Brente barn

av Jean-Louis Adorsen.



Mens Hanne skyndte seg fra bussholdeplassen med en trillekoffert i den ene hånda og en bag i den andre, ble hun stadig mer i tvil om hun burde ha kommet. Hun møtte riktignok ikke mange på den korte veien bort til tante Helgas hus – men samtlige stirret mer eller mindre usjenert på henne, noen medlidende, andre med sjokk i blikket. Verst var det når enkelte så vekk eller forsøkte å late som ingenting idet hun passerte dem, og hun etterpå følte øynene deres i nakken.


En gang hadde hun hatt sommerjobb i et gatekjøkken. Det var kun tre år siden, men for Hanne kunne det like gjerne vært en evighet. På hennes andre dag hadde fettet i en overopphetet pommes frites-gryte plutselig tatt fyr. Hun hadde fått panikk da flammene slo opp og uten å tenke hadde hun grepet tak en kasserolle full av vann og tømt den over det brennende fettet.


Da hun kom til bevissthet, med ansikt og hender dekket av bandasjer, fortalte legen henne at hele gatekjøkkenet hadde brent ned. Ved et under hadde hun reddet synet, fordi hun instinktivt hadde rukket å snu ansiktet til siden idet spruten kom.


Hun husket overhodet ingenting av det som hadde skjedd. Men underbevisstheten glemte det ikke. Etter ulykken var Hanne livredd alle former for ild. Selv noe så ubetydelig som at noen rev av en fyrstikk for å tenne en sigarett eller stearinlysene på et festdekket bord fikk det til å krympe seg i henne av engstelse.


Etter tre år og en rekke plastiske operasjoner var den venstre siden av ansiktet hennes fremdeles en rødflammet, pløsete og uformelig maske – mens begge øynene og den høyre siden var helt uberørt av ulykken, myk hud, en vakker profil. Den enorme kontrasten mellom de to halvdelene var kanskje det mest uhyggelige ved ansiktet hennes. Hanne selv hadde nesten besvimt første gang hun så seg i speilet.


Ennå gjensto mange hudoverføringer og andre inngrep, og hun var slett ikke overbevist om at kirurgene noensinne ville greie å gjenskape ansiktet hun engang hadde hatt. Det gjorde åpenbart ikke Lars heller, forloveden hennes. En måneds tid etter ulykken forsvant han brått og hensynsløst ut av Hannes liv, nettopp da hun trengte ham aller mest.


Da tante Helga ringte og spurte om Hanne kunne tenke seg å passe huset for henne mens hun var på to ukers pensjonisttur nedover i Europa, mente Hanne at det var en god idé. Det ville bli godt å komme seg litt ut av foreldrenes blokkleilighet i hovedstadens største drabantby hvor hun nærmest hadde levd i selvvalgt isolat de siste åra, mellom sykehusoppholdene.


Det var lenge siden, flere år før ulykken, hun sist hadde besøkt tanten, som bodde i den lille byen Smalvik på Sørlandet, i et stort hus med en idyllisk hage rundt, bare et steinkast fra stranda. Men Hanne hadde ingen planer om noe utstrakt badeliv under oppholdet. Den ødelagte huden hadde ikke godt av sterkt solskinn, og hun ville helst unngå å skremme de andre badegjestene, og ikke minst barna deres. I stedet hadde hun tenkt å ligge under en parasoll i den store hagen, godt skjult bak tette hekker, eller sitte på balkongen og betrakte havet og måkene og kjenne den svale brisen stryke henne lindrende over ansiktet.


Thomas fulgte bare halvveis med på det foreldrene snakket om ved middagsbordet, alle de store og små episodene hverdagen deres hadde bestått av siden sist han besøkte dem, i påsken. Det mest dramatiske hadde vært at faren nylig hadde brukket ankelen. Nå satt han med beinet i gips og utbroderte hvordan det hadde skjedd. Men Thomas var mer opptatt av andre ting akkurat nå. Han hadde støtt på noen av de gamle kameratene sine utenfor og blitt helt satt ut av de fiendtlige blikkene deres og den avmålte måten de hilste tilbake på. Vil de noensinne glemme eller tilgi? tenkte han.


Det skulle være bryggefest og stort bål om kvelden, siden det var sankthansaften og nydelig vær. Thomas hadde ikke overvettes lyst til å delta i festlighetene. Samtidig ville han ikke la seg fryse ut heller. Han ville heve seg over sladderen og fiendtligheten, møte opp og vise at han ikke lot seg skremme bort. Etter middagen ruslet han bort til kolonialen for å skaffe seg litt å drikke og spise på festen. Han følte seg nærmest som en forbryter da han kom inn i butikken og merket hvordan praten stilnet. Men han visste at de kom til å snakke desto mer når han var ute igjen med varene sine. En slik ulykke kunne ha skjedd hvem som helst, sa han til seg selv. Uansett har jeg vel fått straff nok nå.


