Avbrutt

av Karen Drabløs Landa.

Den Store Krigen, av René Magritte.


Alarmen fra telefonen skingrer ut i rommet, og Hermann våkner med et rykk. Han famler seg frem til nattbordet i mørket og får stoppet alarmen, myser mot den lysende skjermen. Den er full av varsler om hva som har skjedd mens han sov. Hermann fører tommelen mot det blå Messenger-ikonet og åpner chatten som han og fire kompiser fra videregående kontinuerlig har gående. Ole har sendt en lenke til en artikkel, Hermann åpner den kjapt og scroller gjennom innholdet. En politiker har sagt noe dumt, en politiker fra et annet parti har kritisert ham for å ha sagt noe dumt. Lenken er besvart med én animasjon fra Mikkel – en mann som rister oppgitt på hodet – og én fra Fredrik – en mann som gjemmer ansiktet i hendene. Begge animasjonen er markert med lattersmilefjes nederst, ett fra Lars og ett fra Georg. Hermann legger til et lattersmilefjes fra seg selv på begge animasjonene.


Men det er mer å sjekke. Han åpner Instagram og ser at han har fått et par meldinger der også. Den ene er fra Hedvig, som han studerer sammen med. Det er et kort videoklipp av noen som intervjuer vaksinemotstandere og setter dem fast ved å vende deres egen logikk mot dem. «Folk ass», har Hedvig skrevet. Hermann nøler et øyeblikk, før han taster inn et svar: «Omg».

Den andre meldingen er fra Fredrik, også et kort videoklipp, denne gangen av en realitydeltaker som ikke vet hva hovedstaden i Nederland heter. «Haha», skriver Hermann. Han åpner VG. Forsiden er preget av saken om politikeren som har sagt noe dumt. Han blar seg forbi og stanser ved neste sak. Noen på sosiale medier krangler om et bilde som en influenser har lagt ut på Instagram: et bikinibilde hvor influenseren har ryggen mot kameraet. «Kroppspress», står det, med stor skrift. Hermann trykker seg inn på profilen for å se nærmere på bildet de krangler om, skummer seg gjennom kommentarene. De fleste består bare av hjerteikoner, flammeikoner eller korte utrop av typen «Fina!» og «Nydelig!». Men innimellom kommer det noen lange avhandlinger hvor ord som «ansvar» og «spiseforstyrrelser» går igjen, Hermann gjesper og blar seg forbi dem.

Han kommer på at han må sjekke været, han har jo tenkt å jogge etter skolen i dag, men gidder ikke hvis det regner. Han åpner Yr og ser at været skal bli helt greit utover ettermiddagen; sol bak sky, ikke for kaldt, ingen bilder av regndråper.

Apropos regn, Hermann kjenner at han må tisse. Det har allerede gått 20 minutter siden alarmen vekket ham. Idet han reiser seg fra senga plinger det nok en gang i telefonen, det er Fredrik som følger opp samtalen om den uvitende realitydeltakeren: «Skjønner ikke at sånne folk finnes». Hermann åpner døra til toalettet, lukker og låser, skriver tilbake: «Nei …». Han gjør seg ferdig, samtidig kommer det en ny melding i kompischatten, den er fra Ole, han har lagt inn en lenke til en kommentatorartikkel om politikersaken. Hermann skal til å trykke på den, men så må han legge fra seg telefonen et øyeblikk mens han vasker hender. I mellomtiden dukker det opp små tomler opp nederst på lenken, de andre har visst allerede lest gjennom og er enige med kommentatoren.

Hermann tørker hendene på håndkleet og møter sitt eget ansikt i speilbildet. Han ser trøtt og dradd ut. Det er ikke så rart. Han sovnet sent, slik han pleier å gjøre natt til mandag. Etter å ha stått opp sent søndag formiddag fikk han ikke sove, lå i senga og så på YouTube-filmer, lot autospillingen av neste video gå uten å avbryte, bare én til. Innimellom ble han avbrutt av meldinger i chatten, som han anerkjente med passende ikoner. Da han endelig la fra seg telefonen – klokka viste da 01:28 – fortsatte det å plinge, men til slutt klarte han likevel å døse av.

