Blind vold

av Erling Røhmer.



DEL I


Det hele begynte med drapet på Kathrine Olsen. Det skulle imidlertid ta over tre uker før noe lignende skjedde igjen, – tre lange uker da politiet så ut til å være minst like mye på leting etter ressurser som etter Olsens drapsmann. For først da fire nye og tilsynelatende tilfeldige eneboere ble funnet i en blokk-oppgang på Bjerke, drept på nøyaktig samme måte som Kathrine Olsen, – først da dukket ressursene opp; slik de ofte gjør når den fjerde statsmakt finner frem gapestokken. Men til tross for at etterforskningen av det som snart ble omtalt som "Kikkhull-drapene" var den eneste nyhetssaken som prydet forsidene på alle nasjonens aviser i mange uker, lot ikke Oslo-politiet ut til å komme noen som helst vei; En mistanke som ble bekreftet da fem nye lik dukket opp i en eldrebolig på Nordstrand. Og som om ikke dette var grunn nok til alarm, toppet den blodige 2019-våren seg da seks studenter ble funnet døde på Kringsjå allerede dagen etter, drept på nøyaktig samme vis som alle de tidligere ofrene.


Frykten, eller snarere panikken, som infesterte byen ga til og med den varme vårsolen et preg av kaldblodighet og det tunge vårregnet en slags dyster ærlighet. Oslo ble en dyster by. Ingen åpnet dørene sine for noen, sikkerhetsvakter patruljerte gatene på nattestid, overvåkningskameraer ble satt opp i hvert eneste inngangsparti i byen og forslag om portforbud ble til og med diskutert på Stortinget. Fra Østerås til Vestli, fra Frognerseteren til Bergkrystallen, kunne man høre hamring og drilling, natt og dag: lyden av folk som spikret over kikkhullene sine.


Forklaringen på folkets paranoia lå nemlig ikke bare i de stadig klatrende dødstallene, men først og fremst i måten Kikkhull-drapene ble begått på. Morderen, armert med det politiet antok å være en modifisert spikerpistol, hadde ringt på hos enslige mennesker sent på kvelden, ventet til noen kom til døren og tittet gjennom kikkhullet. I nøyaktig det øyeblikket hadde drapsmannen avfyrt en 30 centimeter lang spiker gjennom døren – gjennom øyet – gjennom hodeskallen – til personen på den andre siden, som dermed endte sine dager dinglende livløs bak sin egen inngangsdør. Og slik ble vedkommende værende helt til en oppmerksom nabo eller forbipasserende oppdaget det underlig plasserte spikerhodet i døren deres; Eller, som skjedde i minst to tilfeller, helt til den dødes kroppsvekt omsider ble for mye for det vesle jernsylinderet. Det mistenkelige dunket som fulgte og blodet som etter hvert fant sin vei under dørsprekken, var ansvarlig for hvordan ofrene på Bjerke først ble oppdaget.


Men etter studentdrapene på Kringsjå ble det endelig stille. Tiden gikk uten at noen nye ofre duket opp. Det begynte til slutt å se ut som – på godt og vondt – at morderen hadde gitt seg mens leken var god, og sluppet unna.

Som forventet tok det ikke lang tid før legendene begynte å vokse. Alle aspekter ved mordene ble tolket, analysert og utbrodert, både i internettets dypeste daler og fra toppen av Marienlyst. Hver eneste krim-connaisseur og amatørdetektiv, for ikke å nevne bestselgende krim-forfattere og profesjonelle drapsetterforskere, delte sine teorier om Kikkhull-drapene og dets subtilt genierklærte arkitekt, i det som etter hvert utviklet seg til å bli en slags morbid fascinasjon for – og alltid like ivrig fornektet romantisering av – "de perfekte mord." Men til tross for mye prat og spilt blekk var det ingen som klarte å komme opp med noen mer overbevisende forklaring på Kikkhullmorderens handlinger enn at han hadde spilt et spill med kun én regel: Drep så mange du kan, uten å bli tatt. Et fåtall, uten tvil konspiratorisk-tilbøyelige spekulanter, foreslo imidlertid at det hele burde klassifiseres som en terrorhandling, og selv om det var umulig å si dedusere noen konkret ideologi ut ifra ofrenes identitet var det liten tvil om at gjerningsmannen hadde lyktes svært godt med å installere frykt, kaos, hysteri og mistenksomhet i hele Tigerstaden.


