel følelse ødelegge for dette øyeblikket. Dessuten er det synd på henne, denne uopplyste dama som antakelig verken eier et eget atlas eller har noen planer om å skaffe seg et. Jeg betaler og hun stapper atlaset ned i en pose som nesten er for liten, før hun skyver den over til meg. Jeg takker henne og sier at jeg setter pris på jobben hun gjør, at den er betydningsfull, men hun skjønner ikke, hun ser bare rart på meg, det stakkars, arme mennesket.


Jeg stoler ikke på at plasthåndtakene holder hele veien hjem, så jeg bærer posen med begge hender og holder den tett inntil brystet. Jeg kjenner at jeg knytter bånd til dette atlaset, slik en mor knytter bånd til sitt nyfødte barn. Dette er bånd som skal vare livet ut.


I de siste dagene har jeg tenkt mye på plasseringen av atlaset. Som sagt, så er dette et valg som må tenkes nøye gjennom. Den perfekte plasseringen for et atlas er et sted hvor det gjerne tar litt tid før man legger merke til atlaset, men det skal ikke være mulig å forlate leiligheten, uten å ha lagt merke til det. Jeg har tenkt på flere mulige steder, som oppfyller kriteriene for hvor et atlas kan stå. For eksempel virker både peishyllen og seksjonen til å være gode alternativer. Så fort jeg har låst meg inn i leiligheten, begynner jeg utprøvingen.


Forsøk 1: Seksjonen. Den er gammel og elegant. Verdensvant, ser jeg for meg. Å plassere atlaset her virker naturlig, som to gamle venner som gjenforenes. Jeg setter atlaset litt på skrå og tar noen skritt tilbake. Det blir pent, men kanskje litt beskjedent. Jeg er ikke sikker på om atlaset vil bli lagt merke til, kanskje glir atlaset og seksjonen for mye inn i hverandre, slik at ingen av dem står spesielt frem.


Forsøk 2: Peishyllen. Jeg finner raskt ut at dette alternativet blir for søkt og ikke slik jeg hadde sett for meg. Uansett hvor på peishyllen jeg plasserer atlaset, tar det for mye oppmerksomhet. Det blir det første man oppdager når man kommer inn i stua. Det ber om å bli snakket om, trenger seg på og tvinger frem dette selvgod-klyse-inntrykket.


Jeg trenger flere alternativer.


Forsøk 3: Skatollet. Dette alternativet har jeg ikke tenkt på tidligere. Skatollet som har tilhørt min familie i flere generasjoner. Jeg flytter på en vaklevoren vase og en skjev porselenskanin, før jeg plasserer atlaset der. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før.


Forsøk 4: Bokhyllen. Jeg plasserer Atlaset slik at forsiden vender utover, men Atlaset tar opp så mye plass, at halvparten av bøkene i den samme hyllen blir liggende på gulvet. Det blir ikke bra. Å plassere atlaset blant alle de andre bøkene virker dessuten for simpelt, som et hån mot verden.


Etter utprøvingen fremstår valget som åpenbart. Jeg plasserer atlaset på skatollet og bruker en liten time på å finjustere det, slik at det står i den perfekte vinkel. Det blir verken for masete eller for beskjedent. Så tar jeg opp mobilen. Det er på tide å invitere hit en forsøksperson.


Jeg bestemmer meg for å invitere Simen. Han har et bein som er kortere enn det andre. Når han går, ser det ut som om han går med én vanlig sko og én med høye hæler. Dessuten pleide han alltid å myse med øynene, selv om han nektet for å ha dårlig syn. Og så var det navnet hans. Simen er ikke et navn som blir kjent på verdensbasis. Simen er et navn man ler av i engelsktalende land. Jeg vet ikke om det er disse faktorene som har ført til at jeg har tenkt at han umulig kan ha kommet særlig langt i livet, at han ikke er typen til å utrette de store ting i livet, selv om vi begge lå sånn midt på treet gjennom hele ungdomsskolen. Vi satset ikke høyt og kom ikke hjem med de beste karakterene. Det eneste vi siktet mot, var en ståkarakter i alle fag. Jeg vet ikke hvorfor vennskapet vårt plutselig opphørte. Det skjedde ingenting mellom oss, vi bar ikke nag til hverandre eller stjal hverandres kjærester (ikke at det var så mange av dem, heller). Nå, uten å ha sett ham på svært lenge, har jeg en følelse av at han har ramlet nedover denne trestammen, mens jeg sitter i trekronen og ser utover verden og ned på toppen av hodet hans.


Jeg får raskt svar på meldingen. Han virker overrasket over at jeg har invitert ham, det er så lenge siden vi har snakket sammen. Han spør om det passer at han kommer allerede i kveld. Jeg svarer at det er greit og gir ham den nye adressen min. Jeg ser bort på atlaset og er fornøyd med meg selv. Så lenge atlaset står i nettopp den vinkelen, er det ingenting som kan gå galt.