Han tar med seg Bluetooth-høyttaleren inn på badet, som heldigvis er ledig, det er ikke hverdagskost mandag morgen i et studentkollektiv. Han kobler til telefonen, musikken og det varme vannet i dusjen fungerer oppkvikkende.

Heldigvis har den ene roomien, hun som alltid står opp først og drar hjemmefra før klokka blir sju, fylt opp en stor kaffekanne før hun dro. Hermann skjenker seg en kopp mens han raskt leser gjennom kommentatorartikkelen, nikker til de uthevede poengene. Slutter seg til de andre med sin egen tommel opp før han igjen legger fra seg telefonen og begynner å smøre brødskiver.

Mens han sitter ved frokostbordet kommer den andre roomien inn og ønsker ham en god morgen. Hun er også student ved universitetet, men ett kull over. Hermann ser opp fra mobilen og besvarer hilsenen, før han ser ned på chatten igjen, noen holder på å skrive et svar til kommentatorartikkelen. «Og forresten», sier roomien og snur seg mot ham fra kjøleskapet. Hermann ser opp igjen, hun peker mot vaskelista på kjøleskapet, det var hans tur til å vaske forrige uke, veldig fint om han kan få gjort det i ettermiddag, hun skal nemlig ha gjester i kveld. Hermann nikker, det plinger, meldingen materialiserer seg, den er fra Mikkel. Tre par klappende hender. Roomien tar med seg yoghurten sin og forlater kjøkkenet.

Hermann pusser tenner, pakker sammen skolesakene og kommer seg ut av døra. Han plugger inn øreproppene og stanser et øyeblikk for å finne en spilleliste på Spotify som kan akkopagnere turen til skolen. Om morgenen foretrekker han rolig, instrumental musikk som gir helt normale omgivelser et poetisk, filmatisk skinn. Deretter går han bort til den nærmeste elsparkesykkelen og setter kursen mot skolen. Biler, ansikter og syklister flyr forbi til «Morgenstemning» av Edvard Grieg. Innimellom avbrytes idyllen av et pling fra chatten, og Hermann fisker opp mobilen for å se den nyeste meldingen. Han unngår så vidt å kjøre på en dame med barnevogn som er på vei over et forgjengerfeilt, svinger hårfint unna og får ikke med seg hva hun roper til ham over musikken.

Da han endelig kommer seg inn på lesesalen finner han en ledig plass, tar ut bøker og Mac og lurer på hvordan han skal legge opp lesingen. Han er helt nødt til å komme i gang med Mikroøkonomi nå, forelesningene har pågått en stund og han ligger etter, det er på høy tid å få lest seg opp på tilbuds- og etterspørselskurver. Han ser på klokka, det er et par timer til forelesning, hvis han bruker tiden godt nå kan han få tatt igjen ganske mye. Boka, tung både i vekt og innhold, ligger taus og død foran ham. Oppgaven gjør Hermann motløs et øyeblikk, før han får en idé: Han kan starte mykt, se en YouTube-video om temaet, en slags introduksjon mens han nyter kaffen han kjøpte med seg i kantina. Deretter kan han åpne boka.

Han bruker noen minutter på å finne den riktige videoen – den må ha nok visninger og passe lengde – før han trykker. Før videoen starter kommer det en reklame for en ny HBO-serie. Den ser spennende ut, han må få sett den snart. Hvis han bare klarer å følge med. I det siste har han hatt problemer med å konsentrere seg om serier, særlig om denne typen komplekse spenningsserier som han egentlig elsker. Hånden glir stadig mot mobilen, noen ganger fordi den plinger, andre ganger fordi dialogen akkurat da er litt kjedelig. Så slutter episoden, og han må bruke tid etterpå for å forstå hva som egentlig skjedde, søke på Reddit etter analyser, se YouTube-videoer som forklarer symbolikken i farger, kameravinkler eller musikkvalg. Innimellom må han stoppe forklaringsfilmene for å lese gjennom kommentarer og svar til kommentarene, gå tilbake til et bestemt tidspunkt i videoen som kommentarene viser til, og se den delen av videoen på nytt.