Men stille ble det nå til slutt og noe som minnet om normalitet begynte sakte men sikkert å krype tilbake til Oslos gater – nesten et halvt år etter Kathrine Olsens død.


Det vil si, det var stille helt til Halvard Haug, krimforfatteren, en solfylt september-morgen ble funnet myrdet i sitt hjem i Wergelandsveien 2 og utløste hele villskapen på nytt.


I likhet med så mange andre, visstnok sakkyndige, hadde Haug ofte vært ute i mediene og uttalt seg om Kikkhull-drapene. Han var sannsynligvis den fremste talsmannen for den faksjonen som mente at det måtte finnes mer enn bare én gjerningsmann, og at disse handlet uten noen annen agenda enn å spre redsel og anarki. Haug hadde ved flere anledninger brukt sterke ord mot de han så på som ansvarlige for politiets åpenbare underbemanning – kalte disse for «godtroende utopister som bryr seg mer om å gjøre bukt på nett-troll enn seriemordere» – for ikke å nevne hans angrep på Kikkhull-morderne selv«en gjeng psykopatiske drittunger ute og leker ‘ring-pigg’». Det var slike uttalelser som fikk skylden for hans plutselige og brutale bortgang.


Drapet på Halvard Haug var unikt på flere måter. Ikke bare var det det siste drapet Kikkhullmorderen skulle vise seg å begå, men dets folkekjære offer var også det eneste av Kikkhull-ofrene som faktisk ikke hadde noe kikkhull i sin dør. Grunnen til at Haugs død ble ført umiddelbart inn i den samme drapsrekken var at han til tross for å ha dødd med begge øynene intakt likevel ble funnet naglet til sitt eget stuegulv; med tre spiker gjennom hver hånd, to gjennom hver fot, for ikke å nevne pannen, som var like forankret til Wergelands gamle parkett som resten av den ulykkelige krimforfatteren.


Dette skulle imidlertid vise seg å være slutten, ikke bare på Haug, men på hele det langvarige blodbadet; «Et spektakulært punktum», som en grønn og lite omtenksom journalist kom til å beskrive det. Det dukket ikke opp noe neste offer, ei heller noen gjerningsmann.


Før nå.


Til alles store overraskelse tilkalte politiet i forrige uke inn til ekstraordinær pressekonferanse vedrørende Kikkhulldrapene. Umiddelbart slapp hele landet det de hadde i hendene og satte seg ned for å se den direkteoverførte kunngjøringen, alle med en underlig forutanelse i kroppen. Følelsen av å delta i et slags Oddvar Brå-øyeblikk lå i luften, da folk bevisst eller ubevisst begynte å mistenke at de mange år fra nå ville komme til å snakke om hvor de var da Kikkhullmorderen ble tatt. Og denne mistanken viste seg snart å stemme, da Oslos uthengte politimester omsider, og på underlig Hollywoodsk vis gikk frem til podiet og proklamerte: «Vi har han!»


Stort mer enn det fikk man ikke enda vite, annet enn at det var en norsk mann som nå satt varetektsfengslet, mistenkt for drapet på Halvard Haug, Felix Jordal, Janicke Ødegård – ja, alle kikkhullofrene helt ned til Kathrine Olsen. Politiet utviste klokketro på at de hadde tatt rett mann.


Lyden av over én million mennesker som synkront slapp ut et lettelsens sukk ga gjenlyd i Oslogryta. «Så var det over da», sa folk, «endelig».



DEL II


Lettelse er ikke en følelse med spesielt lang holdbarhetsdato, og da landets borgere sto opp neste morgen var det nysgjerrigheten som sto fremst i alles sinn. Hvordan ser han ut? Hvordan ble han tatt? Hadde han begått en tabbe? Eller hadde han kanskje latt seg fange med vilje?


Og svarene kom raskt, i takt med morgensolen – og etterpåklokskapen. Det ble klart at det var snakk om en norsk statsborger, tretti-tre år gammel, født og oppvokst i Oslo, uten noen kriminell bakgrunn eller tilknytninger. Klokken hadde akkurat passert elleve da de første bildene av han begynte å sirkulere på nettavisenes forsider.


