Brev 121

av Vincent van Gogh.

Oversatt fra engelsk og fransk av Erling Røhmer.


"Kirken i Auvers" av Vincent van Gogh.

Den nederlandske maleren Vincent van Gogh er i dag en av verdens mest kjente kunstnere. Hans omdømme er imidlertid farget like mye av hans ikoniske liv som av verkene han etterlot seg. For mange er van Gogh kanskje først og fremst  selve symbolet på den fattige, desperate og neglisjerte kunstnersjelen – en karikatur som er minst like villedende som den er presis.


For de derimot, som ønsker et mer nyansert portrett av Vincent van Gogh finnes det en absolutt uvurderlig kilde. Gjennom sitt korte liv rakk nemlig van Gogh å forfatte flere hundrevis av brev, de fleste og mest kjente av disse til Vincents tre år yngre bror, Theo, som med økonomisk støtte kunstnerisk oppfølging og sympati holdt liv i Vincents kompromissløse kamp i kunstens tjeneste.


Brevet som her er oversatt til norsk er verken Vincents mest velskrevne eller imøtekommende. Det er imidlertid et brev som avslører mye om den unge kunstnerens sjeleliv og dyptfølende personlighet. Brevet ble skrevet da Vincent var 25 år gammel, i en periode av hans liv preget av store omveltninger og tvungne veivalg. Vi får et innblikk i Vincents dype religiøsitet og hans oppriktige engasjement ikke bare foran lerretet, men også bak kirkedørene.





Amsterdam, 3. April 1878


[Adressert til Vincents bror, Theo van Gogh]


Jeg har tenkt over det vi diskuterte sist gang vi møttes og på ordene: «Nous sommes aujourd’hui ce que nous étions hier» [«Vi er i dag det vi var i går»]. Dette betyr ikke at man må stå stille og ikke strebe etter å forbedre seg selv – tvert imot, er det en god grunn til å gjøre nøyaktig det motsatte, og til å gjøre det med glede. Men for å være tro til dette ordtaket må man passe på så man ikke snubler og faller bakover; Og når man omsider har begynt å se ting fritt og åpent, så må man passe på så man ikke skifter blikket og havner på feil spor.


De som sa «Nous sommes aujourd’hui ce que nous étions hier» var «hônnetes hommes» [redelige menn], noe som er åpenbart for alle som har lest konstitusjonen de forfattet – en konstitusjon som vil bestå for all tid og som det med rette har blitt sagt at var skrevet «avec le rayon d’en haut et d’un doigt de feu» [«med en stråle fra oven og med en finger av ild»].


Det er en god ting å være en «hônnete homme» og å kontinuerlig strebe etter å være en – delvis og fullstendig. Og man gjør seg selv godt ved å forstå at dette også betyr å være en «homme intérieur et spirituel» [«en selvransakende og spirituell mann»]. Den som er fast bestemt på at han tilhører deres rekker vil alltid handle rolig og behersket – sikker på at alt vil ende godt.


Det var en gang en mann som gikk til kirken og spurte, «Er det mulig at min iver har bedratt meg, at jeg har valgt feil vei og forvaltet ting dårlig? Åh, hvis jeg bare kunne blitt kvitt denne tvilen og blitt sikker på om jeg vil seire til slutt – på om jeg noen gang vil lykkes…» Og en stemme i kirken svarte han: «Og hva om faktisk var sikker, hva ville du gjort da? Handle nå som om du var sikker og du vil ikke bli skuffet». Mannen gikk så ut, ikke ubestemt, men overbevist, tilbake til sitt arbeid som han så utførte uten å tvile og uten å vakle.


«Er det mulig at min iver har bedratt meg, at jeg har valgt feil vei og forvaltet ting dårlig? Åh, hvis jeg bare kunne blitt kvitt denne tvilen og blitt sikker på om jeg vil seire til slutt – på om jeg noen gang vil lykkes…»

Når det kommer til å bli en «homme intérieur et spirituel», så kan man oppnå dette gjennom å lese historie og om utvalgte personligheter fra alle tider – fra Bibelhistoriene helt frem til Revolusjonen, og i bøker som Odysseen helt frem til Dickens og Michelet. Kunne vi ikke også lært noe fra verkene til menn som Rembrandt – eller fra Bretons «Mauveises herbes», eller Millets «Les heures de la journée», «Le bénédicité» av de Groux or Brion eller «Le conscrit» av de Groux (eller av Conscience) eller av hans «Apothécaire eller Les grands chênes» av Dupré, eller til og med fra Michels «Mills and sandy plains»?

Det er gjennom å kontinuerlig holde fast ved disse tankene og disse gjerningene at vi til slutt blir fylt med det gode brød – det som gjør oss vemodige, men som likevel alltid fyller oss med fryd; Noe som vil bli åpenbart når våre liv har nådd sin fruktbarhet, fylt med frukten fra godt arbeid.