Det samme skjer nå også, med jevne mellomrom, for den tørre professoren i Mikroøkonomi-videoen har bare filmet seg selv mens han tegner på en tavle, og det gjør videoen tung og kjedelig. Hvor er fargene og animasjonene, som ville gjort stoffet enklere å forstå? Hermann rister på hodet over at ikke flere professorer skjønner hvordan de skal formidle fag.

I tillegg fortsetter det å plinge i telefonen, Ole har fulgt opp med enda en lenke til en sak om politikeren – Hermann må stanse videoen igjen og lete etter en passende animasjon til svar. Han belønnes med fire lattersmilefjes. Full pott.

Men nå må han få kommet ordentlig i gang med lesingen. Videoen med den kjedelige professoren er uutholdelig, Hermann avbryter den og velger en av de andre, denne er kortere og kjappere i formen.

Mens videoen spiller drar Hermann frem boka og skummer gjennom innholdsfortegnelsen, han er nødt til å starte med kapittel 1, det er ingen vei utenom. Da videoen er ferdig tar han ut øreproppene, finner frem guletusjen og stålsetter seg for arbeidet.

Han får ikke lest mer enn et par setninger før han blir avbrutt av et nytt pling, sidemannen sender ham et stygt blikk og Hermann mimer en beklagelse og setter telefonen på lydløs. Ole har lagt ut en lenke til Twitter. En kjent samfunnsdebattant har ment noe om politikeren som har sagt noe dumt. Hermann går inn og leser den vittige selvfølgeligheten. Linken er allerede sett av Georg og Lars, men de har ikke respondert, kanskje er de gått lei av temaet. Hermann forærer Ole en ny tommel opp, mest for å være hyggelig.

Men nå han lese. Han legger mobilen i sekken så den ikke skal forstyrre, men tar den opp igjen med det samme, han trenger musikk, deilig lounge-aktig studiemusikk som Spotify har så mange spillelister for. Igjen plugger han inn øreproppene, og med rolig, pulserende instrumental på ørene bøyer han seg på nytt over boka.

Kort tid etter får han en ny melding, denne gangen fra Hedvig, hun svarer i Instagram-chatten om vaksinemotstanderne: «På skolen? Lunsj før forelesning?» Lunsj allerede? Klokka på telefonen viser halv tolv, tre kvarter til forelesning. Hermann ser ned i boka han så vidt har rukket å åpne, stirrer på de to setningene han har gulet ut, prøver å huske hva han har lest. Hvor ble tiden av? Han stønner svakt og skriver tilbake: «Ja, møtes kvart på?»

De møtes i kantina, Hedvig har som vanlig med en hjemmelaget, sunn salat, Hermann har brødskiver. Det er ikke nok mat, han vet han må planlegge bedre, men som vanlig ender han opp med å måtte kjøpe noe slik at han kommer seg gjennom forelesningen uten å sulte i hjel.

Hedvig viser ham en kronikk skrevet av en jevnaldrende student, hun gir ham mobilen sin så Hermann kan lese. Han skummer gjennom, får med seg de viktigste stikkordene: «Generasjon prestasjon», står det. «Søvnvansker, psykiske problemer». «Vi må tørre å snakke om det». Han trekker på skuldrene, det er formuleringer han har hørt før, men det er fordi det er sant, innvender Hedvig. «Det er så tøft å være ung i dag». Hun tar til seg mobilen igjen, begynner å lese kommentarene under kronikken og leser noen av dem høyt, ellers blir de sittende i taushet.

De går til forelesning, finner seg en av de bakerste radene med utsikt over resten av studentene. Hermann har en klump i magen, enda en forelesning han ikke kommer til å henge med på. Mens forelesningen pågår ser Hermann rundt seg, legger merke til at ingen av medstudentene ser på foreleseren. De har øynene festet på Macen foran seg, på notatene som de flittig skriver i Word, OneNote eller andre programmer. Men like ofte ser de på andre ting, VG, Facebook, Kvinneguiden – eller de bøyer nakken over mobilen og blir sittende med den. Med jevne mellomrom plinger og durer det i telefoner, foreleseren ignorerer det tappert.

