Død og liv i rogneløvet

av Oskar Bae.



Illustrasjon av Arthur Rockham.

Det er høysommer, og livet og dødens drama er i full sving. Som pollen har vårens øyeblikk rast gjennom oss, forplantet seg i minnet og slått rot. Forløpet har dødd og gjenoppstått. Og i den bleke stammen til en rogn settes det store som nå skal skje tydelig til skue. Rognen er mer tre enn noe annet, om den bare får rom og fred til å vokse. Jeg vet en som rager ti meter til værs og har så tykk krone at solen knapt når bakken under. Treet sluker grådig alt lyset og skjuler stammen i en mørkegrønn kappe. Skjønt mørkt forekommer treet ikke, ikke på høy dag. Solen fanges i bladene, som for øvrig flakser som tusen trostevinger i sommerbrisen, og treets krone får en egen, indre glød, sterkere enn hos noe annet tre, for rogneløvet er tettere og tykkere.



På klare sommerdager står rognen som en lykt i blandingsskogen. Som hos asken er hvert blad som et levende Livets tre – som jødedommens Sefirot, multiplisert til det uendelige under himmelhvelvet.



Stolte vette! Fra gammelt av ble den plantet som tuntre for å verge gården mot ulykke. Så kunne bonden lese sine krokete varsler i tretoppen. Var det tett med blomster om våren, ville himmelen ganske sikkert åpne seg når høsten kom.



Sort er høstens ville flom,

fra røde bær av hvite blom!



I år er det sånn – rognene er fulle av blomster. Jeg drar en klase ned mot bakken og trekker duften inn. De lukter stramt og svært søtt, lett kvalmende. Jeg slipper klasen, og den svinger tilbake mot himmelen. Det er noe kvalmende ved hele treet. Stammen er likblek. På de store, gamle eksemplarene ligner barken virkelig døende hud. Så står den der, i heftig kontrast til den frodige kronen.



Feller man en rogn, som jeg forresten på ingen måte kan anbefale, ser man dialektikken mellom liv og død fra løv til stamme, gjengitt i veden. Den ytre veden er klar og hvit som Balder selv, mens kjerneveden er mørk og hard. Et hult øye ligger gjemt inne i treet. Når treet en gang skal falle fullstendig dødt om – døden er jo strengt tatt et relativt fenomen i planteriket – er det kjerneveden som har feilet. Alle trær råtner innenfra.



Treets nærvær virker forstyrrende i den hete dagen og driver meg til et klart skogstjern. Jeg slipper nakne kroppen ned i vannet. Bunnen er mørk, som alltid, nøkkerosene dupper i vannskorpen, vinden trekker i de høyeste furuene. Her, fiksert av vannmassen, virker alt omsider evig og stille.