Det ringer på. Når jeg åpner døren, oppdager jeg en mann med like lange bein. Jeg ser at det er ham, og likevel ikke. Dessuten har han skaffet seg briller, store, runde innfatninger med tykke brilleglass. Da jeg tar ham i hånden og ønsker ham velkommen, kjenner jeg at dette håndtrykket tilhører en verdensvant mann.


Vi snakker litt om hva vi har utrettet i livene våre hittil. Jeg har ikke stort å fortelle. Simen forteller at han har vært mange turer utenlands, og han forteller det på en måte som sier at det ikke er noe spesielt, nesten hverdagslig. Det gjør meg nervøs. Jeg forsøker å holde hodet høyt, jeg har klart meg bra i livet, jeg har jo det. Jeg har ingenting å skamme meg over. Og likevel vet jeg at den egentlige grunnen til at jeg nå holder hodet høyt, er for å forsøke å gjemme atlaset, som står rett bak meg. Det går ikke. Simen oppdager det og spretter ivrig opp fra sofaen. Han plukker det ned fra skatollet, som om det var en hvilken som helst bok. Og som om det ikke er nok, slenger han atlaset ned på bordet, slik at det smeller mot bordplaten. Det går et støt gjennom kroppen og jeg klarer ikke å holde tilbake et lite gisp, det kjennes ut som om jeg nettopp har vært vitne til en stor ulykke. Simen blar raskt gjennom atlaset, innimellom slikker han på fingrene før han tar på sidene. Det hele oppleves ytterst krenkende, jeg kjenner det helt inn til ryggraden. En skam. Dette er ikke greit. Likevel tier jeg og ser på mishandlingen som foregår. Jeg sitter ytterst i stolen med urolige hender, når som helst venter jeg at en av sidene skal revne.


«Er du bereist?» Spør Simen og kikker et øyeblikk opp fra atlaset.


Jeg har vært i Finnmark. Jeg tok fly, men flyet hadde problemer med å lande, fordi det snødde så mye at sikten ble uklar. Vi sirklet rundt og rundt i luften og ventet på at det skulle slutte å snø. Jeg tenkte på hvor mye bensin det var plass til i tanken på et fly, jeg så for meg bensintanken i hodet og hvordan bensinen gradvis sank. Og i hodet mitt sank den fort, det gjorde meg nervøs. Jeg opplevde det som dramatisk. Det ble min første og siste flytur. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke liker å fly. Likevel kunne jeg tenke meg å dra til Finnmark igjen, dette fremmede stedet med det merkelige været. Etter dette begynte jeg å se på Finnmark som et eget land.


«Ja», svarer jeg.


Jeg ser at Simen blir ivrig. Det er som om øynene hans vider seg ut bak brilleglassene. Det var dette svaret han hadde håpet på. En felles interesse.


«Hvor er det lengste du har vært?» spør han.


«Afrika.»


Nå er det Simen sin tur til å ake seg lenger ut i sofaen. Hendene blar frenetisk videre i atlaset, til han finner den siden han leter etter. Et kart over Afrika. Selvfølgelig.


«Hvor i Afrika?» spør han nå.


Jeg synes han spør for mye, han er for interessert i meg og mitt liv og hvor jeg har vært i alle disse årene. Det var jo ikke dette som var meningen. Atlaset blir for tydelig og fremtredende, faktisk helt tilstedeværende. Jeg hadde forventet en enkel kommentar, kanskje bare et blikk fylt av respekt. Jeg ser du har et Atlas i huset. Nå tar jeg meg selv i å smugkikke på kartet, det er digert og rotete, med masse små ord på kryss og tvers. Er det virkelig slik verden ser ut, tenker jeg. Jeg forsøker å lese et av navnene på stedene, men jeg må lese det opp-ned, det er vanskelig, skriften er så liten og Afrika har så vanskelige navn, jeg er redd for at jeg ikke klarer å uttale dem riktig. Simen venter, snart vil han komme til å mistenke at jeg lyver, at jeg slettes ikke har vært i Afrika. Hvem er det jeg forsøker å lure?


«Kongo», svarer jeg.


Det er det første landet jeg kommer på. Dessuten er det trygt å svare, det finnes ikke så mange måter man kan uttale det feil på.


«Hva slags Kongo?» spør Simen.


Jeg kjenner meg varm i nakken, det kryper fremover og oppover til kinnene og svetten pipler frem i pannen. Jeg forstår ikke hva han mener. Finnes det flere land som heter Kongo?


«Kongo,» svarer jeg igjen og kjenner meg dum.


