Begravelsen

av Simen Bugge.

En begravelse i Alsike, av Gustav Cederstrøm.


Du sitter på bussen, på vei til en begravelse du en gang lovet deg selv at du aldri skulle gå i. Du trykker på stoppknappen, reiser deg og stiller deg ved den fremste døren – det er den som er nærmest. Bussen stopper, men med ordene «Når du skal stå av, må du bruke døren bak» nekter sjåføren å åpne døren for deg. Vanligvis ville du ikke latt slik sjofel oppførsel gå upåaktet hen, – det var jo ikke engang noen som skulle på, – men i dag trekker du bare på skuldrene, snur og går bakover i bussen. «Det er hans eneste makt», tenker du, «jeg lar ham få sin seier, han har uansett mer bruk for den enn jeg». Slik kommer du deg av bussen, på vei til din fars begravelse, stadig overbevist om at det er en festdag.


Distré beveger du deg bort mot den sortkledde ansamlingen foran kirken; en kirke som er langt fra noen praktbygning, ettersom taket for tiden skiftes; takstein og takrenner ligger henslengt i en haug inntil den ene veggen. Det ville vært et ganske unaturlig valg å avholde begravelsen her, hadde det ikke vært for at slekten har blitt gravlagt i nettopp denne jorden gjennom generasjoner. Én etter én kommer de sortkledde bort til deg. De fleste av dem kan du ikke engang huske å ha møtt, selv om de åpenbart vet godt hvem du er, for å hviske frem sine kondolanser. De krediterer deg alle en dyp sorg – de kan jo ikke vite at dette for deg er en festdag. Men du setter naturligvis opp en verdig mine for ikke å stikke deg ut fra flokken, samtidig som du ser deg rundt i den absolutte overbevisning om at du kun er en iakttager og egentlig ikke hører hjemme i disse omstendighetene.


Du skal til å begi deg inn i kirken, da de skjebnesvangre ordene uttales. Ordene som en passant blir uttalt av en slektning du ikke har den minste anelse om hvem er, ordene som skal ødelegge alt: «Du likner din far». Du har ofte fått høre det – at du likner din far av utseende – og det kan ikke sies å være annet enn en kompliment. Men det er slett ikke tanken på dette disse ord vekker, – nei, det som vekkes, er minnet om den gangen de selvsamme ord ble uttalt av din mor. Du hadde gitt deg selv ett eneste løfte i livet, nemlig aldri å bli som din far. Siden den gang disse ord hadde glippet ut av din mors munn, har du vært forferdet over tanken på at du kanskje er den du frykter – og mistenker – at du er. Du har for lengst tilgitt din mor denne kommentaren; du vet at den ble uttalt i affekt, i et ukontrollert øyeblikk av fortvilelse og raseri, – at den simpelthen måtte ut for å lette en sorg som for henne ellers ville blitt for tung å bære. Du husker at du den gangen trøstet deg med at «siden hun sier dette, betyr det i hvert fall at hun endelig anser meg for voksen»; Det er jo ikke akkurat ord du som barn ville fått høre. Men at du akkurat i dag skulle bli minnet på disse ordene som du siden har båret med deg – det kan du umulig tilgi, og du tenker: «Hvem er du, som tar deg retten til å ødelegge dette som for meg skulle bli den største feiring?».


Satt ut av denne henkastede kommentaren, vender du deg på ny mot kirkens inngang. Du trer gjennom dørene og blir anvist til nest forreste rad. Ettersom du selv er overbevist om at du ikke er annet enn en tilskuer til denne forestillingen, ville du helst ha sittet så langt bak som mulig. Men siden du helst vil være usynlig, lager du heller ikke noe nummer av det, og setter deg – om enn en smule forbitret – ned på nest forreste benk.


Litt foran deg på din høyre side, ikke mer enn et par meter unna, står din fars kiste. Han du ikke har møtt én eneste gang på alle disse årene, han du ikke har møtt siden den gangen. Det vil si, du har da sett ham i din onkels øyne, i din brors smil. For ikke å snakke om i deg selv; en side du ikke vil kjenne deg ved, men som du så altfor godt vet eksisterer. En side av deg selv du til og med ved å ty til flasken har forsøkt å undertrykke – å glemme, – men som isteden har dukket desto klarere frem i alkoholens fremkallerbad. Det er derfor dette for deg skulle bli en festdag; fordi du håpet å sammen med din far også kunne begrave denne siden av deg selv.