Han var høy, minst én meter og nitti, og tynn, både i kroppen og i ansiktet. Øynene hans var dype og blå, hans hår brunt og noe tynnslitt over pannen. Selv om de sjelden sa det høyt, var folk generelt enige om at det var noe ubehagelig attraktivt med mannen, både i hans sympatiske smil og i hans så altfor normale, vennlig-nabo-aktige utseende. Bildene, som åpenbart var tatt før hans arrestasjon, kom fra studentfester, sydenferier og familiesamlinger. I ett av dem – det som sannsynligvis var den beste representasjonen av hans nåværende utseende – befant han seg på en strand, ikledd en blå Hawaii-skjorte, med armen rundt en ung og, etter kroppen hennes å dømme, høyst attraktiv kvinne. Hennes ansikt var sladdet, men det kom snart frem hvem hun var – eller snarere, hvem hun måtte være. Kvinnen på bildet var Kathrine Olsen og mannen som holdt rundt henne – Kikkhullmorderen selv – var ingen ringere enn hennes enkemann, Jakob Olsen.


Rettssaken ble satt i gang med militær hastighet og presisjon. Dommeren, en humørløs og beryktet dame, kjent for å ha slått gavlen nådeløst ned over årets rekordmange kniv-angripere, informerte mediene om at det ville bli en åpen og sannsynligvis hastig rettssak.


Alle Norges fremste – ja, også en lang rekke internasjonale journalister var derfor på plass, oppstilt som et kamplystent linjeinfanteri, da kalenderen for kort tid siden viste 19. september: datoen for oppgjørets første dag.


I timene før forestillingen startet fylte kommentatorene sendetiden med spekulasjoner om hva folk kunne forvente seg, i tillegg til flere runder med allerede resirkulert informasjon om den mistenktes oppvekst, arbeidskarriere og privatliv – alt så forunderlig alminnelig at mange knapt kunne tro at opplysningene stemte. Kunne denne mannen virkelig være Kikkhullmorderen?


Men da Jakob Olsen kort tid senere var på plass ved tiltalebenken fremsto personligheten hans fullstendig annerledes. Så ulik de sirkulerte bildene og anekdotene om seg selv var han, at man lett kunne spørre seg om det i det hele tatt var samme person. Måten han entret salen på – med en så selvtilfreds holdning og en så aldeles uanstendig mine i ansiktet – milevis unna den oppførselen som alvoret i situasjonen forpliktet – sørget for at all eventuell tvil om at dette faktisk var «rett mann» forduftet. Rolig og besindig som en Buddhistmunk satt han der, med et beskjedent smil om munnen og lyttet til de innledningene bemerkningene. TV-bildene presenterte en person fullstendig uberørt av hvor han befant seg, noen som betraktet alt oppstyret omkring seg som om det bare var et middels underholdende dukketeater.


Olsen, som hadde frasagt seg retten til en forsvarer, hadde fortsatt ikke sagt et ord da han endelig – etter at formalitetene var unnagjort og tiltalen hadde blitt lest opp – ble bedt om å reise seg og enten erkjenne sin skyld eller forfekte sin uskyld.


Olsen tok seg god tid. Han reiste seg sakte og stirret både aktor, dommeren og flere av salens tilskuere direkte inn i øynene. Det var en tyngde i hans blikk som selv TV-bildene var i stand til å videreformidle, og en ubeskrivelig autoritet over alle hans bevegelser – for ikke å nevne over hans ord, som fra det øyeblikket Olsen åpnet munnen virket ustanselige. De rant ut av han, sakte, men voldsomt – som vannmassene til en lenge oppdemmet flod. Sant nok, han talte som en galning – men som en galning besatt av å fortelle sannheten; hele sannheten, nøyaktig slik han så den. Og det han sa ga mer og mer mening, selv om det fikk det til å vrenge seg i magen til flere av hans tilhørere.


«Mitt navn er Jakob Gustav Olsen», begynte han, «og ja, jeg er en morder. Men selv om mitt drap på Halvard Haug skulle vise seg å bli slutten på historien om mannen dere så søtt har omdøpt til ‘Kikkhullmorderen’, så er det bare begynnelsen på historien som jeg skal fortelle her i dag. Den begynner med min kone – som, slik dere naturligvis er klare over, også er død.


