Bergmanden

av Henrik Ibsen.


Portrett av Friedrich Nietzsche.

Bergvegg, brist med drønn og brag for mitt tunge hammerslag! Nedad må jeg veien bryde til jeg hører malmen lyde.


Dypt i fjellets øde natt vinker meg den rike skatt, – diamant og edelstene mellom gullets røde grene.


Og i dypet er der fred, – fred og ørk fra evighed; – bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!


Engang satt som gutt jeg glad under himlens stjernerad, trådte vårens blomsterveie, hadde barnefred i eie.


Men jeg glemte dagens prakt i det midnattsmørke sjakt, glemte liens sus og sange i min grubes tempelgange.


Dengang først jeg steg herinn, tenkte jeg med skyldfritt sinn: dypets ånder skal meg råde livets endeløse gåde. –


Enn har ingen ånd meg lært hva meg trykkedes så sært; enn er ingen stråle runnen, som kan lyse opp fra grunnen.


Har jeg feilet? Fører ei frem til klarhet denne vei? Lyset blinder jo mitt øye hvis jeg søker i det høye.


Nei, i dypet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! –


Hammerslag på hammerslag inntil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håpets sol opprinner.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2018-2021 Pendelen.no