Hermann gir opp å følge med i forelesningen, han får gjøre et skippertak når den er ferdig. I stedet sjekker han mobilen igjen, Ole har sendt noen flere lenker om politikersaken, alle de andre har sett den uten å svare, nå må han snart ta hintet og legge saken død.

Etter forelesningen skal Hedvig tilbake på lesesalen, hun spør om han vil være med, men Hermann takker nei, han er sulten, han vil hjem og lage seg noe god mat og varm te, ta opp igjen lesingen der.

Han tar en elsparkesykkel hjem og låser seg inn, bruker et par minutter på å finne en passende podcast som han kan lage mat til, heldigvis er det ingen hjemme. Han kutter opp grønnsaker og løk, visper egg og lager omelett, spiser, føler seg flink og sunn. Etterpå lager han en kopp te og bærer den inn på rommet, så langt er alt gått etter planen, nå gjenstår bare lesingen.

Han kryper opp i senga, selv om han vet at man ikke bør lese der, åpner boka, det er vanskelig å lese, gule og drikke te samtidig. Like greit å se en annen video så lenge, kanskje han må bruke andre søkeord for å finne noen som er bedre. Hermann googler «Microeconomics search words» og trykker seg inn på noen av lenkene som kommer opp, går tilbake til YouTube og søker helt vilkårlig opp «Elasticity of demand», velger en tilfeldig video og trykker på den.

Reklamen for HBO-serien kommer tilbake. Kanskje han kan starte på den i kveld? I så fall må han fornye HBO-abonnementet. Like greit å gjøre det med én gang så han slipper å styre med det etterpå, Hermann bruker noen minutter på dette før han starter videoen igjen.

Men det som skjedde på lesesalen gjentar seg, videoen er tung, mannen som forklarer konseptet har en monoton stemme som virker søvndyssende, han får ingen hjelp av forklarende farger eller animasjoner. Hånden glir umerkelig mot mobilen, tommelen åpner Instagram med vante bevegelser, blar seg nedover innleggene mens Hermann holder et halvt øye med dem og et halvt øye med videoen. Han glipper med øynene, en usigelig tretthet kommer over ham, brått lukker han Macen, lener seg ut av senga og legger den ned på gulvet under nattbordet, før han lar seg gli ned fra sittende til liggende stilling. Instagram danser for øynene hans, men selv det tretter ham nå, han legger seg over på siden og lukker øynene.

En stund etter, hvor lenge vet han ikke, våkner han av at det banker på døra, og den åpnes på gløtt. Det er roomien, hun fra kjøkkenet i morges, hun spør hvorfor han ikke har vasket? Hermann rynker brynene et øyeblikk, før samtalen demrer for ham. «Faen», stønner han. «Sorry. Kan det ikke vente til i morgen?» Roomien himler oppgitt med øynene, hun sa jo at hun skulle få besøk i kveld, nå hører Hermann stemmene fra gangen. «Sorry», gjentar han mumlende. Roomien rister surt på hodet og lukker døra hardt igjen etter seg.

Hermann blir liggende og myse til øynene venner seg til lyset som fortsatt står på i rommet, mens han hører roomien beklage den skitne leiligheten til vennene utenfor. Han sjekker mobilen, klokka har passert åtte. Hadde han ikke tenkt å jogge en tur i dag også?

Med stigende gru regner han opp alt han hadde planlagt for dagen: Han skulle lese seg opp i Mikroøkonomi. Han skulle trene. Han skulle vaske leiligheten. Ingen av delene har han fått til, dagen har rent ut i sanden. Et øyeblikk begraver han ansiktet i hendene og rister på hodet over sin egen ubrukelighet.

Men faen heller, nå er det for sent, kanskje han bare skal gi opp denne dagen og starte på den nye HBO-serien, kose seg med den i kveld, komme sterkere tilbake i morgen. Jo, det er en god plan.

Han rigger seg til, kobler Macen til laderen, plasserer den på lårene og trykker play på første episode.

Idet vignetten starter, plinger det i telefonen.