«Vi hadde ikke rukket å være gift i mer enn noen uker, Kathrine og jeg, ei heller fikk vi sjansen til å leve i det nye huset vi hadde kjøpt oss, slik at vi endelig kunne flytte sammen – starte familie. Dere har uten tvil alle sett bildene av min kone. Jeg var en heldig mann. Jeg var det, helt til jeg sent en kveld banket på døren hennes, og ventet, uten å få svar. Jeg måtte sjelden gjøre det – banke altså – for Kathrine kjente alltid igjen lyden av mine fottrinn da jeg var på vei opp trappen og hun kastet som regel armene sine rundt meg allerede før jeg var over siste trinn. Men den kvelden kom det ingen for å møte meg, og innsiden av leiligheten hennes syntes fullstendig forlatt mellom lyden fra mine bankende knoker.


«Brått fikk jeg øye på noe; Et spikerhode, som så vidt tittet ut av kikkhullet på døren hennes. Selv om dette var lenge før noen her i landet skjønte nøyaktig hva dette skulle bety, ante jeg med en gang at noe var veldig galt. Dere vet selvfølgelig godt hva som hadde skjedd. Men jeg kan forsikre dere om at dere ikke vet det like godt som meg: Jeg som etter å ha plukket frem reservenøkkelen som Kathrine alltid hadde liggende oppe på dørlisten, måtte kjenne på vekten av døren idet den svaiet om på hengslene. Så lett og himmelsk var min Kathrine at det kun skulle én liten spiker til for å få henne til å dingle der i vårnatten, med sin nykjøpte sommerkjole og halvlange hår.


«Det var knapt noe blod å skue – kjolen hennes, utrolig nok, var helt ren – bortsett fra en enslig rød stripe som rant sakte nedover kinnet hennes og delte kroppen hennes i to. Så uvirkelig var synet av henne, at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å stirre, som om det hele bare var en drøm – et mareritt jeg kunne verken tro på eller våkne fra. Jeg aner ikke hvor lang tid det gikk før noe som lignet bevissthet returnerte til meg. Og da dette skjedde, var det takket være skriket fra en av Kathrines naboer, en ung studine som nettopp hadde kommet hjem fra fest, og som på vei opp trappen hadde gløttet inn den åpne døren».


Olsen tok en pause, plukket opp et glass med vann og drakk sakte. Han var fortsatt behersket, men det kom stadig tydeligere frem hvilket hav av emosjoner som befant seg under hans sindige ytre. Han satte snart ned glasset og fortsatte.


«Men jeg har allerede gitt min forklaring til politiet angående disse hendelsene og jeg må innrømme at det forundrer meg at den forklaringen og det alibiet jeg da presenterte tydeligvis ikke lenger anses som gyldig. Men med min nylige oppførsel tatt i betraktning så er det kanskje forståelig. Uansett skal jeg spare det norske rettsvesenet for detaljer det allerede har hørt, og hopper derfor frem til kjernen av det hendelsesforløpet ansvarlig for at jeg står foran dere her i dag. Det begynte den dagen Paul Schmidt, Vilde Dahl og Bartosz Kowalski ble meldt døde. Jeg hadde da nettopp solgt mitt nye hus, det som min kone – som jeg hadde begravet uken før – og jeg var ment til å bo i. Jeg satt på en benk i Slottsparken, og mullet over nettopp de tankene som min familie fryktet for at jeg nå skulle gi inn for, da jeg plutselig overhørte to personer som ivrig diskuterte noe de nettopp hadde lest. ‘Politiet ser ut til å være fullstendig på villspor,’ husker jeg at den ene av dem sa da samtalen nærmet seg slutten, ‘hvis jeg skulle gjette så blir ikke dette siste gang vi leser om en slik sak, bare vent og se.’ Straks jeg hørte dette reiste jeg meg opp fra benken og kjente en uforklarlig bestemthet velle opp i meg. Først kjentes det ut som jeg hadde mistet all kontroll over min egen vilje – som om jeg var i ferd med å gå fra forstanden. Ja, så kraftig og så fremmed var den impulsen som grep tak i meg, at det i flere minutter kjentes som om mitt gamle jeg simpelthen ble vasket bort. Men da jeg satte meg ned foran skrivebordet mitt en halv time senere hadde impulsen og jeg blitt til ett. Jeg viste nå hva jeg måtte gjøre, hva hele mitt liv fra og med det øyeblikket handlet om.


