Bjørneboe og kattene

Tekst: Lars J. Ulvær.


Første september arrangerte litteraturhuset i Oslo Cats vs. Dogs? Forfatterne tar debatten. Og det gjorde de. Kattelaget vant, det passet meg ypperlig. Selv var jeg blant dem som, med en bismak av skam, lo så jeg gråt da Dag Solstad fortalte — så vidt jeg forstod — om hvordan han hadde mistet nattesøvnen over katten Lola, og hvordan han skulle få matet den før han satt seg på fergen til Oslo. Hvis denne debatten hadde foregått for femti år siden, kan det tenkes at Dag Solstads svigerfar, Jens Bjørneboe, hadde stilt opp på kattelaget, og kanskje hadde han levert en appell av samme kaliber.


For Bjørneboe har ikke skrevet rent lite om katter og medlemmer av katteslekten. I årene som lærer på Steinerskolen var han nokså redd katter, og det fortelles at elevene en gang fylte klasserommet med villkatter for å skremme han (s. 57, Wandrup). Alt tyder på at Bjørneboes kattefrykt går over; han innleder nemlig vennskap (man har ikke eierskap over katter) med en stor flokk katter i løpet av livet. Men katten, viser det seg, vil alltid ha noe ambivalent over seg for Bjørneboe.


I Om en katt fra Napoli og Om en Norsk skaukatt forteller Bjørneboe om kattene Antonius og Elektra. Gatekatten Antonius ble funnet på Ischia, i provinsen Napoli, og brakt til Norge i bil. I de første årene av livet var Antonius en Antoinette. «Men hver gang han er slem,» forteller Bjørneboe, «kaller jeg han fremdeles ‘henne’». Katten har altså, blant annet, en kjønnslig ambivalens. Slik beskrives den unge Antonius:

Hun var det mest feminine jeg noen gang har sett, både når det gjaldt sjel og når det gjaldt legme. Hun var lett og sped som en ung, ung danserinne, sky og følsom, blyg, engstelig. Hun var en kvinne fra snushårene til halespissen, kjærlig og unnvikende, utfordrende og uforpliktet.

(s. 121, Politi og Anarki)


Skaukatten Elektra derimot overvinner sin barndomsnevrose og en ungdomsfase som «dekadent silkepus» og blir selve prakteksempelet på en nymfoman rovdyrmamma. Jeg lurer på om det ikke var Elektra som fødte kattene Orestes og Phaedra og en haug andre katter. Her kan jeg ikke dy meg for å legge til noe Bjørneboes fetter, André Bjerke, en gang skrev om kattens ambivalente kjønnsliv. Dette kom jeg tilfeldigvis over (Bjerke ville kalt det synchronizität) i hans bok Enhjørningen.

Se på kattene: de frieste, mykeste, mest uhemmede dyr på jorden — og hør på dem når de elsker! Det må ha vært kattene på Firenzes torv som inspirerte Dante til «Inferno». De slynger ville klager over hustakene; de fyller måneskinnet med sitt jamrende begjær; de hyler av sorg over å måtte forplante slekten Felis. Kort sagt: de uttrykker sannheten om kjønnslivet.

(s. 91, Enhjørningen)


Allerede er det klart at katten har høy symbolverdi, men det gjelder på ingen måter bare kjønnslivet. Dyrenes symbolverdi er noe Bjørneboe skriver om i sitt essay om Hemingway og dyrene (1955).

Hos Hemingway er symbolene implisitt; de følger virkelighetens lover i en slik grad, at de i seg selv danner en hel, fullverdig historie, fullstendig «riktig» og «spennende» på det ytre plan også. […] Bevisst og ubevisst stoler Hemingway på at virkeligheten selv er oppbygget av symboler som eier bærekraft; og dette gir hans diktning den dobbeltbunn som gjør den til sann myte, og dermed til levende og varig diktning.

(s. 193, Politi og Anarki)


Fullt så enkelt er det ikke hos Bjørneboe. Men svært ofte, i tilfellet dyrene, er dette også sant for han. Rottene som spiser hverandre i Før Hanen Galer, hunden i Jonas, og de mange skadde og sykdomsinfiserte kattene i Bestialitetens Historie. De er alle symboltunge deler av hverdagen og virkeligheten. Slik dyrene er, er også virkeligheten. Ett kattedyr som stadig returnerer hos både Hemingway og Bjørneboe er leoparden. Legg merke til hvordan Bjørneboe beskriver leopardens opptreden blant de tre beistene i Dantes guddommelige komedie.

Dessuten vet jeg at den som ikke har opplevd en full desperasjon alene og gjennom et lengre tidsrom, han er et barn. En slik tilstand er som å møte noen utenfra, et rovdyr, et villdyr som river kjøttet av knoklene på en. Dantes bilde — leoparden — er helt eksakt og sant; jeg antar han møtte den her i Firenze, en by som er aldeles ypperlig egnet for varige depresjoner.