Etter å ha handlet gikk han bortover den rolige gata mot foreldrenes hus og la så vidt merke til den smale ryggen til en ung kvinne med en bag og en trillekoffert som forsvant inn porten til Helga Strand. Thomas mente å ha hørt en gang at den eldre damen hadde en niese. Det er nok henne, tenkte han før han glemte det hele og ruslet videre.


Tante Helga hadde reist dagen i forveien. Hanne fant nøkkelen på det avtalte stedet, godt gjemt inne i en takrenne. Hun pakket ut, varmet opp og spiste en enkel, rask middag hun fant liggende klar i kjøleskapet. Både kjøleskap og fryser var blitt fylt før tanten dro, for at Hanne skulle slippe å gå ut og handle mer enn høyst nødvendig. Etterpå klippet hun plenen og vannet blomster før hun slo seg til på balkongen for å slappe av resten av ettermiddagen.


Folk begynte å flokke seg sammen på stranda hundre meter nedenfor huset. Hun betraktet dem mens de støyende samlet sammen drivved og skrot og stablet det opp i et par-tre meters høyde. Hanne hadde vært her før en gang, på sankthansaften, like etter at hun ble myndig; hun hadde danset og ledd og moret seg. Den gangen hadde hun besøkt tante Helga med foreldrene sine, og kjæresten Lars hadde også vært med. Lenge etter at bålet var blitt til svake glør og sola forberedte seg på igjen å dukke opp av havet, hadde de nettopp på denne stranda forlovet seg. I år var alt annerledes. Nå orket hun ikke tanken på å se bålet engang.


Synet av alle disse menneskene som forberedte fest, gjorde henne bare nedfor. Hun forflyttet seg etter hvert inn i huset, fant ei spennende bok i tantens velfylte hyller og satte seg i en behagelig skinnstol med ryggen mot vinduet.


Thomas beveget seg i utkanten av mengden; han ønsket ikke å provosere, og håpet å unngå konfrontasjoner. Foreldene var ikke med. Faren foretrakk å sitte foran TV-en med det gipsede beinet sitt, og da måtte jo moren også holde seg hjemme for å oppvarte ham. Thomas fant en stein å sitte på, tok av seg skoene og lot tærne rote i varm sand. Noen dynket bensin på vedstabelen og flammene slo snart et titalls meter til værs. Rundt omkring på stranda ble pølser, burgere og koteletter lagt utover grillrister. Lukten av stekt kjøtt, tennvæske, salt og tang blandet seg sammen.


Noen begynte å spille trekkspill; folk bød hverandre opp til dans. Thomas betraktet det hele litt på avstand, som den utenforstående han uforskyldt var blitt. Han forsøkte ikke å ta kontakt med noen og ble heller ikke snakket til. Han overhørte et par nedlatende bemerkninger noen sa riktig høyt, for å være sikker på at han hørte dem. Egentlig var det ikke ordene som ble sagt, som var det mest sårende, men hvem som hadde sagt dem, et par av hans tidligere bestevenner.


Timene gikk og sola sank sakte ned mot horisonten i nordvest. Festen ble stadig mer støyende. Thomas hadde for lengst tømt sin medbrakte San Pellegrino og spist et par baguetter. Han kjedet seg. Han angret på at han i det hele tatt hadde brydd seg om å komme ned til stranda.


Borte ved det døende bålet var det ivrig virksomhet. Noen kastet ved og gamle aviser i glørne og fikk ilden til å blusse opp igjen og sende et knitrende gnistregn opp i den mørknende sørlandshimmelen.


Han la merke til et digert, glødende flak som ble grepet av et vindkast, blåste bortover mens det flammet opp lik en fakkel over de dansende menneskene på stranda.


Så reiste han seg nærmest uten selv å være klar over det, mens han fulgte flaket med blikket, han begynte å småløpe, deretter spurtet han av gårde idet det brennende papirstykket eller hva det nå var, forsvant inn gjennom et åpent vindu i annen etasje i det hvite huset nærmest stranda, det som tilhørte Helga Strand.

Hanne satt fremdeles og leste. Hun merket ikke noe før hun kjente varmegufset da det tok fyr i de lette gardinene, hun kastet et blikk mot vinduet og stivnet av skrekk, krøp sammen i stolen uten å greie å foreta seg noe, hulket høyt og holdt hendene foran ansiktet, som for å beskytte seg mot synet av ilden.


Døra til rommet ble brått revet opp, og hun mer merket enn direkte så at en skikkelse sprang forbi henne og bort til vinduet, rev oldemorsstanga løs fra holderne og kastet både den og gardinene ut av vinduet, ned på den hellelagte gangveien mellom huset og gata.


Den unge mannen tittet opp mot taket og veggene. «Det gikk heldigvis kun ut over gardinene», sa han. «Ingenting annet rakk å ta fyr. Men det ble litt sotete. Enda godt du ikke hadde låst ytterdøra.» Han så på henne igjen. «Jeg kan hjelpe deg med å vaske og sette opp nye gardiner i morgen, hvis du vil?»


