“Churchill & Orwell" av Thomas E. Ricks.


Boken er utgitt av Penguin Random House.

Da jeg snublet over denne boken for noen dager siden føltes det som universet la en høfflig, men insisterende hånd på skulderen min og sa, "Legg fra deg alt du holder på med nå og les dette."


Jeg har lenge vært fascinert av begge denne dokumentarens studieobjekter, deres fantastiske bøker og utrolige liv. (Dette er noe alle som har sittet rundt mitt middagsbord kan konstatere, ettersom både den stanhaftige statsmannen og den profetiske journalistens portretter pryder mine beskjedne stuevegger). Men å finne en samlet biografi om dem begge, som har for mål å belyse deres likheter (overraskende mange) og ulikheter (særdeles tankevekkende) var nesten for godt til å være sant.


Den Pulizer-vinnende forfatteren Thomas E. Ricks har en lang rekke krigsbøker under beltet, og har, i likhet med George Orwell, også jobbet som krigskorrespondent — dog ikke, som Orwell, under den spanske borgerkrigen (1936-39), men i land som Kosovo, Somalia, Irak, Afghanistan og Korea. I denne boken (hans siste) demonstreres både hans panorama-aktige historiske forståelse og hans nære kjennskap til det som skulle definere hans eget, Churchills og Orwells liv: Nemlig krig og konflikt.


Det skal godt gjøres å produsere en bok om disse to mennene uten at den nærmest automatisk blir interessant. Så begiventhetsfulle var deres liv og så stor innflytelse har deres virke hatt, at en simpel oppramsing av handlinger fort kan bli til særdeles spennede lesning. En mindre forfatter kunne også lett la seg friste til å spekke boken full med sitater fra de to høyst siterbare herremennene og overlatt mye av pratingen til dem. Dette er noe noe Ricks unngår — det vil si, han finner en god balanse mellom narrativ, sitat og analyse.


For det er en kjent sak at både Orwell og Churchill har brukt mye blekk på å beskrive sine egne syn og meninger, noe som gjør Ricks viktigeste rolle til å være en sammenfletter og kontrastør. Han lykkes godt i dette arbeidet, til tross for at det av og til går lenge mellom krysningspunktene, og at disse enkelte ganger er korte og mindre interessante — av typen: Orwell befant seg noen hus unna "where Churchill had stayed while vacationing in December 1935, and found the food excellent." (s. 70) Men du finner også mer interessante og overraskende eksempler, som når sosialisten Orwell skriver varmt om den konservative og imperialistiske Churchill at:


"However much one may disagree with him (Churchill), however thankful one may be that he did not win the 1945 election, one has to admire in him not only his courage but also a certain largeness and geniality which comes out even in formal memoirs of this type."

Memoarene det her er snakk om er selvfølgelig Churchills massive verk "Den Andre Verdenskrig", som kom ut i seks bind og som i 1953 sikret han Nobelprisen i litteratur.



"Churchill & Orwell" er lagt opp på Game of Thrones-aktig vis, med vekslende Churchill og Orwell-kapitler. Dette fungerer best i bokens første halvdel, hvor man hopper raskt fra den ene til den andre, og hvor begge hovedpersonene er travelt opptatt med å finne sin plass i den literære og politiske verden. Deretter, når andre verdenskrig begynner å nærme seg, går Ricks over i lange perioder hvor Churchill (forståelig nok) dominerer. Leseren kan da fort begynne å savne stakkars Orwell, for hvem andre verdenskrig var en ensom, sykdomspreget og frustrerende tid.


Dette midtpartiet understreker noe Ricks peker på allerede i bokens innledning, nemlig hvor gigantisk Churchills skikkelse var i sin samtid sammelignet med den (helt til utgivelsen av Animal Farm i 1945, og i enda høyere grad 1984 som kom i 1949) relativt fattige og ukjente Orwell. Churchill sto på verdensscenen, mens Orwell betraktet og kommenterte. Det eneste tilfellet hvor dette mønsteret er reversert blir gitt tidlig i boken, i en anekdote om hvordan Churchill, etter å ha lest 1984, straks uttrykte sin fascinasjon: "It is a very remarkable book." Han satte så stor pris på Orwells dystopi at han kort tid etterpå leste den igjen. Det er selvfølgelig også verdt å understreke at hovedpersonen i 1984 heter "Winston Smith."



