Brudd

av Karen Drabløs Landa.

Chop suey, av Edward Hopper.


Lisa

«Du har forandret deg.»

Setningen ramler ut av meg i et svakt øyeblikk, uplanlagt, før jeg klarer å stoppe meg selv.

Uttalt høyt lyder ordene hardere, mer brutale enn de virket i mitt eget hode. Kanskje for brutale.

Men det er i det minste noe sant i dem.

Halvannen time tidligere banet jeg meg vei gjennom restauranten, på vei mot Helene som alt var på plass ved bordet vårt.

For første gang på lenge skulle jeg møte henne, bestevenninnen min fra barndommen, som jeg har kjent siden jeg begynte på skolen.

Når jeg tenker på Helene ser jeg alltid for meg et bilde som fremdeles henger på rommet mitt i barndomshjemmet. Det er et fysisk fotografi, tatt med engangskamera, fremkalt og festet til korktavla med tegnestift. Med gamle informasjonsskriv, tegninger og bursdagsinvitasjoner fungerer tavla nesten som en tidskapsel.

Bildet forestiller to tiårige jenter, en lys og en mørk, tatt en sommerdag i Kristiansand.

Det var jeg som stanset en fremmed dame på gata og spurte om hun kunne ta to bilder av oss, slik at vi kunne beholde ett hver. Helene holdt seg rødmende i bakgrunnen, som vanlig ille berørt over min freidighet.

Sånn sett oppsummerer bildet vennskapet vårt. Der jeg er impulsiv, rastløs, utadvendt, er Helene det motsatte: tilbakeholden, beroligende, klok. Vi er så ulike, både av utseende og personlighet, men der, på gata i Kristiansand, stod vi og holdt rundt hverandre, holdt sammen mot alle odds.

Har Helene det bildet fremdeles?

Svaret føles av en eller annen grunn betydningsfullt. Likevel har jeg har aldri spurt.

Vi har gjort noen forsøk på å treffe hverandre de siste årene, men jeg må innrømme at det har vært litt halvhjertet fra min side.

Så mye er kommet i veien, jobben og kjæresten, andre venner, nyere venner, livet.

Hun har sendt noen meldinger innimellom, skrevet at det hadde vært koselig å treffes snart, jeg har sagt meg enig, men ikke fulgt det opp selv, ikke foreslått noe konkret selv om jeg sikkert burde gjort det.

Kanskje skyldes det at hun på et vis er der hele tiden, med meg i lomma til enhver tid. Om jeg skulle lure på hvordan det står til trenger jeg ikke engang å spørre, svaret finnes der ute allerede, et tastetrykk unna.

Alt jeg må å gjøre er å reagere. Et hjerte her, en tommel opp der.

Slik har vi holdt vennskapet ved like, sømløst, ukomplisert.

Så mye enklere enn å skulle organisere et fysisk møte, foreslå, koordinere, håndtere de endeløse meldingsutvekslingene som vi av en eller annen grunn tyr til, selv om vi vet at en telefonsamtale ville vært mer effektiv.

Hun har ikke mast, hun gjør aldri det, det er mitt ansvar å få ting til å skje, slik har det alltid vært.

Til slutt tok jeg meg sammen. Selvsagt gjorde jeg det.

Jeg satte meg ned, fant en restaurant, bestilte bord.

Så kom dagen.

Jeg stresset fra jobb, hadde som vanlig beregnet for knapt med tid, jeg småløp fra bussen til restauranten, banet meg vei mellom bordene.

Helene så opp fra mobilen, fikk øye på meg og reiste seg, jeg beklaget at jeg var forsinket, vi klemte hverandre.

Nervøsiteten jeg hadde fryktet slo ned i meg da vi satte oss, hva skulle vi egentlig snakke om?

Alle spørsmål jeg måtte ha, om henne, om livet hennes, visste jeg allerede svarene på.

Vår en gang så selvfølgelige omgangstone virket fjern, utenfor rekkevidde, det var så lenge siden vi hadde testet den i et fysisk møte, jeg var rusten, ute av trening.

I et forsøk på å dekke over nervene fortalte jeg om episoden jeg hadde vært vitne til på bussen, en bisarr, komisk krangel mellom et eldre par. Vi som satt rundt dem hadde vekslet blikk og humret, noen hadde tatt opp mobilen og filmet.

Helene lo av historien min, men ikke slik jeg hadde ventet, ikke rungende og ukontrollert slik hun pleide å gjøre.

Latteren hennes var høflig, nesten avmålt.

Motet sank i meg.

«Jeg bestilte et gin tonic til deg», sa hun og nikket mot glasset foran meg, en gang i tiden hadde det vært vår faste drink.

Jeg takket entusiastisk, klirret glasset mitt mot hennes, forsøkte tappert å ignorere den murrende følelsen av at noe ikke var som det skulle.

I den lille, pinlige pausen som fulgte plukket jeg opp menyen, studerte den grundig selv om jeg allerede hadde sjekket den på nett.

Helene fulgte mitt eksempel, det ble stille mellom oss.

«De har visst veldig god kveite her», sa jeg, da jeg ikke holdt det ut lenger. «Skal vi ta det?»

Helene så forvirret opp, ristet uforstående på hodet.

«Jeg er jo vegetarianer».

Det var sant, jeg husket det, hvordan kunne jeg glemme det?

