Bokhandelminner

av Erling Røhmer.

Pieter Meijer Warnars bokhandel, av Johannes Jelgerhuis.


På en av de mest lukrative tomtene i bokhyllene mine står en tykk perm fylt med en regnbue av post-it-lapper. Forfatteren av denne mursteinen – en samling essay, avisinnlegg og bokomtaler – er ingen ringere enn George Orwell. En av tekstene i boken begynner slik:


“When I worked in a second-hand bookshop – so easily pictured, if you don't work in one, as a kind of paradise where charming old gentlemen browse eternally among calf-bound folios – the thing that chiefly struck me was the rarity of really bookish people."

Dette vesle essayet (kalt Bookshop Memories) fra 1936 sendte meg forleden på min egen tur ned memory lane. For noen år siden jobbet jeg nemlig selv i en bokhandel og jeg må stadig smile av hvor lite bransjen har endret seg siden den tiden da Mr Orwell sto bak skranken.


“Our shop had an exceptionally interesting stock, yet I doubt whether ten per cent of our customers knew a good book from a bad one. First edition snobs were much commoner than lovers of literature, but oriental students haggling over cheap textbooks were commoner still, and vague-minded women looking for birthday presents for their nephews were the commonest of all."

For enkelte kan kanskje denne mer intime og personlige siden av ikonet bak 1984 og Animal Farm komme som en overraskelse. De siste tiårene har Orwells innflytelse og popularitet simpelthen eksplodert, og som fortalt i et tidligere essay er det ingen annen bok jeg tror jeg selv har solgt mer av enn nettopp 1984. Til tross for dette beveger folk flest seg sjeldent lenger enn denne nær sagt obligatoriske pensumboken. Det er synd; – og en stor del av forklaringen bak det faktum at tilsynelatende alle – SV-ere og FrP-ere, Demokrater og Republikanere, anarkister og konservative – synes å tro at Orwell står entydig på deres side i kampen for frihet og mot tyranni. Noe som selvfølgelig er bare vås.


Eric Arthur Blair, a.k.a. George Orwell, på trilletur med sin adoptivsønn, Richard Horatio.

Men dette er ikke en tekst om Orwell. Det er en tekst om hans upolitiske tvillingbror, og denne tvillingens beskjedne bokhandel-observasjoner. Selv foretrekker jeg å kalle denne langt mer tilbakelente personligheten for Eric – Eric Blair; som selvfølgelig var George Orwells egentlige navn. Ikonet “Orwell" har for meg alltid blitt sett på som nok et bevis på Blairs moralske innsikt og propaganda-skjønn; En persona skapt for å gi Eric den distansen et normalt menneske trenger for å bevare en viss grad av objektivitet og personlig distanse, idet de trer ut på den politiske arenaen. Men, når gladiatoren Orwell er ferdig på sandmatten, bærer det hjem – av med sverd og rustning – til et besindig engelsk liv og en rykende kanne med te.



Tilbake til start.


Eldorado Bokhandel var i mange år et yndet sted for bokkjøpere, bokbadere, og alle som ønsket seg en gratis kopp med kaffe. Butikken strakk seg over to massive etasjer, inne i det som tidligere het Eldorado Kino, – og før det, Eldorado Koncert- og Varietélokale. Mye takket være den kostnadsfrie kaffen, men ofte også som følge av et par konserverte kinosaler som kunne leies av hvem som helst uten betaling, tiltrakk Eldorado Bokhandel seg en del artige skruer. Dype, behagelige lenestoler som sto beleilig plassert i hvert av husets mange hjørner sørget også for at disse skruene gjerne ble værende litt over det noen ville kalt “sosialt akseptabel tid". Jeg minnes spesielt én kunde, eller rettere sagt, en besøkende, som samme hvor mange kopper kaffe han slurpet i seg, alltid klarte å presse inn noen timer søvn mellom klokken ett og klokken fem. Det spørs imidlertid om ikke han og hans tørste kumpaner, selv uten gratis brygg og dype lenestoler, fortsatt hadde vært stamgjester. For som Eric Blair forteller, tilhører disse menneskene en egen, tidløs art.


“In a town like London there are always plenty of not quite certifiable lunatics walking the streets, and they tend to gravitate towards bookshops, because a bookshop is one of the few places where you can hang about for a long time without spending any money."

Eldorado teater, anno 1892.

Men bortsett fra en klype gatevandrere (som selvfølgelig også kunne ha sin sjarm), var Eldorado hjemsted for et variert og trofast klientell. Til forskjell (og sannsynligvis til tjeneste for) sine konkurrenter, var Eldorado organisert ikke etter sjanger, epoke, eller forfatter, men etter forlag. Dette gjorde at de ansatte alltid hadde mye å gjøre, ettersom Knausgaard og Hjort, Nesbø og Lindell, gjerne sto på vilt forskjellige steder, og etasjer. Strikkebøker hadde vi heldigvis samlet i ett hjørne, – kokebøker også. Jeg sier “heldigvis" fordi som alle i bransjen er klar over, utgjør disse to sjangrene (sammen med brettspill, leker og papirvarer) opptil halvparten av alle en moderne bokhandels henvendelser. For det er, som kjent, kvinnene som står for storparten av verdens boksalg. Strikkebøker, kokebøker, slankebøker, gartnerbøker, vampyrbøker, selvhjelpsbøker, hvordan-skrive-bøker-bøker – ALT dette slukes av kvinner; for ikke å nevne den perpetuelt voksende søsterflokken som stadig tyter ut av Lucinda Riley Inc.. Menn derimot leser enten det de “må lese", eller – ja, jeg kan like gjerne gi ordet tilbake til Eric Blair:


“Men read either the novels it is possible to respect, or detective stories. But their consumption of detective stories is terrific."