Hvis han ble sjokkert av synet da Hanne vendte ansiktet opp mot ham, skjulte han det godt. Hun så ikke annet enn et varmt, godt smil i blikket hans. Hanne falt langsomt til ro, hjertet begynte å banke normalt igjen.


«Takk», mumlet hun. «Jeg er så fryktelig redd for ild, skjønner du.»


«Er det derfor du sitter her inne istedenfor å være på stranda med oss andre? Er du redd bålet?»


«Ja, men det er ikke bare derfor.»


Den trygge roen han utstrålte fikk henne til å føle at hun kunne snakke rett ut, si tingene som de var. «Du ser vel hvordan jeg ser ut», sa hun lavt. «Jeg ønsker ikke å vise meg for folk mer enn jeg må.»


«Jeg vet om en liten vik ikke så langt unna», sa han. «Det er sikkert ikke en levende sjel der, siden alle er på stranda. Hvis du vil, kan vi kanskje rusle bort dit og titte på solnedgangen? Du behøver da ikke sitte her mutters alene på sankthansaften.»


«Vil du ikke heller være sammen med vennene dine?» Hanne nikket mot vinduet, hvor en blanding av musikk og latter fra stranda kom i bølger i takt med de milde vindkastene.


Han ristet langsomt på hodet. Det var neppe noen på stranda som hadde lagt merke til branntilløpet. Og Thomas var også smertelig klar over at det heller ikke var ett eneste menneske som ville savne ham eller overhodet lure på hvorfor han plutselig var forsvunnet.


Han tok Hanne forsiktig i hendene og dro henne opp fra stolen, førte henne bestemt mot døra.


Snart satt de på et svaberg som ennå var varmt selv om det bare var en svak flekk igjen i horisonten som viste hvor sola var blitt borte. Hanne fortalte om ulykken, om den vonde tida etterpå – om Lars – og om frykten for aldri å få tilbake et noenlunde normalt ansikt. Thomas strøk henne flere ganger over kinnene mens hun fortalte og tørket bort tårene som stadig piplet fram.


«Etter hvert blir du nok like nydelig som du var», sa han. «Men det vil ta sin tid. Jeg så ikke stort bedre ut for fem-seks år siden. Men nå er det bare noen få, knapt synlige arr igjen.»


Hanne kikket forbauset på ham. I halvmørket så hun ingen arr, hun la kun merke til smilerynker og varme øyne i et godt og vennlig ansikt.


Luften ble langsomt kjøligere. Thomas la armen rundt skulderen hennes, og selv om de bare hadde kjent hverandre en times tid, syntes Hanne det var helt naturlig.


Og nå var det hans tur til å fortelle.


«Jeg hadde nettopp tatt lappen, var ung og uerfaren, skulle vel kjekke meg. Og så kjørte jeg altfor fort inn i en sving, mistet plutselig styringen over bilen og skjente inn i autovernet, ble kastet inn i motgående kjørebane og frontkolliderte med en tankbil.»


Han tidde, lukket øynene noen sekunder før han fortsatte: «Jeg hadde en kjæreste. Hun het Kirsten og var kanskje den peneste, og iallfall den mest populære jenta i distriktet, og jeg følte meg som en konge sammen med henne. Da jeg våknet opp på sykehuset og fikk vite hvordan jeg så ut, med knust ansikt og huden full av glass, var det første jeg sa til foreldrene mine: «La for guds skyld ikke Kirsten få se meg før de har fått lappet meg litt bedre sammen. Ellers får hun sitt livs sjokk!» Foreldrene mine så først på hverandre, og så kikket de bort på meg igjen, og ingen sa noe, og plutselig skjønte jeg – husket jeg – at jeg ikke hadde vært alene i bilen.»


Thomas tidde lenge og så ut over havet.


«Folk på sånne småsteder glemmer sent», sa han. «De greier visst aldri å tilgi meg at Kirsten ble drept. Hun var jo så utrolig godt likt av alle, og mange av gutta hadde vært syke av misunnelse fordi hun valgte meg. Noen satte til og med ut rykter om at jeg hadde kjørt i fylla, enda alle visste at jeg var, og fortsatt er, en avholdsmann.»


Thomas stanset igjen, hadde problemer med stemmen. Så fullførte han fortellingen: «Jeg flyttet til Oslo så snart jeg fikk mulighet til det, og nå kommer jeg hit bare hver gang foreldrene mine har mast lenge nok. Forresten er det ensomt nok i hovedstaden også. Jeg har ikke fått meg noen ny kjæreste, har ikke engang møtt noen jeg har fått lyst til å bli bedre kjent med. Slik har det i hvert fall vært helt fram til nå...»


Han så lenge på Hanne og strøk henne ømt, først over det friske kinnet og deretter over det ødelagte, så reiste de seg og begynte å spasere langs vannkanten. Det var midtsommer, og det var varslet fint vær de nærmeste dagene.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no