Bernhard Borge som anakronisme



Bernhard Borges forfatterskap prissettes høyt i den eviglange rekken av norske kriminalromaner. Ja, til og med i verdenssammenheng har noen antydet (Gerd Nyquist, Bjørn Carling, Tor Edvin Dahl) at Borges siste kriminalroman, Skjult mønster, er blant de aller beste. Hvorvidt dette er riktig skal jeg ikke beskjeftige meg med her, og heller ikke med hvorvidt romanene er unike i litteraturhistorisk forstand (selv om det ikke er helt urimelig å mene). Snarere vil jeg peke på noen interessante karakteristika ved Borges forfatterskap: Forholdet mellom Bjerke og hans pseudonym, Bernhard Borge, og deres tvetydige og ulike forhold til kriminallitteraturen gir romanene en mangedobbel klangbunn og en ironisk distanse som langt på vei nærmer seg det postmoderne. Kall det gjerne litt søkt å omtale André Bjerke, en av Norges mest beryktede tradisjonalister, på denne måten. I hans ånd unnskylder jeg meg med at det simpelthen er for moro skyld, og minner om at Bjerke selv faktisk en gang skrev: «Det er ikke jeg som er gammeldags; det er modernistene».


——


Det er flere grunner til at Bjerke valgte å utgi sine kriminalromaner under pseudonym. Motivasjonen var ikke nødvendigvis i første rekke (eller i det hele tatt) de effektene jeg vil peke på her. Én av grunnene var at den unge Bjerke nok anså kriminallitteraturen som en fornedrende sjanger. Han skrev til forlagsdirektør Mads Nygaard at kriminalromanen «ikke ligger på linje» med hans tenkte litterære virksomhet. Som bonus bidro pseudonymet med å gjøre hans mange subtile stikk til okkupasjonsregimet og nazismen mindre risikofylte. Men én ting er sikkert: Fra og med utgivelsen av Nattmennesket i 1941 ble Borge et svært lønnsomt medium mellom Bjerke og publikum. Det er Bernhard Borge som skal ha takken, skrev han senere, for at han ikke ble siviløkonom — noe vi alle burde være takknemlige for.


Også Jens Bjørneboe, i hans Portrett av André, bekrefter at fetterens første kriminalroman tjente den unge, rundhåndede Bjerke en flyktig formue. Men motivasjonen bak romanen plasserer Bjørneboe et helt annet sted: I Bjerkes eiendommelige lekelyst. I hans korthistorier om Hobby-detektiven er det nettopp lek og hobbyvirksomhet som er detektivens viktigste hjelpemiddel, og hobby-detektiv Klaus Vanglis sammenføying av lek og kriminalgåter strekker seg med like stor gyldighet til kriminallitteraturen. Kanskje er nettopp elementene av lek en av grunnene til at sjangeren ble, og fremdeles blir, ansett som massenes banale og mindreverdige lystspill? Sier ikke Freud at de voksne finner utløp for lekelysten i den eskapistiske smusslitteraturen når skammen hindrer dem fra å delta i barnas lek?


Tradisjonelt har vinneren av kriminalromanens lek, detektivene og den observante leseren, kunne dedusere seg frem til den skyldige. Her kan vi ane et skille mellom Borge/Bjerkes romaner og sjangeren forøvrig. Bjerke skrev nemlig også i det forannevnte brevet til Mads Nygaard at han ville introdusere en «ny type kriminallitteratur», uten enerådende fokus på den «rent mekaniske løsningen av problemene». Ved siden av å være en ivrig leser av Dickson Carr, må Bjerke kunne kalles en hengiven student av Freud. Følgelig er han opptatt av de underliggende psykologiske foranledningene bak mordgåtene: morderens psykologiske sinnstilstand og dens opprinnelse i det infantile familiedrama. Derfor lar Bjerke sin detektiv, Kai Bugge, være psykoanalytiker. Og kanskje kan vi føye til mordgåtenes mange incestuøse implikasjoner blant de motiverende faktorene bak pseudonymet.