Le rayon d’en haut skinner ikke alltid ned på oss, og den er ofte gjemt bak skyene, men uten dette lyset kan man ikke leve – man blir verdiløs og ute av stand til å gjøre godt. De som påstår at de kan leve uten tro på dette høye lyset og at de ikke trenger bry seg med å tilegne seg det, vil utvilsomt se sine håp knust.

Vi har snakket en god del om vår plikt og hvordan vi kan oppnå det rette målet, og jeg mener vi har konkludert riktig med at vårt første objekt må være å finne en spesifikk posisjon og et bestemt yrke hvortil vi kan dedikere oss selv fullstendig. Jeg tror også vi fant enighet om at vi må rette ekstra oppmerksomhet mot dette målet, og at den seieren man vinner etter et helt liv fylt med arbeid og streben er bedre enn en seier vunnet raskt og uten motgang.


den seieren man vinner etter et helt liv fylt med arbeid og streben er bedre enn en seier vunnet raskt og uten motgang.

Alle som leder et hederlig liv og som opplever virkelige vanskeligheter og skuffelser, men likevel ikke blir knust av dem, har gjort seg fortjent til mer enn de hvis liv er som en dans på roser og som aldri har opplevd noe annet enn relativ velstand. For hvem er det som er åpenbart overlegne? – Jo, det er de som fortjener ordene, «Laboureurs, votre vie est triste, laboureurs, vous souffrez dans la vie, laboureurs, vous êtes bienheureux» [Arbeidere, deres liv er trist, arbeidere, deres liv er fylt med lidelse, arbeidere, dere er lykkelige»]. Det er de som bærer på arrene fra «toute une vie de lutte et de travail soutenu sans fléchir jamais» [«et helt liv fylt med kamp, og med arbeid utført uten å blunke»]. Det er rett å prøve å bli slik. Slik går vi på vår vei «indefessi favente Deo» [lat. «utynget av Guds favør»].


For å også si litt om meg selv, så må jeg kunne si at jeg er i ferd med å bli en rimelig god predikant – noen som sier noe korrekt og som er til nytte for verden. Og kanskje det er en god ting at jeg bruker så lang tid på mine forberedelser og at jeg er så trygt forankret i min urokkelige tro, før jeg blir kalt ut til å snakke med andre om disse tingene. (Før men setter i gang med dette arbeidet er det passende at man har samlet seg opp en skatt som man kan dele med andre).


La oss gå stille frem, teste alt, mens vi holder fast ved det som er godt og hele tiden streber etter å lære mer om det som er nyttig, og som beriker våre opplevelser. Vemod kan være en god opplevelse – gitt at vi skriver det med to ord: «ve», som finnes i alle menn, hver med sin grunn; Men det må alltid være forbundet med «mot», og jo mer jo bedre, for det er bra å være noen som aldri mister motet.


Hvis vi bare prøvde å leve rettferdig, så skal det gå bra med oss, selv om vi er nødt til å møte på genuin tristhet og virkelige skuffelser og sannsynligvis vil begå virkelige feil og gjøre ting feil, men det er utvilsomt bedre å være glødende i ånd, selv om man da kanskje gjør flere feil, enn snever og overforsiktig.

Det er godt å elske så mange ting man kan, for i det ligger sann styrke, og de som elsker mye gjør mye, utretter mye, og hva enn som er gjort med kjærlighet er gjort skikkelig. Hvis man er påvirket av en eller annen bok, for eksempel Michelets L’hirondelle, L’alouette, Le rossignol, Les aspirations de l’automne, Je vois d’ici une dame, J’aimais cette petite ville singulière – bare for å nevne noen få, så er det fordi denne boken ble skrevet fra hjertet, i enkelhetens og ydmykhetens navn. Det er bedre å si bare noen få ord fylt med mening, enn å si mange som er ubrukelige.


Det er bedre å si bare noen få ord fylt med mening, enn å si mange som er ubrukelige.

Kjærlighet er det beste og edleste i menneskehjertet, spesielt når denne kjærligheten har blitt testet av livet slik gull blir testet av ild. Lykkelig er den som har elsket mye, og som er trygg på seg selv, og som selv om han kanskje har tvilt og vaklet har beholdt denne guddommelige gnisten i live og dermed kan returnere til det som var i begynnelsen og det som skal komme. Hvis bare man fortsetter å elske trofast det som virkelig fortjener å elskes, og ikke sløser bort ens kjærlighet på trivielle og uviktige og meningsløse ting, så vil man gradvis skaffe seg mer lys og vokse seg sterkere.


Desto tidligere man forsøker å bli skikket til en bestemt posisjon i livet og et bestemt område av livet og opparbeider seg en tilnærmet uavhengig måte å tenke og handle, og desto mer man holder seg til et sett med regler, jo sterkere personlighet vil man fostre, og det betyr ikke å bli trangsynt. Det er en klok ting å handle slik, fordi livet er kort og tiden flyr. Hvis man er skikket til en bestemt ting, virkelig forstår seg på en bestemt ting, så får man forståelse av en hel masse andre ting på kjøpet.


