av W.B. Yeates.
Med oversettelse av Erling Røhmer.
Come let us mock at the great
That had such burdens on the mind
And toiled so hard and late
To leave some monument behind,
Nor thought of the levelling wind.
Come let us mock at the wise;
With all those calendars whereon
They fixed old aching eyes,
They never saw how seasons run,
And now but gape at the sun.
Come let us mock at the good
That fancied goodness might be gay,
And sick of solitude
Might proclaim a holiday:
Wind shrieked—and where are they?
Mock mockers after that
That would not lift a hand maybe
To help good, wise or great
To bar that foul storm out, for we
Traffic in mockery.
Kom, la oss håne
Kom, la oss håne de store
Med slike bører i sitt sinn,
De som med slik furore
Reiste bautaer — plantet lind;
Uten å ense tidens vind.
Kom, la oss håne de kloke
Som med primstav, dypt i stolen,
Gransket hver epoke
Under halvlyset på skolen;
Se dem nå, måpe mot solen.
Kom, la oss håne de gode
Som ønsket godhet en ny vri,
Og, lei av kjedsomhet,
Proklamerte: «Vi tar fri!»
Vinden skrek — og hvor er de?
Hån hånerne dernest,
De som knapt løftet sin hånd
For god, klok eller stor,
Da stormen kom — vi ynkle bån,
Vi handlere i hån.