Ricks har åpenbart studert ikke bare de to mennenes liv, men også deres skrivestil. Hans bok er derfor fornøyelig lettlest å drivende, godt hjulpet av historienens iboende spenning. Men selv når Ricks nærmer seg slutten, og det kommer tid for litt dyperegående analyse, taper ikke tempoet seg en smule og vi blir i steden servert noen av hans mest originale og opplysende bemerkninger. En av disse har å gjøre med Orwells innflytelse på det journalistiske språket, hvor han tildeler Orwell en stor del av æren for å ha etablert faktisitet, klarhet og lettfattelighet som journalistiske hovedmål, da spesielt på bekostning av romantisering, idealisme og propaganda. Ricks peker i tillegg på den noe merkelige utviklingen av Orwells rykte etter hans død, til å bli en forfatter først og frems omfavnet av den politiske høyresiden, og for det meste ignorert innenfor det venstre-dominerte akademia.

Det kommer tydelig frem at dette er en bok skrevet av en amerikaner, kanskje først og fremst for et amerikansk publikum. For til tross for sin lettfordøyelige skrivestil og grundige research, sitter man likevel igjen med et inntrykk av at forfatteren har studert sine objekter som gjennom et teleskop fra andre siden av atlanteren. Dette gjelder også i skildringen av krigsårene 1939-45, men først og fremst med tanke på hvordan Orwell og Churchill blir husket den dag i dag. Biografien avsluttes med en serie forventede sider fylt med spekulasjoner om hva de to mennene hadde tenkt om blant annet moderne dataovervåkning, 11. september og krigen mot terror. Selv om disse spekulasjonene ikke innkluderer noen spesielt store overraskelser, hjelper de likevel med å forklare Churchill og Orwells vedværende innflytelse, i tillegg til at de gjentar deres advarsler til det en-og-tyvende århundret.



Jeg sa tidligere at en mindre forfatter fort ville kunne gi inn for fristelsen til å la Orwell og Churchill gjøre mye av snakkingen—og at dette er noe Ricks påpasselig unngår. Men det betyr ikke at Ricks aldri lar sine to hovedpersoner slippe til med sine egne ord—til tross for at det da ofte er deres mest kjente linjer som siteres. Jeg (en mindre forfatter) ser derimot ingen grunn til ikke å innkludere noen av disse her, ikke minst fordi flere av dem—spesielt de som omhandler et yndet tema for dem begge, nemlig GODT SPRÅK—passer så godt overens med det vi ellers streber etter her hos Ephemera. På side 186 får vi høre hvordan Churchill, midt i krigens mørkeste timer, finner tid til å disiplinere sine menn for dårlig kommunikasjon, hans assistent, Sir John Martin skriver: "He waged continual war against verbosity in official documents, especially Foreign Office telegrams." Han er også kjent for å ha gitt en utgave av Fowler's Modern English Usage til et medlem av kongefamilien, samt å endre navn på diverse offisielle krigstrids-organisasjoner som "Local Defense Volunteers" og "Communal Feeding Centers", til det mer barske "Home Guard" og det mer appetittlige "British Restaurants".


Winston uttrykte ved en annen annledning at,

"The man who cannot say what he has to say in good English cannot have very much to say that is worth listening to."

Ricks tar seg også tid til å sitere Orwells seks viktigste skriveråd—råd som er verdt å sitere også her, til glede og instruksjon for fremtidige novelle-innsendere:


1. Never use a metaphor, simile, or other figure of speech which you are used to seeing in print.

2. Never use a long word where a short one will do.

3. If it is possible to cut a word out, always cut it out.

4. Never use the passive where you can use the active.

5. Never use a foreign phrase, a scientific word, or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.

6. Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.



Kort oppsummert er Thomas E. Ricks' bok "Churchill & Orwell" en høyst fornøyelig biografi om to høyst fascinerende individer. Den vil appellere både til historie-nerden, (det vil si de som graviterer mot Churchill), og til litteratur/Orwell-elskeren—i tillegg til at den forhåpentligvis også vil kunne lede den ene av disse over i den andres leir—kanskje gjennom videre lesing i en av disse sterkt anbefalte bøkene:


Churchill:

- The Second World War (spesielt bind I og II)

(samt hans mest kjente taler)


Orwell:

- Homage to Catalunia

- 1984

- Animal Farm

- Why I Write, og kort sagt, alle hans essay—spesielt hans kritikk av Rudyard Kipling, og hans "Politics and the English Language".


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no