top of page

Dødsannonsemorderen

av Karoline Heldal-Lund.


I et sete bak ditt på bussen sitter det en forkjølet ung mann som lett glir inn i mengden. Det finnes utallige slike menn i tjueårene med blondt hår, blå øyne og litt utstående ører, og en av dem er Herman – Herman Strikespare. Dette mildt sagt uvanlige etternavnet skyldes et navnebytte i Hermans ungdom og er en konsekvens, delvis av Hermans noe sære (men i hans egne øyne svært sofistikerte) form for humor, og delvis av hans store kjærlighet til bowling.


Som mange av de andre menneskene på bussen har Herman nettopp blitt ferdig på jobb. Nå er han på vei hjem; Hjem til en temmelig liten leilighet, to porsjoner suppe og dagens utgave av Aftenposten – etterfulgt av flerfoldige kopper med te. For Herman er dette en helt alminnelig tirsdag – enn så lenge i alle fall.


Tre fascinerende fakta om Herman:

1. Han er veldig flink til å plystre «Fiskebolla lengter etter havet».

2. Han liker å tenke at det er en første gang for alt.

3. Han leser dødsannonser hver eneste dag.


Koselig er det kanskje ikke, men Herman har alltid funnet en viss fornøyelse i det å lese dødsannonser. Han pleier alltid å regne litt på hvor gamle folk ble, finner det trøstende hver gang noen har blitt over sytti og det likevel står at personen døde så altfor tidlig, og han sukker stille for seg selv over skjebnen uransakelighet når døde under tretti år dukker opp. Slik har han med årene skapt seg en aldri så liten tradisjon. Tradisjoner er i utgangspunktet ikke noe Herman interesserer seg så mye for, men de han har funnet på selv tar han ganske alvorlig.


Og i dag sitter han nok en gang oppslukt i den møysommelige granskningen av avisens dødsannonser. Dette mens han drikker ettermiddagens første kopp med te. Herman nikker for seg selv mens han leser om Aud Børretsen, Bernhard Berntsen og Synne Charlotte Jacobsen og alle de andre nye innbyggerne i en eventuell himmel. Utenom det faktum at overraskende mange i denne omgang har etternavn som slutter på ‘–sen’ er det ikke så mye de døde deler. Jo da, de er alle gjennomdøde, forholdsvis ofte over seksti og dypt savnet av en eller flere etterlatte, men bortsett fra det så er de vel like forskjellige som folkene som satt på bussen to timer tidligere. Herman er på nippet til å bla forbi dødsannonsene da det slår ham at de døde besitter ganske så kjedelige navn. Det hadde vært langt mer interessant om det døde noen med et veldig fascinerende navn en dag – Herman er nemlig veldig opptatt av navn. Han tenker ofte på fine navn som om de var forskjellige typer sjokolade: noe som smelter på tungen og som man kan sitte og sutte på i en dyp stol. «Mimosa» tenker han, «Emelie», «Timotei» og «Alvilde». Fine navn er som bringebær på en junikveld eller morgenens første tekopp.


*


Herman bor i andre etasje. Det bor mange flere i samme blokk: herr og fru Wong i første, unge Conrad med brillefobien i andre etasje og gamle fru Klinkekule i øverste etasjen, bare for å nevne noen få. Fru Klinkekule er for øvrig ikke egentlig noen «fru» lenger, ettersom gamle herr Klinkekule døde for over seks år siden, men hun syntes at «fru» høres så fint ut at det er vel verdt å beholde, og heldigvis finnes det ingen reglementer mot slikt. Fru Klinkekules fulle navn er Agathe Kristabelle Klinkekule og i dag har hun brukt hele dagen på å sy lommetørklær, noe hun liker å fylle pensjonistkjedsomheten med. Hun har tidligere hatt andre hobbyperioder der hun har tegnet vaser med blomster i, løst massevis av kryssord og samlet småpenger i en nå stappfull sparegris, men å sy lommetørklær er det mest givende hun har kommer over så langt. Det gleder henne hvordan seks barnebarn alle vil få gleden av lommetørklær i gave neste jul – og hvis de da fortsatt ikke har skjønt hvor brilliant en oppfinnelse lommetørkleet er så får det være deres problem, ikke hennes. Med slike tanker syr og koser fru Klinkekule seg, alt mens hun lytter til radioen som trivelig nok spiller «Sommartider, hej, hej» slik at man kan føle verden som ganske sommerlig selv om det allerede er september. Og akkurat da tenker fru Klinkekule at livet egentlig er en temmelig fin ting og bestemmer seg for at hun skal bli minst 75 år. Verden skal ikke bli kvitt henne med det første, det kan den banne på og i mellomtiden kan hun drikke litervis med kaffe, sy kilovis med lommetørklæ