Barbering

av Simen Bugge.

"Ung mann som leser" av Norman Rockwell.

Jeg står på det lille københavnertoalettet og ser meg selv i speilet. Jeg skal barbere meg, for siste gang i den lille ettromsleiligheten i Husumgade. Et halvt år er gått siden jeg flyttet. Nå er jeg tilbake for å rydde ut. Jeg hadde nesten glemt hvor lite badet var; hvor komisk det egentlig tar seg ut. Men jeg hadde blitt vant til det, etter å ha tilbragt litt over ett år her. Den lille dansen jeg må utføre for å få lukket døren bak meg sitter fortsatt innøvd, som om jeg aldri hadde flyttet herfra. Skal man ta seg en dusj – gå i bad – som københavnerne sier, har man ikke annet valg enn å sitte på toalettsetet samtidig. Dusjhodet er hengt opp ved siden av servanten, og kan nås bare ved å strekke hånden ut når man sitter.


Uansett er det lille badet for en luksus å regne sammenliknet med det første stedet jeg bodde. Det første halve året bodde jeg nemlig i et ikke spesielt trivelig kollektiv på Fredriksberg. Der lå badet på gangen, i enden av en gammel kjøkkentrapp: et bad det ikke var gjort stort med siden byggeåret. Jeg delte dette med de fem andre i kollektivet – og du kan gjette hvem som gjorde rent. Men den gang hadde jeg ikke annet valg enn å takke ja til det jeg ble tilbudt; jeg visste at jeg måtte til København, samme hva.


Nå skal jeg altså barbere meg. Jeg minnes fortsatt den tiden hvor jeg utålmodig ventet på at noen skulle si: Du burde barbere deg. For meg hadde det å barbere seg, det å ha sin egen barberhøvel, vært synonymt med å bli voksen. Jeg var seksten da jeg fikk jeg en barberhøvel, en gave fra min farfar. Den var av den tradisjonelle typen, den han selv hadde brukt da han var ung. Det at jeg svor til tradisjonell barbering var altså slett ikke noe forsøk på å melde meg inn i den gemene hipster-tilværelse, selv om jeg godt kan forstå at det fra utsiden kan se slik ut. Det skyltes simpelthen at den hadde tilhørt min farfar.


Jeg husker hvordan jeg med en følelse som best kan beskrives som ærefrykt hadde tatt den i bruk de første gangene, og kjent det sylskarpe barberbladet gli mykt nedover haken. På den tiden hadde jeg barbert meg så ofte som mulig, gjerne én gang om dagen, selv om det strengt tatt ikke var nødvendig. Det er det nå – dessverre. På den tiden kunne jeg gå en hel dag og se frem til kveldens barberingsrituale. Nå er barberingen noe jeg gjør alt for å unngå. Det siste jeg vil er å gå rundt med tredagersskjegg og fremstå ustelt, men jeg unngår gjerne mennesker en hel dag for å den uken kunne barbere meg en gang mindre. Hver gang jeg barberer meg blir jeg nemlig minnet om tiden. Jeg er ikke redd for å bli gammel, jeg er bare redd for å bli gammel uten å ha prestert noe videre i livet, – men det går kanskje ut på det samme.


Det var like etter jeg flyttet inn i Husumgade at barberingsritualet nesten uten unntak fikk meg inn i disse tankerekker. Jeg hadde nemlig slått til på et tilbud og kjøpt meg to hundre barberblader. Halvannet år senere er ett hundre og seksti av dem ubrukte. Og – hva vil du frem til? tenker du kanskje. Jeg innser at dette er noe de fleste ikke ville ha heftet seg videre ved, men for min del får det meg til å tenke: Er livet virkelig så kort? Barberbladene har blitt meg som en nedtellingskalender, og det er slett ikke mange blader som utgjør et liv.


Det er først etter jeg innså at jeg var nødt til å oppgi fysikkstudiene og flytte tilbake til Norge slike tanker har begynt å oppta meg. Tidligere hadde ikke de forskjellige tingene min farfar hadde etterlatt meg betydd noe større, ja, de hadde bare vært – ting. I det siste derimot... Alle tingene jeg har arvet fra ham ligger nå i skuffer i et skatoll som er plassert under vinduet som vender ut mot Husumgade. Jeg har ennå ikke fått pakket ned disse tingene, ellers er leiligheten tømt. I tillegg til barbersakene som ligger der når de ikke er i bruk, som de jo ikke så ofte lenger er, vil du der blant annet finne min farfars doktorgradsavhandling, en fyllepenn, slektsboken og et par mansjettknapper, prydet med slektens våpenskjold.