Det er også viktig å tre inn i verden fra tid til annen og menge seg med mennesker (og noen ganger føler man seg faktisk tvunget og kalt opp til å gjøre nettopp dette) – eller kanskje dette simpelthen er én måte «de se jeter dans le travail sans arrière pensée et de toutes ses forces» [«kaste seg selv inn i arbeidet uten baktanker og med alle ens krefter»];– men en som foretrekker å være alene, i ro og fred med sitt arbeid, og som ser ut til å kun trenge noen få venner: Han vil gå tryggest gjennom verden og gjennom folk. Man burde aldri føle seg trygg selv om man ikke møter på vanskeligheter eller bryr seg om skavanker, og man burde aldri være helt bekymringsløs. Selv i de høfligste sirkler og de beste omgivelser og omstendigheter burde man ivareta noe av Robinson Crusoe i seg selv – eller av den primitive mannen, for ellers kan man ikke være rotfestet i seg selv, og man må aldri la ilden i sin sjel dø ut, for tiden vil komme når den trengs. Og han som velger fattigdom for seg selv og elsker, han besitter en stor skatt og vil høre sin samvittighets stemme med klarhet og tydelighet. Han som hører den stemmen, som er Guds største gave, i sitt innerste vesen – og følger den – han finner i den stemmen en venn og vil aldri være alene!


Man burde aldri føle seg trygg, selv om man ikke møter på vanskeligheter eller bryr seg om skavanker, og man burde aldri være helt bekymringsløs.

Lykkelig er den som har troen på Gud, for han vil til slutt bli løftet over alle livets vanskeligheter, dog ikke uten trøbbel eller sorg. Man kan ikke gjøre annet enn å holde fast ved tanken om Gud, samme hva som kommer, i alle omstendigheter, i alle steder og til alle tider, og forsøke å kjenne han bedre. Man kan lære dette fra Bibelen, og fra mange andre ting ved siden. Det er godt å tro at alt er mer mirakuløst enn man noen gang vil kunne begripe. For det er det som er sannheten; Det er godt å forbli følsom, ydmyk og øm, selv om man vil bli nødt til å skjule sine følelser – noe som ofte er nødvendig. Det er godt å være kjent med ting som er skjult for de vise og belærte i denne verden, med ting som kun åpenbares for de fattige og enkle, til kvinner og til barn. For finnes det noen bedre ting å lære om enn om det Gud har gitt til enhver menneskesjel – det som fortsetter å leve og å elske, å håpe og å tro, i dypet i hver sjel – dersom vi ikke er skjødesløse og ødelegger det?


Denne trangen til å lære er rettet mot intet mindre enn det uendelige og det mirakuløse; Og en mann gjør godt dersom han ikke lar seg selv tilfredsstille av noe mindre og dersom han ikke føler seg tilfreds før han har funnet det.


Det er dette alle store menn har vedgått i sine verk: Alle de som har tenkt litt dypere, de som har søkt og arbeidet og elsket litt mer enn resten – de som har loddet avgrunnene i livets hav. Å lodde avgrunnene: Det er dette vi må gjøre hvis vi skal ha noe håp om fangst, og hvis vi noen ganger må jobbe hele natten lang uten å fange noe som helst, så må vi ikke gi opp, men kaste ut nettet på ny neste morgen.


Denne trangen til å lære er rettet mot intet mindre enn det uendelige og det mirakuløse; Og en mann gjør godt dersom han ikke lar seg selv tilfredsstille av noe mindre en dette og dersom han ikke føler seg tilfreds før han har funnet det.

La oss derfor gå fremad stille, hver på sin vei, alltid mot lyset, ‘sursum corda’ [lat. «løft deres hjerter»], i viten om at vi er som alle andre og at alle andre er som oss, og at det er riktig å elske hverandre på den beste måten vi kan, å ha tro på alt, alltid være håpefull og alltid utholdende, og aldri fortvile. Og uten å være for oppgitt over våre svakheter – for selv den som ikke har noen svakheter har dermed én, nemlig det at han ikke har noen; Og enhver som tror at han selv er fullkomment vis vil gjøre seg selv en tjeneste dersom de gjentok alle sine tåpeligheter.


«Nous sommes aujourd’hui ce que nous étions hier», nemlig «hônnetes hommes». Og menn som må testes av livets ild for å bli forsterket på innsiden blir bekreftet i det de – ved Guds nåde – er av natur.


Måtte det være slik også med oss, min venn, og måtte du fare vel langs din vei, og måtte Gud være med deg i alle ting og hjelpe deg til å lykkes – som, med et varmt håndtrykk på din avreise, er ønsket deg av,



Din veldig kjærlige bror,


Vincent

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no