«Jeg begynte med å samle inn så mye informasjon jeg kunne om de nye ofrene: Hvor de kom fra, hva de jobbet med, hvor gamle de var – alt som potensielt kunne knytte dem sammen med min kone. Men i likhet med alle andre fant jeg ingenting. De tre nye ofrene var, bortsett fra det faktum at de bodde alene, minst like forskjellige fra hverandre som de var fra min Kathrine. Men jeg fortvilte ikke, og siden alle andre i landet så ut til å insistere på at ofrene enten måtte ha noe til felles eller at de tvert imot var helt tilfeldig utplukket, valgte jeg å skifte strategi. Istedenfor å lete etter en rød tråd mellom ofrene, begynte jeg å lete etter en rød tråd mellom åstedene. Husnumre, postnumre, gatenavn – jeg analyserte alt som kunne gi en plausibel forklaring på hvorfor nettopp disse menneskene var drept. Men fortsatt fant jeg ingenting.


«Med drapene på Nordstrand, og deretter Kringsjå fikk jeg imidlertid nye tråder å trekke i – nye fargekoder å forsøke å flette inn i et potensielt altomfattende mønster. Jeg kunne simpelthen ikke tro at det ikke fantes noen rasjonell plan bak det hele. Og én ting var i det minste klart etter de fire blodige nettene – ett mønster var tydelig ut fra hvor de tolv drapsspikerne sto: nemlig at de lå fordelt i Oslo øst, vest, nord og sør. Såpass tviler jeg ikke på at til og med politiet har fått med seg. Så med mindre drapsmannen ønsket å legge til nord-øst, nord-vest, sør-øst og sør-vest på listen (noe som for meg syntes usannsynlig) – fantes det bare ett sted i byen som hittil lå uberørt, nemlig sentrum. Hvis Kikkhullmorderen fortsatt ikke var tom for spiker så virket det i det minste sannsynlig at det var der den neste ville stå.


«Men sentrum er stort og siden min mistanke i virkeligheten var lite mer enn en gjetning skjønte jeg hvor mikroskopisk håpet var. Likevel satte jeg meg ned med et kart over byen brettet ut på middagsbordet og begynte å plante tegnestifter i bordplaten: én på Bjerke, én på Nordstrand, én på Kringsjå og én på Ullern. Jeg trakk deretter en snor fra den første til den fjerde og fra den andre til den tredje, for å se hvor de to linjene krysset hverandre og om dette stedet kunne være et potensielt nytt mål. Men nei, det virket ikke sånn. De to linjene krysset hverandre midt over Nordre gravlund, et godt stykke unna nærmeste inngangsdør. Jeg prøvde andre kombinasjoner, trakk linjer hit og dit på leting etter noe – det minste hint om at jeg hadde snublet over et spor.


«Men jeg kjente snart at jeg var på randen til å gi opp. Jeg fant nemlig ingen verdens ting. Jeg følte meg latterlig og håpløs, og jeg innså selvfølgelig så altfor godt hvordan jeg så ut der jeg satt, i kjølvannet av min kones begravelse, og trakk tråder på et kart, langt over midnatt, alene i et dunkelt rom. Så – plutselig, mens jeg var på leting etter en ny tusj i skrivebordsskuffen min, fikk øye på noe som ga meg en idé. Det var en gammel passer, sannsynligvis fra skoletiden som lå der mellom noen papirer.


«Tilbake ved kartet begynte jeg å tegne sirkler rundt tegnestiftene. Jeg fylte kartet med radier og diametere helt til jeg plutselig forsto – det var så åpenbart! – at alle fire stedene befant seg langs ytterkanten av en perfekt sirkel. Det slo meg i det øyeblikket at jeg nå enten hadde blitt gal eller at jeg hadde snublet over noe som ikke kunne være ren en tilfeldighet. Sirkelen, som jeg umiddelbart markerte med rød tusj – som om den hvert øyeblikk kunne forsvinne – omkranset nesten hele byen, og i midten, like under passernålens hull, sto det ett enslig hus: Wergelandsgate 2, hjem til Halvard Haug».



Del III


Stemningen i salen var på det tidspunktet av en aldeles ubeskrivelig karakter. Så uforutsett var det som hadde skjedd og så uforutsigbart var det som fortsatt ventet, at tilskuernes tanker og følelser sto i spagat mellom rystelse og forventning. Ingen visste nøyaktig hvor de skulle plassere Olsen, hvordan de skulle lytte til han, eller hvor i all verden dette eiendommelige vitnemålet var på vei. Etter å ha lyttet nærmest hypnotisert til det han hadde fortalt til nå, spesielt til måten han hadde skildret synet av hans døde kone, var det imidlertid stadig flere i salen som begynte å se en form for uskyld i Olsens øyne – et snev av den sympatiske personen de hadde sett på bildene – men som likevel hadde åpnet sin attest ved å erklære seg selv en morder. Dette inntrykket ble bare sterkere etter hvert som Olsen bygget opp mot sin finale.