Jeg er fortsatt i tvil om hva jeg skal gjøre med disse tingene, det er derfor jeg ikke har pakket dem ned. Det hadde vært nære på at jeg hadde latt farfars doktorgradsavhandling havne i søppelkassa, gjøre den til gjenstand for vertikal arkivering, som han selv brukte å uttrykke det, humrende i skjegget over sin egen morsomhet. Det var nemlig det, at også den minnet meg om tiden. Den var trykket i 1967, altså måtte farfar ha vært 26 da han ble tildelt tittelen dr. techn. Jeg er 22, og er i grunn ikke kommet lenger i livet enn da jeg startet på fysikkstudiene for to år siden. Fyllepennen har jeg ikke rørt siden jeg brukte den på den siste fysikkeksamenen jeg tok – og skulle komme til å ta – i København. Hvilken ærefrykt jeg hadde følt da jeg holdt i denne pennen! – ja, med andakt hadde jeg skrevet med den. Etter hvert hadde imidlertid ærefrykten blitt erstattet av en følelse av skam ved tanken på hvilket nonsens det jeg skrev med den sikkert var sammenliknet med det som hadde blitt skrevet med min farfars hånd. – En følelse som i grunn nesten alltid blir fremkalt når jeg står med disse tingene i hånden; doktorgraden, slektsboken, fyllepennen og mansjettknappene gir meg ikke annet enn en stadig skamfull påminnelse om følelsen av å ha forspilt muligheten til å utføre den oppgavenjeg hele tiden har følt ligge på meg.


Det var denne oppgaven jeg følte lå på meg som gjorde at valget falt på København da jeg skulle begynne på fysikkstudier. Jeg hadde drømt om å en dag vende tilbake som en stor mann. Jeg var min farfars eldste barnebarn, og har helt siden jeg var liten følt at ansvaret for å gi slekten et nytt stort navn har ligget på meg. Jeg skulle studere fysikk som min farfar, og jeg ville gjøre ham stolt ved ikke bare å studere det samme som han hadde gjort, men i tillegg gjøre det utenlands. På den tiden hadde jeg som så mange andre alvorlige, unge menn blitt trukket mot lysene fra verdensbyen slik fluene trekkes fra sine mørke kroker mot lyset fra lysekronen i stua. Men når det gjelder de siste månedene før jeg vendte tilbake, vil nok nattsvermeren som trekkes mot månelyset være en riktigere sammenlikning.


Om jeg skulle gjøre noe som ville få folk til å assosiere etternavnet med noe annet enn store menn og vellykkethet, ville det være den største synd i verden. Jeg hadde også alltid fått høre at jeg måtte være et godt forbilde for min yngre bror. Jeg merket det spesielt da min far forlot oss og jeg måtte inntre i den rollen han selv aldri egentlig hadde tatt på seg. Han valgte å flykte fra ansvaret, men også fra oppgaven. Nå følte jeg at jeg måtte bære ansvaret for oss begge.


Det var dette som gjorde at det hadde falt min farfar naturlig å forære meg mansjettknappene, før tiden, så å si. Hans sønn, min far, hadde valgt å rømme, og det var jeg som nå var slektens eldste sønn. Skjønt jeg følte meg ikke spesielt forært; de fungerer bare som en stadig påminnelse, en beskjed, om forventingene, om hvilket ansvar som ligger på meg. Jeg har ennå ikke følt meg verdig til å gå med dem. Da jeg fikk dem, hadde jeg tenkt at jeg skulle bære dem når utdannelsen var fullført, når jeg hadde fått utrettet noe. Men nå står jeg her, to år senere, og er like langt som da jeg begynte.