Hun har lagt ut utallige poster på sosiale medier i det siste, skrekkopplysninger om klima og dyrevelferd, ispedd bilder av mer eller mindre fristende vegetarretter.

Som seg hør og bør har jeg likt og kommentert, selvsagt har jeg det.

Det koster så lite, betyr så mye.

Men det er også alt, jeg har scrollet videre uten egentlig å lese, det kan bli litt overveldende.

«Sant det», sa jeg. «Spiser du ikke fisk heller?»

Hun ristet på hodet igjen, sendte meg et overbærende, nesten nedlatende smil. Jeg kjente et stikk av irritasjon.

«Nei. Jeg spiser ingen ting som har levd. Faktisk har jeg kuttet ut nesten alt som kommer fra dyr.»

«Så du er veganer?»

«Njaa.» Hun dro på det. «Det er ganske mye som inngår i den definisjonen. Jeg vil egentlig ikke plassere meg i en bås.»

«Men du vil kalle deg vegetarianer?»

Hun hevet øyebrynene.

«Ja, åpenbart.»

Jeg plukket opp menyen igjen, burde gitt meg der, men av en eller annen grunn kunne jeg ikke dy meg.

«Får håpe de har noe her som du kan spise da», sa jeg syrlig.

Jeg angret med det samme.

Øyebrynene hennes hevet seg nesten opp til hårfestet.

«Jeg har allerede snakket med servitøren», sa hun. «Før du kom. Jeg måtte jo vente en stund på deg.»

Nå var blikket hennes nesten utfordrende.

Jeg kjente pulsen øke, skrekkslagent, forventningsfullt.

Et øyeblikk dirret det i lufta mellom oss, som en demning som er i ferd med å briste.

Det varte bare en brøkdel av et sekund, så trakk hun blikket til seg igjen, vendte oppmerksomheten tilbake til menyen, pekte ut en eller annen siderett som så fristende ut.

Jeg samtykket uten å vite hva hun snakket om.

Øyeblikket var over, vi hadde stått på kanten av stupet, reddet oss inn i siste liten.

Jeg kjente pulsslagene roe seg, kjente lettelsen bre seg i kroppen.

Likevel ble den liggende der, klumpen i magen, vissheten om at noe fremdeles var usagt, uforløst.

Samtalen humpet seg videre, mest om ting som hadde skjedd for mange år siden, trygge temaer, «husker du»-øyeblikk som en gang hadde vært pinlige, men som vi nå var i stand til å le av.

Vi klarte oss nesten til desserten, snart ville det være over.

Vi ville forlate hverandre med minnet om en kveld med latter og mimring, ingen brudd med harmonien annet enn det lille, anspente øyeblikket som snart ville være glemt.

Servitøren kom og ryddet tallerkenene våre, spurte om vi ville ha kaffe eller dessert.

Vi kikket på hverandre med hevede øyebryn, begge søkte svaret hos den andre, smilte av det komiske i situasjonen, av vår egen ubesluttsomhet, servitøren ventet tålmodig.

Der og da føltes alt nesten som før.

Til slutt var det jeg som kremtet.

«Vi kan jo ta en titt på menyen.»

Servitøren nikket og forsvant. Like etter kom hun tilbake.

Helene kastet bare et raskt blikk på dessertmenyen.

«Jeg tror ikke det er noe her jeg kan spise», fastslo hun, med et kort smil mot servitøren. «Men jeg tar gjerne en svart kaffe.»

Og der var den igjen, den plutselige irritasjonen som hadde blusset opp tidligere, som hadde fått meg til å miste ansikt, til å bli barnslig og kverulerende.

Vi hadde lagt lokk på situasjonen, kommet oss videre, jeg hadde forsøkt å rekke ut en hånd ved å forlenge måltidet og foreslå dessert.

At hun nå takket nei var helt sikkert en følge av de manglet alternativer uten egg og melk, jeg skjønte jo det, men den rasjonelle forklaringen betydde ingen ting.

Hun sa nei til dessert, hun sa nei til meg, avviste meg.

Hadde hun sjekket det ut på forhånd, bestemt seg på forhånd?

Den innforståtte blikkvekslingen foran servitøren, som hadde fylt meg med varm nostalgi, hadde det bare vært innbilning?

Jeg kjente trykket vokse, kjente at jeg ikke ville klare å holde igjen, at jeg var nødt til å bryte denne uholdbare liksom-harmonien som vi så vidt hadde klart å opprettholde.

Og så, før jeg rakk å stanse dem, var ordene der ute, uttalt høyt:

«Du har forandret deg.»


Helene

«Har jeg forandret meg?»

Man gjør det ikke slutt med venner. I hvert fall ikke eksplisitt.

Om det i det hele tatt skjer er det implisitt, via lange omveier, ubesvarte eller uforpliktende meldinger, telefonen som slutter å ringe, invitasjoner som slutter å komme.

Så en dag innser man at all kommunikasjon som betyr noe, som krever blikkontakt og fysisk oppmøte, eller i det minste lyden av en stemme, er faset ut, erstattet.

Man innser at relasjonen sakte, men sikkert er redusert til små, digitale drypp av imitert nærhet, av hjerter, stjerner, glisende munner, at vennskapet holdes i live med tommelen.

I praksis, i virkeligheten, om virkeligheten fremdeles er et ord som gir mening, har det opphørt å eksistere.

Det er dette som har skjedd med Lisa og meg. Jeg har vært overbevist om det.

Bevisst eller