«Etter å ha tenkt nøye over konsekvensene av mitt funn bestemte jeg meg til slutt for å kontakte Haug direkte. Jeg visste godt at han fulgte nøye med på etterforskningen, både fra utsiden og innsiden av politistasjonene, og jeg var spent på å høre om han eller politiet allerede hadde lagt merke til det samme som jeg hadde gjort.


«Haugs telefonnummer sto listet i personopplysningen og etter bare et par ring hørte jeg den kjente, grove stemmen hans i den andre enden. Det tok ikke lang tid før Haug, som åpenbart visste godt hvem jeg var, ble overbevist om at vi burde snakke ansikt til ansikt.


«Kort tid senere befant jeg meg utenfor huset hans. Haug kom raskt til døren, tok meg i hånden og viste meg inn i stuen. Der stilte han meg et spørsmål, men jeg er redd jeg ikke hørte hva han sa, så distrahert ble jeg over å se alle avisutklippene, post-it-lappene og fotografiene som fylte både tavlen og resten av stuen – alle relatert til mitt besøk.


«Haug ga snart uttrykk for en viss utålmodighet så jeg fant frem mobiltelefonen min og viste frem flere bilder av kartet mitt til den tidligere spesialetterforskeren. Omringet av Haugs overveldende og uten tvil grundige detektiv-arbeid, kjente jeg imidlertid at min egen tro på teorien falmet. Brått virket det hele latterlig, amatørmessig og usannsynlig igjen.


«Det kom derfor som en stor overraskelse – og lettelse – da Haug kikket opp fra skjermen noen minutter senere og sa alvorlig, ‘Nei, dette her er ingen tilfeldighet.’ Han virket genuint forbløffet over det han så og begynte snart å vandre betenksomt rundt i rommet.


«Jeg spurte han om vi ikke burde kontakte politiet, men det ville han ikke ha noe av – i hvert fall ikke enda. ‘Det eneste som vil skje da,’ husker jeg at han sa, ‘er at vi skremmer vekk morderen ved å avsløre at vi mistenker hvor hans neste mål er.’ Det virket innlysende at Haug heller ønsket å lokke frem Kikkhullmorderen enn å selv be om noen form for beskyttelse – sannsynligvis fordi han øynet en mulighet til å lyktes der politiet så lenge hadde feilet. Selv hadde jeg ingen kvaler med denne planen, siden også jeg hadde en naturlig interesse i å komme det norske rettsvesenet i forkjøpet.


«Solen hadde nettopp gått ned da Haug, allerede før jeg hadde spurt, inviterte meg til å bli utover kvelden, slik at vi kunne dele informasjon og diskutere våre erfaringer.


«Haug satte på en kanne med kaffe før vi slo oss ned i stuen foran en nylig opptent peis. Samtalen vår var noe dempet og gardinene på rommet hvor vi oppholdt oss var trukket for. Jeg husker godt hvordan jeg satt der og håpet stille på at det usannsynlige skulle skje – at morderen skulle komme og banke på døren nettopp denne kvelden, og jeg var overbevist om at Haug satt og håpet på det samme.


«Vi ble sittende slik og prate i mange timer, først og fremst om alt jeg hadde vært gjennom de siste månedene, og jeg må innrømme at det var noe befriende i det å endelig snakke med en person som ikke rant over av medynk og kondolanse, men som isteden stilte meg direkte spørsmål og ga direkte svar. Her var det omsider noen som ikke hadde noe å imot å grave i alt det grumset som lå og fermenterte i bakhodet mitt – noen som var villig til å risikere å trå feil, fremfor å liste seg rundt på eggeskall, stryke meg på kinnet, og behandle meg som et barn. Andre ville sikkert sagt Haug opptrådte uhøflig, ufølsomt – kanskje til og med kynisk, tatt i betraktning at hans yrke var å skrive om nettopp slike mennesker som meg – men det brydde jeg meg lite om. Så oppriktig interessert i min situasjon virket han, at jeg sjelden tenkte to ganger før jeg delte det han ville vite.