Kanskje er du også – selv om du helst ikke vil vedgå det – selv skyld i at denne delen av deg har fått lov til å eksistere. Du vet godt at alkoholen ikke kan trutne ditt hjerte, – at det tomrom som er igjen som eneste minne om det som er blitt tatt ifra deg på denne måten umulig kan tettes. Allikevel har du frivillig vært offer for Kong Alkohols splitt og hersk. Kanskje var det etter at din mor hadde uttalt de skjebnesvangre ordene – etter du trodde du hadde blitt den du fryktet du ville bli, – at du begynte å likne mer på din far enn du egentlig gjorde? Når alle uansett tar en for en narr, er det lett å begynne å oppføre seg som en…


Men du vil jo allikevel ikke være noen annen enn den du er. Du spør deg selv: «Hvorfor har jeg da brukt så mange år av mitt liv på å hate denne mannen?». For du innser det absurde i hatet: du vil ikke være noen annen enn den du er, likevel har du brukt så mange år av ditt liv på å hate den mann som har gjort sin sønn til den han er. Samtidig slår også en annen tanke deg: «Når også jeg uansett en dag skal dø, – for en dag vil det være jeg som ligger der i kisten – hvilken rolle spiller det da om jeg har levd et liv i sorg eller lykke?». Og du vet også godt at han du hater ikke er annet enn et komma i nederdrektighetens verdenshistorie, men du kan likevel ikke tilgi ham det han har fratatt deg…


Fanget i slike dype tanker på kirkebenken våkner du plutselig opp som fra en søvn av noe som kommer helt uforvarende over deg: du får øye på din bror, i gang med en tale. Med tårepersevåte øyne og gråtkvalt stemme står han der og synger blendverkets pris, og du tenker, «evig eies kun det tapte». Du vet med deg selv at forskjellen ligger i at du er klar over hva du har mistet, mens din bror i tapet har fått illusjonen i gave. Som den eldste av dere hadde du vært nødt til å inntre i den rollen din far aldri hadde tatt på seg, slik at i hvert fall ikke din bror skulle bli snytt for sin barndom. «Er dette takknemligheten jeg fortjener?» tenker du. Du ble den gangen ufrivillig spent for lasset. Men stoltheten ble din pisk, og du endte med å beruse deg i din egen sorg og fortvilelse. Hva skjer så når årsaken til denne sorg og fortvilelse forsvinner, – når du blir spent fra lasset, – og din tidligere så lett forståelige sorg blir erstattet av en annen? For du bærer også i deg en sorg, om enn en sorg som ikke er like salongfähig som din brors, og i motsetning til de tårer din bror nå står der oppe og feller, vet du at dine tørre tårer aldri tørker…


Den gangen hadde du og han vært tettere enn noen, – men siden har avstanden mellom dere blitt stadig større. Selv om du nå forstår at forskjellen på en på ti og en på tretten ikke kan synes så stor, vet du at det var nettopp denne forskjellen som skulle komme til å bety alt. Det sies at et menneske i løpet av et liv går en lengde tilsvarende en halv gang rundt jorden. Det er ikke langt mellom tiende og trettende lengdegrad når du står på toppen av kloden, men nå er dere halvveis på ferden, og forskjellen kan ikke bli større…


Omsider slipper din bror opp for ord. Du får ikke med deg stort av prestens avsluttende preken, men plutselig stemmer orgelbruset i. Aldri har et orgels toner vært mer forløsende, for du vet at det er signalet på at det hele snart vil være forbi. «Så snart jeg har kommet meg ut av kirken, – før resten har rukket å komme seg ut, før noen vil savne meg, – går jeg», tenker du, «denne forestillingen har vart lenge nok som det er». Men knapt før du har fullført denne tanken, befinner du deg plutselig blant de som har fått ansvaret for å bære kisten. De manglet én, og selvfølgelig var det akkurat deg de mente den sjette skulle være. Nå står du der og angrer på at du ikke protesterte da de ville ha deg plassert helt foran i kirken: «Jeg burde ha forutsett det!» bebreider du deg selv, – du som ikke skulle være annet enn en tilskuer…