(s. 105, Frihetens Øyeblikk)


Bildet er eksakt og sant, akkurat som hos Hemingway. Dante har formodentlig hentet sine tre beist, leoparden, løven, og ulven, fra Jeremias bok. Og det er ikke tilfeldig at Bjørneboe stadig undertegner brev med nettopp navnet Jeremias, eller Jeremias B. I et brev — som riktignok ikke er underskrevet Jeremias, men med apostelen Jens DEN HELLIGE — erklærer han «Jeg har drept leoparden». Hva betyr det å ha drept angsten og depresjonens symbol? Vel, Bjørneboe legger ved et postskriptum hvor han kaller seg den «første virkelige dramatiker i Skandinavia efter Ibsen og Strindberg» og den «første store nordiske romanforfatteren etter Hamsun» (Brev, s. 228).


Det er med leoparden, som med de andre kattene: den er ambivalent og flertydig. Og jeg må bare anta at leoparden, som sine fettere og kusiner, har flere liv. For én ting er sikkert, — den hellige Jens har i beste fall bare skadeskutt leoparden og blir ganske snart angrepet på sin høye hest. Den kommer nemlig snart tilbake like symboltung og ambivalent som før. Jeg tror tilnavnet André Bjerke gir sin fetter, Jens den fortapte, passer han langt bedre enn Jens DEN HELLIGE. Det skal neppe mer til enn en skadet pusekatt for å få han ned på jorda igjen. Når leoparden først har flådd deg, er du hudløs. Akkurat som når protokollføreren i Stillheten kommer over en skadet katt i veikanten:

Når alt kommer til alt: inneholder ikke denne kattens død hele bestialitetens historie? Er ikke all lidelse kreaturene er underlagt allerede inkorporert i dette dyret? […] Kattehistorien ødela ikke bare dagen for meg; flere dager, —nesten hele uken hadde jeg katten i bevisstheten. Det var på ny en påminnelse om den smerten som ikke er min egen.

(s.490, Stillheten)


Akkurat som med Dantes leopard, blir gatekatten en påminnelse om noe utenfra. At det like gjerne kan være et rovdyr som river kjøttet av en som hele bestialitetens historie oppsummert i en rennestein, er ikke bare et bevis på kattens ambivalens og «symboltyngde», men — som i Hemingways romaner — bevis på virkelighetens implisitte symbolikk.


Noen ganger er det vi europeere som er leoparden, som i dialogen om kolonitiden mellom Ali og protokollføreren: «Leoparden er et vakkert dyr, men den må spise andre dyr for å kunne vokse og utvikle seg» (s. 407, Stillheten). Noen ganger er det menneskeheten som er katten, og protokollføreren undres: «Den bor i en verden hvor alt er smerte. […] jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg gi den mat, eller skal jeg skyte den?» (s. 87, Frihetens Øyeblikk). Andre ganger er katten et symbol på friheten som er hevet langt over verdens maktstrukturer, som når den likefremt pisser på verdensledere:

Idag morges har institusjonens katt tisset på finansministeren. […] Om det inntrufne har en dypere eller høyere mening, er ikke lett å avgjøre for en teologisk legmann. Påfallende er bare at denne vanærende bruk av den økonomiske hedersmann fant sted på en hellig pinsemorgen, på selve Den Hellige Ånds høytid, og at det var en fransk pus som efterlot sitt fornødne på Franz- Josef Strauss’ ansikt.

(s. 205, Kruttårnet)


De kan være som Antoinette, følsom, blyg og engstelig i det ene øyeblikket, og fylt med makt, brutalitet og ondskap i det neste. Kattene er perfekte symboler fordi de er like ambivalente, ubestemmelige, frie, engstelige, brutale og omsorgsfulle som menneskene. Bjørneboe skriver: «Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt,— jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt» (s. 553, Stillheten).


Alle som som har fått levert en død småfugl av en stolt og hengiven pus må si seg enige i at det samme gjelder for kattene.



Litteratur:

- Bjerke, Enhjørningen fra Aschehoug, 1963.

- Bjørneboe, Politi og anarki fra Pax Forlag, 2003. Inneholder «Om en katt fra Napoli», «Om en Norsk skaukatt» og «Hemingway og dyrene».

- Bjørneboe, Bestialitetens Historie fra Den Norske Bokklubben/Gyldendal, 1990. Inneholder «Frihetens Øyeblikk», «Kruttårnet» og «Stillheten».

- Bjørneboes brev er hentet fra brevsamlingen fra Pax Forlag, 2006.

- Wandrup, Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten fra Gyldendal, 2003.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no