av Henrik Ibsen.
Bergvegg, brist med drønn og brag for mitt tunge hammerslag! Nedad må jeg veien bryde til jeg hører malmen lyde.
Dypt i fjellets øde natt vinker meg den rike skatt, – diamant og edelstene mellom gullets røde grene.
Og i dypet er der fred, – fred og ørk fra evighed; – bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!
Engang satt som gutt jeg glad under himlens stjernerad, trådte vårens blomsterveie, hadde barnefred i eie.
Men jeg glemte dagens prakt i det midnattsmørke sjakt, glemte liens sus og sange i min grubes tempelgange.
Dengang først jeg steg herinn, tenkte jeg med skyldfritt sinn: dypets ånder skal meg råde livets endeløse gåde. –
Enn har ingen ånd meg lært hva meg trykkedes så sært; enn er ingen stråle runnen, som kan lyse opp fra grunnen.
Har jeg feilet? Fører ei frem til klarhet denne vei? Lyset blinder jo mitt øye hvis jeg søker i det høye.
Nei, i dypet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! –
Hammerslag på hammerslag inntil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håpets sol opprinner.