Det å flytte tilbake uten å ha oppnådd det jeg var kommet hit for, var min største skrekk, – men det hadde vært det eneste alternativet. Da jeg flyttet til København hadde jeg følt meg mindre som en utlending enn da jeg halvannet år senere igjen satte mine ben i gamlelandet. Jeg følte jeg var flyttet tilbake til et fremmed land. Og hvor fornedrende hadde ikke alle spørsmål fra familie og kjente vært? – Alle spørsmålene om hvorfor jeg var vendt tilbake. Jeg hadde prøvd å finurlig snike meg rundt disse spørsmålene ved å i stedet fortelle om fremtidsplanene, hva jeg nå skulle gjøre, heller enn å fortelle om hvorfor det ikke hadde gått i København. Problemet var bare at jeg ikke lenger var så sikker på hva disse fremtidsplanene bestod i.


Da jeg flyttet hadde det også, sett i ettertid, til dels vært en flukt. Ved å flytte meg geografisk tenkte jeg at jeg også ville få alle forventingene de der hjemme hadde til meg litt på avstand. Men du har kanskje opplevd at du har lagt deg til å sove i en hotellseng på en helt annen kant av kloden, for så å våkne, liggende diagonalt i sengen, parallelt med den sengen som står på soverommet ditt hjemme?


Da jeg i sted skulle hente barbersakene frem fra skuffen i skatollet, endte jeg med å bli stående en stund og bla i den gamle slektsboken, når den likevel lå i samme skuff. Det var en stund siden jeg sist hadde kikket i den. Da jeg var liten, hendte det at farfar tok frem slektsboken og stolt fortale om hvor vi kom fra. Farfars egen far og farfar hadde begge vært ingeniører som han selv, men før det hadde slekten i mange generasjoner bestått av prester, alle med utdannelse fra København. Jeg fant fort frem til en av de forfedrene som jeg husker han hadde fortalt om; farfar hadde nemlig plassert en liten håndskreven notis mellom to sider i boken. Denne het Jens Høeg. Det stod om han at Han studerede Teologi i København, fik ogsaa Embedseksamen 1716. Da jeg selv flyttet til København tenkte jeg med stolthet på forfedrene mine som hadde gått i de samme gatene som jeg nå gikk i, trehundre år senere. Nå siver det bare en skamfølelse gjennom meg når jeg hjemsøkes av minnet om hvor mislykket jeg følte meg da jeg for noen måneder siden igjen gikk i de samme gatene. Mine forfedre hadde vendt tilbake verdensvante, utdannet til prester i verdensbyen, tilbake til lille Norge. Og hva vender jeg tilbake med?


I avsnittet om Jens Høeg stod det også skrevet at de på 1800-tallet hadde funnet kisten hans under en reparasjon av kirken han hadde tjent i. På kistelokket hadde det vært en oval blyplate som bar innskriften:


Her hviler Noget af ædle og Wel fornemme

Seigneur, Seg. Jens Høeg

som er ønschelig fød til Werden den 27. Augusti 1693, Salig Død af

Werden den 3de Octobr. 1770, og har Priselig Levet i Werden

77 år 1 Maaned og 6 Dage.


Hva hadde det kommet til å stå på min gravsten, om jeg skulle finne på å dø nå? Hvis 5C-bussen ikke hadde sett meg komme i sykkelfeltet og kjørte meg ned i en høyresving når jeg en dag sykler hjem fra sentrum til Husumgade, anende fred og ingen fare? Det ville antakelig stått: Her hviler C*** Høeg. Han levde. Han døde. «Priselig» hadde jeg i hvert fall ikke levd i denne byen. En edel og vel fornem seigneur tviler jeg sterkt på at navnet mitt noen gang kommer til å assosieres med, selv om jeg ikke skulle bli kjørt ned av 5C-bussen, og selv ende med å oppleve 77 år. Og var jeg blitt «ønschelig fød til Werden»? Jeg har ofte vært usikker på hvorvidt det er meg selv ønskelig. Å, hvor mye lettere hadde det ikke vært om navnet mitt ikke hadde vært forbundet med disse store menn? Om de forfedrene farfar hadde fortalt meg om ikke var annet enn enkle bondeskjebner?


Enkelte ganger har jeg trøstet meg selv med at jeg kanskje slett ikke er en Høeg overhodet. Mellom meg og den danske adelsmann som er opphavet til etternavnet mitt er det tretten generasjoner. Hva er sjansen for at en av disse mine tretten forfedre har en annen far enn en Høeg? Jeg vil anslå den til å være ganske stor. Menneskenes uheldige hang til utroskap kan sjelden sies å være en trøst, men for meg er det til tider nettopp det den har vært.


