Biluniverset

av Anonym.

(Albumcover) Crush, av Orchestral Maneuvers in the Dark, malt av Paul Slater.


Innenfor bilens rammer hadde vi etablert en egen verden. En relasjon som kun eksisterte når vi var i fart. Han styrte musikken, og det var noe selvfølgelig ved det. Ferden skulle alltid være en musikalsk opplevelse for meg, og han trampet på gasspedalen i takt med bassen, sånn at alt som var sansbart ble tvunget inn i samme rytme. Pulsen min prøvde så godt den kunne å holde følge. Han hadde holdt på sånn første gangen jeg satte meg inn i bilen hans også. Det vil si, den gangen var det ikke hans bil. Han hadde lånt onkelens sportsbil for anledningen, akkurat som om jeg brydde meg om biler. Akkurat som om jeg hadde brydd meg om ham på det tidspunktet.


Det var det merkelige og umulige ved situasjonen som gjorde at jeg hadde sagt ja til å møtes i biluniverset. Meldingen hans hadde kommet ut av det blå, for selv om vi kom fra samme grend  med bare noen hundre mennesker så hadde vi aldri snakket sammen. Han var to år eldre enn meg, og det eneste vi hadde til felles var at vi delte skolebuss på ungdomsskolen.


Meldingen hadde tikket inn sent en torsdagskveld like før sommerferien. Han hadde spurt direkte, og liksom ryddig, om jeg ville gjøre ham en stor tjeneste. Han ga meg litt kontekst, og klarte å formulere dramaet sitt som ubeleiligheter. Kjæresten hans hadde tilstått å ha vært utro mot ham. Han hadde kommet fram til at den eneste muligheten til å redde forholdet ville være at han var utro, han også, sånn at han kunne legge det bak seg. Men han ville ikke at den han hevnet seg med skulle bli skadelidende. Det var det ordet han brukte, skadelidende. Han brukte i det hele og store andre ord enn guttene jeg hadde snakket med. Jeg ble vel litt imponert, eller kanskje var jeg det fra før. Forslaget hans kunne dessuten mate den rugende rastløsheten jeg kjente på som tenåring i verdens minste bygd. Han tilbydde seg å kjøre meg de fem milene til skolen fram til sommeren, som takk. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg rynket brynene og kjente på motstanden mot å få betaling, det endret jo hele greia. Samtidig virket det jo viktig for ham at dette ikke skulle være noe mer komplisert enn en transaksjon. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke kom til å føle meg brukt så lenge jeg brukte ham også. Jeg tror likevel ikke at han følte seg så veldig brukt etterpå, og det ble heller ikke spesielt spennende for meg.


De neste tre ukene plukket han meg opp på vei til skolen, og hentet meg etterpå for å kjøre meg hjem. Vi ble litt kjent, til tross for den høye musikken. Det er sånn det går når man tilbringer to timer i en bil, fem dager i uken. Tror jeg. Sommeren kom til slutt, og markerte at avtalen vår var gått ut. Det som nesten var blitt et vennskap ble rundet av. Han var ferdig med sine tretten år med skolegang, og dro ut i verden, og jeg regnet ikke med å se ham igjen.


Men så var vi der igjen, i en helt annen bil, og i en annen del av landet. Vi hadde ingen kontrakt eller byttehandel denne gangen, men det føltes litt sånn likevel. Kanskje var det bare for likt. Vi hadde snakket sammen over melding i en måneds tid, åtte år etter at biluniverset oppsto. Jeg ble kjent med ham på nytt, og vi var begge ærligere. Tror jeg. Han viste meg en mann som fremdeles var en gutt. Han følte seg uelskelig. Jeg insisterte på at det ikke kunne være tilfellet. «Vil du ha meg da?» hadde meldingen lyst opp mot meg. Det ville jeg ikke. Det var vel derfra det gikk galt. Når jeg skulle formidle at jeg ikke ville ha ham, men at det ikke betydde at ingen andre ville ha ham. Jeg tror han hørte «Jeg vil ha deg».


Når han hadde spurt om han skulle kjøre en omvei på fem timer for å besøke meg på vei til en konferanse, så føltes det som om det ville være en avvisning å si nei. Og ingenting tydet på at han ville tåle en avvisning. Det var det jeg tenkte, at nå kunne jeg gjøre en liten dugnad, reparere litt av et skadet selvbilde. «Husk at ingenting skal skje,» skrev jeg. Han gjorde narr av at jeg var så tydelig, hallo, vi skulle jo bare på kafé. Når dagen kom, takket jeg nei til å bli hentet, og møtte ham på kaféen. Han hadde forandret seg. Kanskje til og med blitt litt uelskelig. Kanskje er det bare sånn jeg husker ham etter den dagen.


Vi gikk en tur i parken etter å ha spist. Han sa det ble for dumt å dra med en gang. Jeg svarte at jeg ikke kunne bli så veldig lenge. Jeg husker hvor utålmodig jeg ble etter hvert. Jeg ville hjem, for det var tungt å stå i hans åsyn og vite at han ville ha meg og at han ikke tålte at jeg ikke ville ha ham. At han var så nært å gå til grunne, at livet hans holdt på å gå opp i sømmene. Han hadde fortalt meg om det. Hvordan alt raknet for tiden. Vi satt på en benk i parken da han sa at jeg hadde gitt ham nytt håp for livet sitt. At kanskje noen som meg ville være glad i ham. Jeg ble beroliget av å høre det. Jeg erklærte snart at jeg kom til å dra hjem, og han fulgte meg til busstoppet. Han ventet litt sammen med meg, og så sa han at han godt kunne kjøre meg hjem. Jeg forsikret ham om at bussen skulle gå om bare ti minutter, og at jeg gjerne tok buss. Jeg så at han ble skuffet. «Med så lang omvei som jeg er på nå, så spiller ikke en time eller to til noen rolle, altså», sa han. Jeg hørte tydelig det som lå bak ordene: Er jeg ikke god nok til å kjøre deg hjem engang? Jeg ga etter, det var tross alt snakk om en kjøretur på knappe tretti minutter.


