top of page

Bergmanden

av Henrik Ibsen.


Portrett av Friedrich Nietzsche.

Bergvegg, brist med drønn og brag for mitt tunge hammerslag! Nedad må jeg veien bryde til jeg hører malmen lyde.


Dypt i fjellets øde natt vinker meg den rike skatt, – diamant og edelstene mellom gullets røde grene.


Og i dypet er der fred, – fred og ørk fra evighed; – bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!


Engang satt som gutt jeg glad under himlens stjernerad, trådte vårens blomsterveie, hadde barnefred i eie.


Men jeg glemte dagens prakt i det midnattsmørke sjakt, glemte liens sus og sange i min grubes tempelgange.


Dengang først jeg steg herinn, tenkte jeg med skyldfritt sinn: dypets ånder skal meg råde livets endeløse gåde. –


Enn har ingen ånd meg lært hva meg trykkedes så sært; enn er ingen stråle runnen, som kan lyse opp fra grunnen.


Har jeg feilet? Fører ei frem til klarhet denne vei? Lyset blinder jo mitt øye hvis jeg søker i det høye.


Nei, i dypet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryt meg veien, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer! –


Hammerslag på hammerslag inntil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håpets sol opprinner.