Kort tid etter står du med et tau i hånden; kisten skal senkes i graven. Med hele gravfølget stående i en ring rundt deg og de andre fem, innser du oppgitt at du har blitt en del av selve midtpunktet i den forestillingen du kun kom for å beskue. «Jeg får bare stå i det», trøster du deg selv, «det kan vel ikke vare så stort lenger nå». Men i gang med å fire ned din fars kiste, kommer det plutselig over deg en bitter sorg. «Hvor var dere den gangen», tenker du, «den gangen det kun var min mor og jeg?» For der står dere med hvert deres tau i hendene og er seks om børen. Den gangen hadde det bare vært dere to…

Kisten når endelig bunnen, men i det samme presten skal i gang med jordpåkastelsen, blir du overfalt av en kraftig regnskur. Du har ingen paraply, så du begir deg tilbake mot kirken, slik at du kan komme i ly for regnet, men også få trukket deg unna den sortkledde ansamlingen, – i hvert fall for et øyeblikk. Du søker ly under kirketaket, men, – som om du ikke helt får bestemt deg for om du skal stå under det eller ikke, – blir du stående bare halvveis dekket av taket. I samme øyeblikk som øynene dine fester seg ved takrennene som ligger henslengt inntil kirkeveggen, får du alt regnet taket har samlet opp over deg, og du ender med å bli mer våt enn hvis hadde du stått ute i regnet…


Stående der, dyvåt, får du øye på en mark regnet har tvunget opp av jorden. Som et plutselig innfall trykker du den spisse skotuppen mot marken, slik at den blir delt i to. Du mener å huske du har lest at en mark kan overleve selv etter å ha blitt delt i to, og du tenker: «har jeg ikke egentlig bare gjort den en tjeneste?». For du skulle også ønske at noen kunne komme og befri deg fra den siden av deg selv du ikke vil kjenne deg ved, den siden du i dag kom for å begrave sammen med din far. Men samtidig vet du at om marken overlever, vil den igjen grave seg ned i kirkegårdens jord der den etter hvert vil fø seg på din avdøde far, – og bakdelen du nettopp har befridd, den for vil atter vokse ut…


Omsider holder bygen opp, og du benytter anledningen til å komme deg vekk. I håp om å kunne trekke deg unna ubemerket, går du denne gangen en omvei over kirkegården. Gående forbi gravsten etter gravsten – flere av dem til minne om folk som allerede har vært døde i over hundre år – slår det deg hvor mange som har ligget her så lenge at det ikke lenger finnes noen som har sett dem i live. «Det at man en gang skal dø, betyr ikke bare at det ikke vil spille noen rolle om man har levd et liv i sorg eller lykke,» filosoferer du, «for da spiller det vel heller ingen rolle hvor mange man har såret, hvor mange man har voldt sorg og ulykke? – Det spiller selvsagt en rolle for dem du har såret – så lenge de ennå lever, – men en dag vil jo den person dø hvis minne er det siste gjenlevende som inneholder deg…».


Kanskje var det nettopp dette, – denne tanke du helst ikke vil erkjenne, – din far hadde innsett, og som rettferdiggjorde det å være den narr han var? «Som de fleste andre, tror heller ikke jeg at vi får noe mer enn dette ene livet,» tenker du, stadig gående mellom gravstøttene, «men hvis jeg nå er så sikker på dette, må jeg ikke da også jeg anerkjenne det å leve dette livet som en egoist for tillatelig?».


Med denne plutselige forsonende tanke får du omsider kommet deg vekk, lettet over at det hele endelig er overstått. Men lite vet du at du i morgen, kaldsvettende og forvirret, skal våkne fra en drøm du ikke har hatt siden den gangen. For da du i sted stod med bøyet hode og firte din fars kiste ned i graven, fikk du øye på noe som glimtet mot deg. Der, på bunnen av din fars grav, hadde du sett kniven – den samme kniven som du den gangen hadde begravd. Dens blanke blad var blitt skarpere siden sist – brynt som den var blitt, på et stadig sterkere hat. Og du vet med deg selv at du ikke så lett kan glemme den, nå som du igjen har funnet den. Nei… den ligger der og frister deg, slik den kanskje alltid vil, og den dagen du bøyer deg dypt nok for å få fatt i den, vil du selv falle i graven…

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no