top of page

Bokhandelminner

av Erling Røhmer.

Pieter Meijer Warnars bokhandel, av Johannes Jelgerhuis.


På en av de mest lukrative tomtene i bokhyllene mine står en tykk perm fylt med en regnbue av post-it-lapper. Forfatteren av denne mursteinen – en samling essay, avisinnlegg og bokomtaler – er ingen ringere enn George Orwell. En av tekstene i boken begynner slik:


“When I worked in a second-hand bookshop – so easily pictured, if you don't work in one, as a kind of paradise where charming old gentlemen browse eternally among calf-bound folios – the thing that chiefly struck me was the rarity of really bookish people."

Dette vesle essayet (kalt Bookshop Memories) fra 1936 sendte meg forleden på min egen tur ned memory lane. For noen år siden jobbet jeg nemlig selv i en bokhandel og jeg må stadig smile av hvor lite bransjen har endret seg siden den tiden da Mr Orwell sto bak skranken.


“Our shop had an exceptionally interesting stock, yet I doubt whether ten per cent of our customers knew a good book from a bad one. First edition snobs were much commoner than lovers of literature, but oriental students haggling over cheap textbooks were commoner still, and vague-minded women looking for birthday presents for their nephews were the commonest of all."

For enkelte kan kanskje denne mer intime og personlige siden av ikonet bak 1984 og Animal Farm komme som en overraskelse. De siste tiårene har Orwells innflytelse og popularitet simpelthen eksplodert, og som fortalt i et tidligere essay er det ingen annen bok jeg tror jeg selv har solgt mer av enn nettopp 1984. Til tross for dette beveger folk flest seg sjeldent lenger enn denne nær sagt obligatoriske pensumboken. Det er synd; – og en stor del av forklaringen bak det faktum at tilsynelatende alle – SV-ere og FrP-ere, Demokrater og Republikanere, anarkister og konservative – synes å tro at Orwell står entydig på deres side i kampen for frihet og mot tyranni. Noe som selvfølgelig er bare vås.


Eric Arthur Blair, a.k.a. George Orwell, på trilletur med sin adoptivsønn, Richard Horatio.

Men dette er ikke en tekst om Orwell. Det er en tekst om hans upolitiske tvillingbror, og denne tvillingens beskjedne bokhandel-observasjoner. Selv foretrekker jeg å kalle denne langt mer tilbakelente personligheten for Eric – Eric Blair; som selvfølgelig var George Orwells egentlige navn. Ikonet “Orwell" har for meg alltid blitt sett på som nok et bevis på Blairs moralske innsikt og propaganda-skjønn; En persona skapt for å gi Eric den distansen et normalt menneske trenger for å bevare en viss grad av objektivitet og personlig distanse, idet de trer ut på den politiske arenaen. Men, når gladiatoren Orwell er ferdig på sandmatten, bærer det hjem – av med sverd og rustning – til et besindig engelsk liv og en rykende kanne med te.



Tilbake til start.