av Henrik Ibsen.

Han vendte sine skuters
stavne fra nord,
søkte lysere guders
lekende spor.
Snelandets bauner
sluknet i hav;
solstrandens fauner
stillet hans krav.
Han brente sine skibe; –
blånende røk
som en bro-banes stripe
nordover føk. –
Mot snelandets hytter,
fra solstrandens kratt,
rider en rytter
hver eneste natt.