(Til dette bør riktignok adderes bøker om annen verdenskrig, samt alt hva gjelder sykler, biler, snekring og motor).


Til damene og herrene må det til slutt legges til en heller viltvoksende avdeling i det moderne bibliotek, nemlig barnebøkene. For en begredelig suppe av infantilitet og lavmålhet! Argumentet at “så lenge barna leser er det bra" viser bare hvem som selv ble fostret på prompepulver. Blair var åpenbart enig i dette, og skriver:


Modern books for children are rather horrible things, especially when seen in the mass. Personally I would sooner give a child a copy of Petronius Arbiter than Peter Pan.

Den mest urovekkende utviklingen i barne- og ungdomslitteraturen er den stadig økende produksjonen av nakne propagandabøker. Feminister og klima-aktivister har vært spesielt flinke (les: kyniske) hva gjelder utnyttelsen av de unges leselyst, og foreldres velvilje, til å tjene sine respektive agendaer, – og selvfølgelig, lommebøker. Se imidlertid for deg deres egen reaksjon til en bok ved navn, “Natta-fortellinger for nasjonalistiske gutter" eller “Greta og masse-suggesjon". Dersom Orwell (tilbake til gladiatoren) – for hvem Peter Pan var et symbol på forfall – hadde vært med oss i dag, skulle jeg likt å sett hans reaksjon på disse og en rekke lignende titler.



Et annet moderne bokhandelfenomen har å gjøre med en liten ting kalt Klikk og hent. Mange vil være kjent med konseptet, hvor man ved hjelp av en bokhandels nettside kan holde av en bok hos en utvalgt forhandler. Tanken er naturligvis at kunden skal kunne spare tid, samt forsikre seg om at boken er i butikken når de kommer. Men av mystiske grunner er det langt ifra alle som faktisk dukker opp for å plukke opp sine bestillinger. Dette skjer gjerne etter at en svett og pliktoppfyllende ansatt har brukt en god del av arbeidsdagen sin på å grave seg til bunnen av an bortgjemt pall, eller krabbet under en reol mer støvete enn et Chernobylsk bibliotek. Men, selv lenge før Klikk og hent, var visst dette problemet kjent terreng, for som Eric Blair skriver, “Scarcely half the people who ordered books from us ever came back."


Et ubestridelig lyspunkt ved gamle Eldorado Bokhandel var all hylleplassen dedikert til såkalte klassikere. Jeg sier såkalt, fordi kravet til å kvalifisere som en klassiker ser ut til å ha falt i proporsjon med at salget av dem har steget; Krav og etterspørsel, kort og godt. Denne prioriteringen er forståelig nok ikke reflektert hos alle bokhandlere, men påfallende mange av dem ser ut til å tjene godt på gode bøker. Hvorvidt dette skyldes at folk faktisk leser disse bøkene er selvfølgelig en annen sak. Jeg har selv, og mer enn én gang, solgt praktutgaver av Tolstoj, Melville, Shakespeare og Hugo (ja, alle på én gang), til personer – gjerne veldig unge, med en litterær tote-bag over skulderen – som virker mer opptatt av hvor godt disse verkene vil ta seg ut i en bohemsk studenthybel, enn med alle de arkaiske fortellingene som befinner seg på innsiden av dem. Men jeg klandrer dem ikke, jeg har selv vært en av dem.


Sist men ikke minst må jeg dessverre tilstå at jeg er enig med Blair i hans endelige konklusjon: Bokhandler er ikke det beste stedet å jobbe for en som elsker bøker, i hvert fall ikke over lang tid.


“The real reason why I should not like to be in the book trade for life is that while I was in it I lost my love of books."

En bokelsker som jobber i bokhandel er som en gartner som selger blomster, eller en autofil som selger bruktbiler. Helst vil han ikke selge, – han vil lese, gro og kjøre. Selgeryrket, som naturlig belønner de som pusher det ekstra hviskelæret, innpakningspapiret, eller den kostbare sportsutgaven, og ikke de som forteller deg at Jernvognen (149,-) er et langt bedre valg enn Nullpunkt (399,-) eller at den gamle holken du er i ferd med å kjøpe til 50.000 snart vil trenge service til samme pris. På Eldorado var det riktignok aldri slik, noe som forklarer hvorfor lokalene ble tatt over av Norli i 2018 og følgelig redusert til halve arealet, men med ti ganger så mye leker, papirvarer og brettspill. Det er en kjent historie for mange. Likevel trøster jeg meg med at det fortsatt finnes overraskende mange sjarmerende og uavhengige bokhandlere rundt om i landet. De holder romantikken gående, i hvert fall for oss som nå kun befinner seg på kundens side av skranken.



Bibliofilens tilholdssted eller Creech's Bokhandel, av William Fettes Douglas.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no