Jeg er for eksempel overbevist om at min oldefar ikke er min egentlige oldefar. På det tidligere omtalte skatoll står plassert et bilde av min oldefars bror, Harald Høeg. Før jeg så dette bildet kjente jeg faktisk ikke til noen på farssiden jeg liknet stort på. Men likhetene mellom meg om min oldefars bror er slående store. Jeg har enkelte ganger hvor jeg har stått og sett på dette bildet tatt meg selv i å glemme at det ikke er et bilde av meg selv jeg ser på. Så store er likhetene, – og det er ikke bare jeg selv som har gjort meg disse tanker. Farfar fortalte meg at han aldri hadde fått møte sin onkel Harald. Han hadde nemlig blitt tatt til fange av tyskerne etter han i en tale han hadde holdt på det som den gang het NTH hadde parodiert Hitler. Da jeg i sted stod med slektsboken foran meg, kom jeg til å huske på mistanken jeg hadde hatt tidligere og slo opp på denne Harald Høeg. Han hadde blitt tatt til fange i ’41. Farfar er født i samme år – så det kunne godt være mulig. – Men, hvis det skulle være så, ville jeg like fullt være en Høeg…


Nå står jeg altså og skal i gang med barberingen, dette ritualet jeg den siste tiden har fått en så stor aversjon for. Jeg er nødt til å skifte barberblad. Jeg har ikke skiftet det på de to ukene jeg har vært her, og synes å huske at det hadde vært på grensen til å være for sløvt ved siste barbering. Jeg tar et nytt barberblad av typen Merkur ut av papiret. Før jeg setter det på plass i barberhøvelen drar jeg som alltid de to skarpe sidene av det gjennom en vinkork. Jeg har en stående fra sist jeg bodde her. De tradisjonelle barberbladene har nemlig gjerne en tendens til å være litt for skarpe ved første gangs bruk. Høvelen glir litt lettere over haken om man først skjemmer det litt på denne måten. Det var et triks min far hadde lært meg, før han forlot oss. Selv skjemmet han livets skarpe kanter med flaskens innhold – når korken uansett skulle av.


Når barberbladet er klargjort og satt på plass i høvelen, får jeg den tanken at jeg skulle ønske det var en barberkniv farfar hadde gitt meg, og ikke en høvel. Så hadde jeg ikke nå stått her og skiftet barberblad, men ville ha stroppet den uten å vite hverken hvor mange ganger jeg før har gjort det, eller hvor mange ganger jeg skal komme til å gjøre det. Men denne tanken, ønsket om alltid å ha eiet en barberkniv, er kanskje ikke annet enn et uttrykk for den lengsel jeg så ofte det siste år har følt på, lengselen til den tid da livet var en tilstand, eller snarere at livet alltid kunne være slik. Til tiden før jeg forstod, før min far forlot oss, før farfar gav meg mansjettknappene. Nå er livet bare en lang rekke begivenheter, men allikevel ikke annet enn stillstand.


Jeg velger å vente med barberingen til jeg har reist tilbake. Jeg legger fra meg barberhøvelen og utfører igjen dansen, denne gangen med motsatte bevegelser, for å få åpnet baderomsdøren. Nå gjenstår det bare å få tømt skatollet. Det er i morgen leiligheten skal overleveres og jeg reiser tilbake. Skuffenes innhold blir nok alt sammen til gjenstand for vertikal arkivering, det er uansett begrenset hva man får plass til i to kofferter og en bag. Det vil si, alt utenom mansjettknappene. Min yngre bror fyller seksten neste uke. Han skal få dem i bursdagsgave, jeg vet han har misunnet meg dem. Det er kanskje verd å ta vare på slektsboken også. Fyllepennen og barberhøvelen som har tilhørt farfar derimot… Det er uansett snart gått et år siden han døde, og ingen vil nok komme til å savne dem, kanskje vet de ikke om dem engang. Når jeg er tilbake skal jeg heller kjøpe meg min egen fyllepenn. Men først skal jeg få skaffet meg en barberkniv jeg kan fjerne stubbene med.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no