Bare en helt vanlig dag

av A.M. Ween.

"The Pointer", av Edwin Megargee

Ali er akkurat nå ute i hagen og bjeffer på ekornet, som er så frekt at det hopper rundt i hans tre, men nekter å komme ned for å leke. Urettferdig, synes Ali, som ikke har helt forståelsen for at herr og fru Buskehale har andre ting å drive med enn å leke med en buhundgutt.


For Ali er dagen i dag en helt vanlig dag, men for meg som hundeeier er det en av de verste. Rett før helga for to uker siden oppdaget jeg at han hadde en hevelse i den ene munnviken. Jeg tenkte ikke stort over det, mer sånn «han har sikkert fått et stikk, kanskje han nå lærer å ikke glefse etter veps», men da hevelsen ikke gikk ned over helga, snarere tvert i mot, tok jeg allikevel kontakt med veterinæren, og fikk time alt dagen etter. Jeg var nå bekymret nok til å ta timen, selv om jeg skulle på jobb, og fikk moren min til å reise med ham, hun står som medeier i papirene hos veterinæren, så det er ikke noe problem. Etter det jeg fikk fortalt av mor i etterkant fant de en kul som de tok prøver av, og skrev ut resepter på antibiotika og smertestillende. Jeg var fortsatt ikke kjempebekymret, gutten min hadde fått medisiner, og han var overlykkelig over å se meg da jeg kom hjem fra jobb.


Ali er glad i mat, og det har ikke vært ikke noe problem å få ham til å ta medisinene. Det var bare å si «sitt pent» og gi ham dem, en etter en, som om det skulle være godbiter. Ned gikk de på høykant, både rosa smertestillende og brune antibiotika. Matlyst har han også, tørrfôret rekker knapt å treffe bunnen av matskåla før det er borte igjen.


Jeg har nesten alltid vært hundeeier, men etter noen få år uten hund kom Ali til meg som valp i mars for 11 år siden. Og det var kjærlighet ved første slikk. «Nei, jeg får komme meg hjem til bikkja» en flittig brukt setning i sosial sammenheng, når jeg etter noen timer i lystig lag begynner å bli litt lei folk. Jeg er en smule usosial. Dessuten er jeg aldri helt alene, Ali er jo der, og bedre selskap enn en buhundgutt som har savnet deg og gjerne vil ligge på fanget eller i armkroken på sofaen finnes etter min mening ikke.


Siden jeg bor alene og Ali alltid har vært alenehund, så er vi nok litt bortskjemte begge to, han får lov å ligge i senga, og jeg blir møtt av ekte kjærlighet når jeg kommer hjem fra jobb. Mannen i mitt liv har fire bein og krøllhale, og er bunnløst lojal. Det eneste vi ikke er enige om er hvor mye mat han skal ha, og hvorvidt ekorn skal bjeffes på eller ikke.


I går var siste dagen med medisiner, og da jeg la meg i går var jeg bekymret. Jeg regnet med at svaret på prøvene ville komme en av de første dagene, og siden hevelsen hadde blitt større, selv med antibiotika, så fryktet jeg det verste. Jeg hadde problemer med å få sove, naturlig nok, mens Ali snorket i vei nede i fotenden av senga, lykkelig uvitende om at livet ikke alltid er slik det bør være.


De ringte fra veterinæren mens jeg var på jobb i dag, og jeg hadde ikke mulighet til å ta telefonen. Med en gang jeg fikk litt tid ringte jeg mor for å få henne til å kontakte dem, og jeg skjønte med en gang hun tok telefonen at hun alt hadde snakket med dem. Hun svarte ikke med sitt vanlige sprudlende «Hei!» og jeg fikk det bekreftet da jeg spurte om hun kunne ringe dem opp igjen for meg. Jeg tror aldri jeg har vært så kort i telefonen til min mor noen sinne, men jeg avbrøt henne raskt og sa jeg ikke ville høre det nå, men ville ringe henne etter jobb. Så la jeg bare på.