«Da klokken begynte å nærme seg midnatt foreslo Haug plutselig at vi skulle flytte oss inn til naborommet. Dette var åpenbart hans skriveværelse, men det betydde ikke at Kikkhullmorderen hadde funnet veien også dit, i form av flere artikler, fotografier og lignende.


«‘Jeg har satt all skrivingen min på vent,’ sa han, som om han hadde forutsett mitt neste spørsmål. ‘Å komme til bunns i denne saken er langt viktigere enn å dikte opp mine egne uansett. Jeg klarer aldri å skrive når jeg er midt oppi en etterforskning. Skriving for meg er som terapi, en form for etterbehandling – en måte å prosessere alle de inntrykkene man sitter igjen med etter at jeg har blitt minnet om hva mennesket er i stand til å gjøre mot hverandre. Skrivingen er det som gjør det mulig for meg å leve med – og finne noen mening i – så mye av det forferdelige jeg har vært vitne til.’


«Etter at han hadde sagt dette tok Haug et dypt innpust. ‘Ser du hva som ligger mellom papirene der?’ spurte han og rakte ut en hånd.


«Jeg snudde blikket og la umiddelbart merke til en spiker som stakk ut mellom noen avisutklipp på skrivebordet. Jeg tok tak i enden og dro den sakte ut av bunken. Før jeg rakk å si noe fortalte Haug meg at det var nøyaktig den samme typen morderen hadde brukt. Selv om dette ikke burde ha kommet som en slik overraskelse fikk denne uttalelsen det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg la spikeren straks fra meg igjen, som ved en refleks. Haug sa ingenting, men pekte simpelthen mot en rekke med lignende gjenstander, stående under et bord ved siden av meg. De var festet til hverandre og lignet uhyggelig på et patronbelte. Han ba meg om å løfte dem opp for å se hva som befant seg på bak. Noe motvillig gjorde jeg som han sa – løftet de gigantiske spikrene opp på skrivebordet og før jeg bøyde meg ned på gulvet for å se hva det var Haug ville at jeg skulle se. Først skjønte jeg ikke hva det kunne være. Jeg fikk imidlertid raskt øye på et plasthåndtak og løftet snart det tunge objektet frem i lyset.


«‘Det var noe slikt han brukte,’ sa Haug, i en tone som for meg virket fullstendig upassende – som ga et inntrykk av noe som lignet stolthet.


«Jeg så med utilslørt avsky på spikerpistolen fremfor meg.


«‘Kjenn på den,’ sa han, ‘veldig lett, og liten nok til å skjule i en beskjeden bag eller ryggsekk. Jeg har bygget den selv – det vil si, adaptert den til å passe til disse lange spikerne.’


«Jeg lot tingesten ligge på bordet og tok et steg tilbake.


«‘Her, la meg vise deg,’ fortsatte Haug, tilsynelatende blind for min åpenlyse utilpasshet og raskt økende irritasjon.


«‘Hva gjør du med noe slikt i huset ditt?’ spurte jeg. ‘Hvorfor i all verden har du konstruert noe slikt?’


«‘Hvis du ikke allerede har skjønt det, Jacob,’ svarte Haug kaldt, mens han tredde på seg et par plasthansker, ‘så er jeg villig til å gjøre alt i min makt for å plassere Kikkhullmorderen bak lås og slå, og det å sette seg inn i hvordan et slikt menneske tenker og arbeider – i hver minste detalj – er en strategi jeg ofte har benyttet meg av, både som politimann og forfatter.’


«Han plukket opp spikerpistolen med den ene hånden og spikerbeltet i den andre. På vei tilbake til peisestuen hørte jeg at han ladet pistolen. Usikker på hva Haug ønsket å oppnå med disse gestene fulgte jeg anspent etter.


«‘Ville det ikke vært herlig,’ fortsatte Haug, ‘– spesielt for deg, å stå klar med denne i hånden dersom den såkalte Kikkhullmorderen banker på?’


«Han stirret intenst på meg. Noe med Haugs plutselige og uforklarlige humørsvingning gjorde meg dypt ukomfortabel.


«‘Hvis han kom hit i kveld,’ postulerte han, ‘ville du selv vært villig til å risikere fengselstid, hvis det var prisen for å hevne din kone?’


«‘Ja,’ svarte jeg, avvendende og ikke så lite enervert.


«‘Ville du torturert han? – Ville du drept han?’