Musikken var helt annerledes nå, enn de ukene han kjørte meg på videregående. Halsen min hadde snørt seg sammen når jeg satte meg i bilen, og det hadde fremdeles ikke løsnet opp. Kanskje alt vi hadde snakket om utenfor bilens rammer kom til å forsvinne, når biluniverset omfavnet oss for alvor igjen. Jeg fulgte nøye med på veivalgene hans, og bemerket det høyt hver gang han tok en ny omvei hjem til meg. Jeg husker at de hyppige bass-slagene fra høyttalerne slo mot mine egne hjerteslag. Forstyrret dem. Jeg turte ikke å si hva jeg mistenkte ham for, selv ikke når han tok av på en vei jeg aldri hadde sett før. Jeg turte bare å si at jeg ville hjem, og da nikket han og sa at vi bare skulle kjøre en kort tur først.


Jeg satt snart og presset knærne mot hjertebanken min, og sinte tanker bruste i hodet mitt. Jeg skulle ha tatt bussen. Han tok inn på smalere og smalere veier, og snart var vi langt inne i skogen. Han kjørte saktere nå, og jeg gjenkjente hva han holdt på med. I onkelens bil hadde han også lett etter et bra sted å parkere, og, akkurat som den gangen, tok det lang tid å finne et øde nok sted. «Hva gjør du?» spurte jeg håpefullt, ettersom jeg ikke lenger klarte å finne desperate, ufarlige forklaringer på oppførselen hans. Han visste tross alt at dette ikke var som når vi satt i onkelens bil. Vi hadde en avtale om det motsatte. «Ser etter et sted å stoppe.» Han sa det så selvfølgelig. «Nei, det gjør du ikke. Vi skal ikke stoppe noe sted som helst.» Jeg sa det. Jeg var så stolt over at jeg sa det, som om det skulle beskytte meg mot noe som helst. Han svarte ikke på det, bare fortsatte dypere inn i skogen. Kanskje tenkte han at jeg ikke mente det. Jeg visste ikke hvor jeg var, men jeg visste at vi hadde kjørt i over en time i feil retning. Jeg var sliten av å holde frykten nede, og begynte å forberede meg på det som hørte med i biluniverset vårt. Hjertebanken hadde ikke lenger noe musikalsk over seg, den var bare et sus i ørene mine, og jeg var kvalm.


«Jeg vil hjem.»


«Vi er på vei dit,» sa han og stoppet motoren. Kanskje han aldri kom til å kjøre meg hjem. Tanken slo meg. Men kanskje han faktisk kom til å kjøre meg hjem hvis jeg ikke strittet for mye imot. Det virket tryggest, så når han ba meg om å gå ut av bilen og legge meg i baksetet, så adlød jeg. En del av meg benektet fremdeles hva som kom til å skje. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ikke løp av sted så snart bilen stoppet, hvorfor jeg ikke ringte politiet der og da. Jeg vet ikke hvorfor disse løsningene ikke meldte seg, men jeg vet at jeg skulle ønske det var det jeg tenkte på.


Jeg sa nei når han begynte å kle av meg. Jeg sa nei når han trengte seg inn i meg. Snart holdt han for munnen min, og jeg holdt pusten og ventet. Jeg prøvde å holde øynene lukket, for hver gang jeg åpnet dem ble jeg rasende på meg selv. Hvorfor sa jeg ja til å møte ham i det hele tatt? Jeg innså at jeg gråt når han trakk seg bort fra meg. Han satte seg i førersetet som om ingenting hadde skjedd, og spurte i et forundret tonefall om vi ikke skulle dra. Jeg lette fortumlet etter klærne mine, for jeg hadde ikke fulgt med på hvor han la dem. Det gikk sakte, for kroppen min var stiv og treg, som om jeg hadde løpt i dagevis. Når jeg gikk ut av bilen ble jeg stående i den ville underskogen. Det var nå jeg ville løpe. Med hånden på dørhåndtaket kjente jeg frykten velte opp i meg på nytt. Jeg satte meg i passasjersetet. Han smilte til meg. Jeg tvang fram et smil, og han kjørte meg hjem. Han tok fremdeles omveier, og jeg kjente håpet synke i brystet mitt hver gang. Jeg fikk ham til å slippe meg av på butikken jeg jobbet på, og jeg gikk inn for å finne et annet univers enn biluniverset.


«Ble det en bra date?» spør kollegaen min mens jeg plukker med meg noen øl fra hylla. Jeg smilte til ham, og tenkte på hvor irritert jeg hadde vært dagen før, når han omtalte møtet mitt som en date. Hvor innstendig jeg hadde argumentert for at vi bare var venner. Hvor lite han hadde trodd på at det. Hvor dum jeg følte meg nå, som faktisk hadde trodd at ingenting skulle skje. Hvor tydelig det var for meg i etterkant at jeg brakte dette på meg selv.


«Tja, du vet nå,» svarte jeg.


«Fyrverkeri?»


«Langt inne i skogen, ja», sa jeg, og han ga meg en high five. Kollegaens entusiasme smittet over, og kroppen min begynte å slappe av igjen. Jeg tror hodet mitt var utålmodig etter å glemme det hele, for jeg tenkte ikke på biluniverset igjen på flere år.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no