top of page

Bare en helt vanlig dag

av A.M. Ween.

"The Pointer", av Edwin Megargee

Ali er akkurat nå ute i hagen og bjeffer på ekornet, som er så frekt at det hopper rundt i hans tre, men nekter å komme ned for å leke. Urettferdig, synes Ali, som ikke har helt forståelsen for at herr og fru Buskehale har andre ting å drive med enn å leke med en buhundgutt.


For Ali er dagen i dag en helt vanlig dag, men for meg som hundeeier er det en av de verste. Rett før helga for to uker siden oppdaget jeg at han hadde en hevelse i den ene munnviken. Jeg tenkte ikke stort over det, mer sånn «han har sikkert fått et stikk, kanskje han nå lærer å ikke glefse etter veps», men da hevelsen ikke gikk ned over helga, snarere tvert i mot, tok jeg allikevel kontakt med veterinæren, og fikk time alt dagen etter. Jeg var nå bekymret nok til å ta timen, selv om jeg skulle på jobb, og fikk moren min til å reise med ham, hun står som medeier i papirene hos veterinæren, så det er ikke noe problem. Etter det jeg fikk fortalt av mor i etterkant fant de en kul som de tok prøver av, og skrev ut resepter på antibiotika og smertestillende. Jeg var fortsatt ikke kjempebekymret, gutten min hadde fått medisiner, og han var overlykkelig over å se meg da jeg kom hjem fra jobb.


Ali er glad i mat, og det har ikke vært ikke noe problem å få ham til å ta medisinene. Det var bare å si «sitt pent» og gi ham dem, en etter en, som om det skulle være godbiter. Ned gikk de på høykant, både rosa smertestillende og brune antibiotika. Matlyst har han også, tørrfôret rekker knapt å treffe bunnen av matskåla før det er borte igjen.


Jeg har nesten alltid vært hundeeier, men etter noen få år uten hund kom Ali til meg som valp i mars for 11 år siden. Og det var kjærlighet ved første slikk. «Nei, jeg får komme meg hjem til bikkja» en flittig brukt setning i sosial sammenheng, når jeg etter noen timer i lystig lag begynner å bli litt lei folk. Jeg er en smule usosial. Dessuten er jeg aldri helt alene, Ali er jo der, og bedre selskap enn en buhundgutt som har savnet deg og gjerne vil ligge på fanget eller i armkroken på sofaen finnes etter min mening ikke.


Siden jeg bor alene og Ali alltid har vært alenehund, så er vi nok litt bortskjemte begge to, han får lov å ligge i senga, og jeg blir møtt av ekte kjærlighet når jeg kommer hjem fra jobb. Mannen i mitt liv har fire bein og krøllhale, og er bunnløst lojal. Det eneste vi ikke er enige om er hvor mye mat han skal ha, og hvorvidt ekorn skal bjeffes på eller ikke.


I går var siste dagen med medisiner, og da jeg la meg i går var jeg bekymret. Jeg regnet med at svaret på prøvene ville komme en av de første dagene, og siden hevelsen hadde blitt større, selv med antibiotika, så fryktet jeg det verste. Jeg hadde problemer med å få sove, naturlig nok, mens Ali snorket i vei nede i fotenden av senga, lykkelig uvitende om at livet ikke alltid er slik det bør være.


De ringte fra veterinæren mens jeg var på jobb i dag, og jeg hadde ikke mulighet til å ta telefonen. Med en gang jeg fikk litt tid ringte jeg mor for å få henne til å kontakte dem, og jeg skjønte med en gang hun tok telefonen at hun alt hadde snakket med dem. Hun svarte ikke med sitt vanlige sprudlende «Hei!» og jeg fikk det bekreftet da jeg spurte om hun kunne ringe dem opp igjen for meg. Jeg tror aldri jeg har vært så kort i telefonen til min mor noen sinne, men jeg avbrøt henne raskt og sa jeg ikke ville høre det nå, men ville ringe henne etter jobb. Så la jeg bare på.


Man skulle tro de siste timene på jobb ville gå kjempetreigt, men tiden bare suste forbi, mens jeg prøvde å være blid og hyggelig med kundene, på tross av en vond klump i magen. Jeg tror aldri jeg har gruet meg så til noen ting, som jeg gjorde til den telefonsamtalen, og jeg må innrømme at jeg somlet, og prøvde å trekke ut tiden. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ringe med en gang jeg hadde stoppet bilen hjemme på gårdsplassen, men i stedet låste jeg opp utgangsdøra og slapp ut Ali. Han var, som vanlig, overlykkelig over å se meg, og jeg hold på begynne å grine da jeg la merke til at kulen nå var så stor at leppene hans ikke går bort til hverandre i munnviken lenger. Han har begynt å sikle, og det gjorde han ikke i dag tidlig. Jeg somlet litt til, skiftet av meg jobbklærne, fant meg noe å drikke, gikk ut og så på Ali (og holdt på å begynne å grine igjen), før jeg tok mot til meg, satte meg ned i godstolen og ringte mor.