Det er ingen overraskelse at nettopp detektivsjangeren tar en psykologisk vending. Sjangerens oppfinner, Edgar Allan Poe, undersøker morderens psykologi ved flere anledninger. Ironisk nok er Poes tre detektivfortellinger blant hans aller fattigste hva gjelder kriminalpsykologisk innsikt. Skyldspørsmålet problematiseres på langt mer interessante måter i andre fortellinger, for eksempel i The Tell-Tale Heart, eller The Black Cat, som selveste kriminalpsykologiens mester, Dostojevskij, skryter av. Kanskje Bjerke så hvor interessant det ville være å kombinere detektivfortellingen med Poes dype psykologiske innsikt forøvrig?


*


På et plan finner vi altså den unge André Bjerke, som leker med og utvider kriminalsjangeren i kombinasjon med psykoanalysen. Det er et slags forsøk på å løfte sjangeren opp fra det rent mekanistiske og banale. På et annet, metafiksjonelt plan, finner vi Bernhard Borge, som virker som både forfatter og karakter innad i romanene. En slik krøniker-karakter er heller ikke noe nytt for detektivsjangeren. Vi kjenner ham igjen helt fra Dupins navnløse venn, Sherlock Holmes’ Dr. Watson og Nero Wolfes Archie. De virker alle som krønikere for kriminallitteraturens genier.


Men der Kai Bugge skiller seg fra tidligere detektiver ved å være psykoanalytiker skiller Bjerkes krøniker-karakter, Bernhard Borge, seg fra tidligere krøniker-karakterer ved selv å være kriminalforfatter! Ved siden av sine nedtegnelsene om Bugge har han forfattet en rekke fiktive, ikke-eksisterende kriminalromaner. Han er Bernhard Borge, «fast leverandør til alle ryggsekker i påskeferien», «...leverandør til de 1000 peiskroker, skaper av de realistiske og urkoselige Teodor Todd-romaner». Og han lever det heroiske livet som Oslo-bohem og litterær døgnflue: «Hva hjelper det at man skriver for evigheten, når man ikke kan skrive for Gyldendal?». Borge vegrer seg sågar for å kalle kriminallitteratur for skjønnlitteratur. Han er med andre ord, ulikt Bjerke, helt komfortabel med å utgi «ærlig og redelig skittlitteratur».



Proto-postmoderne kriminallitteratur?


Når jeg innledningsvis antyder at Borges forfatterskap har postmoderne trekk, er det vel vitende om at det fordrer en oppklaring, ettersom modernismen knapt hadde gjort sin inntreden på Norges litterære scene innen den tid Bjerke debuterte som Borge i 1941. Og vel vitende om at postmodernisme ikke tematiseres eksplisitt i norsk romanhistorie før i 1986 - året etter André Bjerkes død - med Jon Hellesnes’ Den postmoderne anstalten, og selv da i form av krass kritikk. I den anledning spurte forfattere som Jon Fosse seg om ikke dette var en prematur karikatur, da vi knapt hadde fått se postmodernismens faktiske ansikt her oppe i nord. Det er verken overraskende eller klandreverdig at det ikke var noen som strakte hånden i været og foreslo André Bjerke (faktisk ville dette være absurd).


Nei, — Bjerke er slettes ikke verdens første post-strukturalist eller noe i den duren. Saken er simpelthen at Bjerkes personlighet (som den lekelystne amatørpsykologen, sensitiv for klisjeer, på utkikk et bredere publikum) formet et forfatterskap: Bernhard Borges; som i ettertid bærer en rekke likhetstrekk med det vi i dag forbinder med den postmoderne litteraturen. Bernhard Borges forfatterskap blir en anakronisme. Et forfatterskap som sett med dagens øyne virker uforholdsmessig moderne.


Det mest umiddelbare eksempelet er Borges metafiksjonelle rolle som en forfatter som tar del i fortellingen. I tillegg lar Bjerke Borge henvise til og sitere en overflod av tidligere kriminallitteratur. Knapt et kapittel passerer uten direkte referanse til Poe, Doyle, Agatha Christie, Dickson Carr eller Leslie Charteris. Når vi stadig påminnes at disse forfatterskapene allerede eksisterer, blir vi pinlig berørt av Borges forutsigbarhet. Samtidig vet vi at Bjerke vet hvor forutsigbar han er. Tenk bare på fjerde kapittel i Nattmennesket: Borge sitter der i sofakroken foran peisen, innstillt på å ferdigstille sin nye kriminalromanen hvori Teodor Todd stjeler Mona Lisa - en «opplagt suksessroman» - i samme øyeblikk som han melder at «[e]t vilt, skjærende skrik skingret gjennom rommet». En kriminalgåte, — for et sammentreff! Hvem skulle tro?