Simen nikker, som om jeg faktisk oppklarte det for ham, at jeg ved å svare Kongo to ganger på rad har gjort alt tydeligere for ham.


«Hvor i Kongo var du?»


Jeg har lyst til å kaste ham ut. Det var en feiltakelse å invitere ham hit, denne bereiste mannen, jeg merker hvordan han og atlaset rotter seg sammen mot meg. Jeg har lyst til å påpeke at man ikke trenger å kunne geografi for å eie et atlas. Retten til å eie et atlas er ikke forbeholdt de bereiste, har jeg lyst til å si, men jeg sier det ikke. Jeg gidder ikke engang å forsøke, så jeg går for den enkle løsningen.


«Hovedstaden», svarer jeg.


«Brazzaville, ja», sier Simen ettertenksomt og nikker med det smale hodet sitt.


Jeg later som om jeg forstår og håper at han lar emnet ligge. At han reiser seg opp og setter atlaset på plass igjen i den samme vinkelen som det stod, hvor den igjen står trygg og stødig og ikke er noe annet enn et symbol. Simen gjør ingen tegn til å ville reise seg. I stedet virker han mer ivrig og skyver seg lenger frem i sofaen, til han praktisk talt sitter på gulvet. De store øynene inspiserer meg. Faren for å bli avslørt er svært tilstedeværende. Det kjennes som om jeg sitter i en eksamen og Simen er sensor. Det er ingen tvil om at jeg kommer til å stryke i dette faget.


«Jeg var i Den demokratiske republikken Kongo for noen år tilbake», fortsetter han.


Jeg later som om jeg forstår, nikker og venter på at han skal fortelle videre, men innerst inne kjenner jeg meg forvirret. Jeg vet ikke engang om vi snakker om den samme Kongoen.


«Hva synes du om Kongo?» spør han videre.


Jeg lurer på når dette skal ta slutt. Jeg ser på klokken jeg har hengende på veggen, han har ikke vært her i mer enn tyve minutter.


«Fint, men annerledes», svarer jeg.


Et kort og naturlig svar, tenker jeg. Simen smiler og nikker. Svaret mitt er godkjent.


«Så sant,» sier han.


Kanskje det blir ståkarakter likevel.


«Det hadde vært morsomt å sammenligne dem», sier Simen.


«Ja», svarer jeg og grøsser inni meg, «men det får vi ta en annen gang.»


Simen er heldigvis enig, det var et klokt svar. Å sammenligne Kongo og Kongo er altfor krevende til å gjøre det unna på en kveld. Man må ha flere timer til rådighet, slik at man kan gå ordentlig i dybden av hver kultur. Det er ikke noe som er gjort på et øyeblikk. Jeg puster lettet ut, da Simen endelig klapper atlaset igjen, men atlaset blir liggende på bordet, som en overhengende fare, en trussel og en påminnelse om hvor fort alt kan snu, at han når som helst kan bringe temaet tilbake på banen.


Heldigvis har Simen mye annet å fortelle om. Håndtrykket hans løy ikke. Han er en bereist mann, han er vant til å snakke med folk, vant til å fortelle om store begivenheter, som om det var noe allment. Min lille tur til Finnmark virker ikke lenger så attraktiv, ikke engang den vanskelige flyturen, selv om jeg har tenkt ut den mest dramatiske måten å fortelle om det på. Jeg lar Simen styre og fortelle, til han ikke har mer å fortelle om og reiser seg opp for å gå. Ute ved døren tar han meg i hånden igjen, jeg klemmer den og forsøker å etterligne hans håndtrykk, men det føles som å lyve eller å stjele, det er jo ikke mitt håndtrykk og det kan aldri bli det. Vi kommer med de vanlige frasene om hvor hyggelig det var å se hverandre igjen, at vi må gjøre det igjen en annen dag, når vi har litt bedre tid, slik at vi kan sammenligne Kongo og Kongo. Kanskje vet vi begge at det ikke kommer til å skje, at det kun er en tom lovnad, eller, slik jeg ser det, en tom trussel.


Når jeg kommer inn i stua igjen, er jeg utslitt. Det kjennes ut som om jeg har kommet hjem fra krigen. Jeg vil falle ned på sofaen, men jeg klarer ikke, Atlaset holder meg fra å gjøre det. Jeg føler meg snytt, lurt, det var ikke slik det skulle bli. Atlaset har gjort mer skade enn nytte. Jeg kjenner meg sint på atlaset, selv om jeg vet at det er irrasjonelt. Jeg løfter det opp fra bordet, står en stund med det i hendene, forsøker å kjenne etter hva jeg føler for det, kanskje finne tilbake til den gleden jeg følte ved det tidligere, det symbolske, men jeg føler ingenting. Så setter jeg atlaset i bokhyllen med bokryggen ut. Snart ligner den en hvilken som helst bok.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no