Man skulle tro de siste timene på jobb ville gå kjempetreigt, men tiden bare suste forbi, mens jeg prøvde å være blid og hyggelig med kundene, på tross av en vond klump i magen. Jeg tror aldri jeg har gruet meg så til noen ting, som jeg gjorde til den telefonsamtalen, og jeg må innrømme at jeg somlet, og prøvde å trekke ut tiden. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ringe med en gang jeg hadde stoppet bilen hjemme på gårdsplassen, men i stedet låste jeg opp utgangsdøra og slapp ut Ali. Han var, som vanlig, overlykkelig over å se meg, og jeg hold på begynne å grine da jeg la merke til at kulen nå var så stor at leppene hans ikke går bort til hverandre i munnviken lenger. Han har begynt å sikle, og det gjorde han ikke i dag tidlig. Jeg somlet litt til, skiftet av meg jobbklærne, fant meg noe å drikke, gikk ut og så på Ali (og holdt på å begynne å grine igjen), før jeg tok mot til meg, satte meg ned i godstolen og ringte mor.


Jeg spurte ikke hva diagnosen var. Jeg spurte bare om det var alvorlig, og svaret var ja. Det neste jeg spurte om var om det kunne behandles, og etter litt nøling kom svaret. «Nei». Først da begynte samtalen på ordentlig. Veterinærens prøver sa at det er et (en?) melanom, og etter mors forståelse så anbefalte ikke veterinæren behandling. Jeg gråt, og jeg tror mor gråt, og innimellom ble vi enige om at hvis de mente avliving var det beste for hunden, så var det akkurat det som skulle skje. Mitt hjertebarn, min elskede Ali skal ikke lide for at jeg skal ha det bra, som om «bra» er et ord som er i nærheten av å beskrive det jeg føler akkurat nå.


Etter å ha fått stoppet tårene så godt det lot seg gjøre ble mor og jeg enige om at jeg skulle ringe veterinæren, og høre hva de mente. Jeg må innrømme at jeg ikke ringte med en gang, jeg måtte gråte litt til først, men de stenger 16 på hverdager, så jeg hadde ikke veldig god tid hvis den samtalen skulle tas i dag. Etter å ha presentert meg til på telefonen, så kunne jeg høre at veterinæren endret stemmeleie fra hyggelig til medfølende, og jeg holdt på å begynne å grine igjen, før jeg fikk tatt meg sammen. På direkte spørsmål fra meg om hva jeg burde gjøre, så sa hun at de anbefaler avliving. Etter det jeg forstår, når veterinæren ikke anbefaler å prøve å behandle først, så er det alvorlig, men jeg måtte allikevel spørre om det ikke var noe å gjøre. Det hun fortalte var at selv om de ikke hadde sjekket om det var spredning, så satt kulen slik til at den ikke kan fjernes helt med tilfredsstillende resultat. Og fordi den vokste så raskt er det bare snakk om tid før Ali får plager med det, selv om det kanskje ikke gjør vondt akkurat nå.


Jeg har sluppet inn Ali, antagelig hoppet ekornet videre til et tre hvor han ikke lenger kan se det, for han sluttet å bjeffe. Om en liten stund skal jeg reise en tur på butikken for å kjøpe litt våtfôr til hund. Han har blitt litt treger til å spise tørrfôret de siste dagene (han vil fortsatt gjerne spise masse, men det går tregere, sikkert fordi hevelsen gjør det vanskeligere å tygge ordentlig). Akkurat nå ligger han sammenkrøllet i hundesenga ved siden av skrivebordet mitt. Han drømmer om noe spennende, tror jeg, for han bjeffer og knurrer i søvne innimellom. I kveld, når vi legger oss, så håper jeg han vil ligge på armen en liten stund, selv om det egentlig er for varmt.


Her er ironien: Før jeg gikk fra jobb i dag snakket jeg med sjefen min om Ali, telefonen fra veterinæren, og hva jeg fryktet var resultatet av prøvene. Hun var forståelsesfull og bekymret på mine vegne, men jeg kunne berolige henne, om ikke meg selv. Som jeg sa; «Ali ser ikke ut til å ha det vondt, og han spiser, så jeg behøver neppe å ta en avgjørelse med en gang. Men hvis det jeg frykter er riktig, så er han borte før jul».


For Ali er dagen i dag bare en helt vanlig dag, men for meg som hundeeier er det en av de verste. Vi har time hos veterinæren klokken 9 i morgen tidlig, og etterpå må jeg reise hjem alene, uten gutten min.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no