Bjerke morer seg stadig med overdreven bruk av sjangerens veletablerte troper. Handlingen i De dødes tjern foregår ved den beleilig navngitte Daumannshytta, og med historien om øksemorderen Tore Gruvik som bakteppe, attpåtil er en sinnssyk morder på rømmen i skogene rundt dem. Det er for godt til å være sant, — det er kitsch! Deretter henvender Borge seg beklagelig til oss, leserne, og sier: «En kriminalroman til 4 kroner må under ingen omstendigheter inneholde mindre enn 4 mord, hvilket gir leseren en utgift på ca. en krone pr. mord. Men i denne boken ser det dårlig ut. Vi er allerede på side 63 […]. Jeg innser klart at publikum må føle seg snytt».


Alt dette antyder at Bjerke selv erkjenner at sjangeren er «utslitt», men at han aner en muligheten til å utnytte denne utslittheten, han inkorporerer den og leker med den, fremfor å forkaste sjangeren. Resultatet minner meg om noe Bjørneboe skrev om Bjerkes som lyriker, nemlig at Bjerkes lekelyst tilskynder versenes «…egenartede sjarm og særpreg, deres perfeksjon og ordentlighet, deres ironi og deres meget grundig forberedte “improviserte letthet”». Etter min mening gjør denne ironiske distansen og den tilsynelatende paradoksale, forberedte improvisasjonen seg desto mer gjeldende i kriminalromanene.


Jeg kunne nå trukket inn mange som har kommentert på den postmoderne litteraturen, men for å gjøre det enda vanskeligere å holde tunga rett i munn hva gjelder navnene i denne teksten (Borge, Bjerke, Bugge, Bjørneboe), vil jeg trekke inn John Barth og hans anfektelser om Jorge Luis Borges i The Literature of Exhaustion. Mange av trekkene Barth peker på i Jorge Luis Borges’ forfatterskap kan nemlig anes i Bjerkes kriminalromaner. Barth mener at Jorge Luis Borges tilhører en type moderne forfatter som erkjenner at litteraturen i det tjuende århundre er «utslitt» (exhausted). Originalitet har blitt redusert til et uoppnåelig mål. Bernhard Borge vet at bøkene om Teodor Todd er skrevet utallige ganger, og at den store, realistiske romanen er død, men han skriver likevel. Riktignok har han ingen illusjoner om å skrive stor litteratur. Likefullt anser han, på Baudelairsk vis, det flyktige og ubetydelige ved å være en litterær døgnflue, som noe heroisk (se for eksempel dialogen rundt bordet hos Borge i første kapittel av De dødes tjern).


Borge passer Barths beskrivelse av en «old-fashioned artist», en forfatter som skriver som om utviklingen i den moderne litteraturen (eksemplifisert for Barth av Joyce, Kafka og deres etterfølgere) aldri fant sted. Bjerkes romaner derimot, er et forsøk på å skrive mysterielitteratur til tross for at sjangeren har blitt utslitt på rekordtid. Fra startskuddet, Poes Murders in The Rue Morgue, gikk av i 1841 tok det nøyaktig et århundre før Bjerke/Borge utga Nattmenneske. Allerede så han seg ikke villig til å videreføre sjangeren uten Bernhard Borge og den ironiske distansen vi finner i Nattmenneske. Spoler vi enda 40 år frem, til 1980, innrømmer Umberto Eco gjerne at I Rosens Navn er et forsøk på å skrive en post-moderne detektivroman, direkte inspirert av post-strukturalisme, fylt til randen med intertekstualitet og referanser til både mysterielitteraturen (protagonistens navn, Baskerville, henspiller Doyles Sherlock Holmes-roman The Hound of the Baskervilles) og George Luis Borges’ forfatterskap.



*


Selv om Bjerke anså seg som modernismens konkurrent, mente han nok aldri å forbigå den slik som noen av 80-tallets romanforfatterne gjorde. Likevel står Bernhard Borges forfatterskap igjen som en anakronisme til minne om Bjerks tidløse kreativitet og lekelyst. Borges romaner er resultatet av måten Bjerke lekte med litteraturen på, som den klipp-og-lim-leken den jo er.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no