«Jeg kjente at disse teatralske spørsmålene virkelig begynte å gå meg på nervene. Det virket som om Haug lekte med meg, at han av en eller annen grunn bevisst ønsket å egge meg opp. Jeg skulle akkurat til å svare han – kanskje til og med fortelle at jeg ønsket å dra hjem, da jeg plutselig skvatt til.


«Noen banket på døren.


«‘Jeg tror jeg vet hvem det er,’ sa Haug med foruroligende avslapning i stemmen. Han løftet deretter opp spikerpistolen og rettet den – til min absolutte forskrekkelse – ikke mot meg, men mot sin egen hånd.

«‘Det var synd det måtte bli deg, Jacob,’ sa Haug, ‘virkelig; du har allerede vært gjennom så mye. Men jeg er redd det er for sent å endre på det nå. Fingeravtrykkene dine befinner seg allerede på både spikerne og på pistolen, mobiltelefonen og leiligheten din er fylt med kart og opplysninger som leder direkte hit – til ditt siste offer – og jeg er redd politiet er allerede mottatt et nødanrop fra min telefon. Skjønner du hva jeg sier, Jacob? Det er du som er Kikkhullmorderen; Og det var jeg som endelig stoppet deg.’


Bankene på ytterdøren ble gjentatt og jeg syntes jeg hørte en stemme der ute som ropte på Halvard Haug.


«I neste øyeblikk – jeg kunne knapt tro det jeg så – la Haug seg ned på gulvet og skjøt to spiker gjennom sin egen håndflate. Han skrek deretter så høyt om hjelp at det rang i ørene mine. Han slang deretter spikerpistolen fra seg, rev av seg hanskene sine og kastet dem i peisen. I løpet av det neste, skjebnesvangre sekundet, mens den forferdelige sannheten åpenbarte seg for meg, nemlig at Halvard Haug var Kikkhullmorderen, at det mønsteret jeg hadde oppdaget i virkeligheten kun var et gigantisk edderkoppspinn hvori jeg nå satt håpløst fanget, at alt han hadde gjort – inkludert drapet på min kone – nå ville legges på meg; I løpet av dette nærmest evigvarende sekundet da puslespillbitene falt dundrende på plass i min bevissthet, kjente jeg et overmenneskelig raseri flamme opp i meg. Det ble fullstendig rødt i øynene mine.


«Politiet nådde ikke frem i tide. Haugs geniale plan slo feil. For i løpet av den tiden politiet brukte på å bryte ned døren og løpe inn i stuen hvor vi befant oss, rakk jeg å rive til meg spikerpistolen og skyte flerfoldige meter med stål gjennom den folkekjære forfatterens armer og bein – før jeg fikk stirre den samme mannen inn i øynene i noen herlige hundredeler – da åpenbaringene skinte også i hans blikk – før pannen hans brått sprakk og hans øyne sluknet. Det hele skjedde i en håndvending, og da jeg omsider gjenvant et snev av fatning befant jeg meg spurtende gjennom Slottsparken, med glasskår i hendene, uten hverken sko eller yttertøy. At jeg ikke hadde blitt tatt syntes som et mirakel og selv om hele byen virket som en bikube full av svirrende politisirener var det ingen som fant meg – der jeg krabbet panisk under biler, smøg meg gjennom bakgater og gjemte meg i søppeldunker – på vei, viste det seg til slutt, til der bilen min sto parkert.


«I to dager ventet jeg under et teppe i bagasjerommet mitt, før jeg omsider turte å titte frem. Jeg kjørte så ut av hovedstaden, til en isolert familiehytte hvor jeg nøt det jeg visste kom til å bli mine siste dager i frihet på mange år. Der oppe satt jeg og ventet, og planla for det uunngåelige – nemlig at jeg skulle stå her foran dere i dag og fortelle dere at jeg drepte Halvard Haug – Kikkhullmorderen».


Da Olsens uttalelse var over forble salen stille i lang tid. Den første som til slutt sa noe var dommeren, da hun informerte alle tilstede om at rettsmøtet nå ville ta en pause. Etter over en time ble det imidlertid klart at dagens sesjon ikke ville fortsettes. To dager senere venter vi fortsatt på neste akt, men selv om dommen fortsatt ikke er fastslått er det få av de som var vitne til Jacob Olsens testimonium som tviler på at det de hørte var den sanne historien om Kikkhulldrapene.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no