Dødsannonsemorderen

av Karoline Heldal-Lund.


I et sete bak ditt på bussen sitter det en forkjølet ung mann som lett glir inn i mengden. Det finnes utallige slike menn i tjueårene med blondt hår, blå øyne og litt utstående ører, og en av dem er Herman – Herman Strikespare. Dette mildt sagt uvanlige etternavnet skyldes et navnebytte i Hermans ungdom og er en konsekvens, delvis av Hermans noe sære (men i hans egne øyne svært sofistikerte) form for humor, og delvis av hans store kjærlighet til bowling.


Som mange av de andre menneskene på bussen har Herman nettopp blitt ferdig på jobb. Nå er han på vei hjem; Hjem til en temmelig liten leilighet, to porsjoner suppe og dagens utgave av Aftenposten – etterfulgt av flerfoldige kopper med te. For Herman er dette en helt alminnelig tirsdag – enn så lenge i alle fall.


Tre fascinerende fakta om Herman:

1. Han er veldig flink til å plystre «Fiskebolla lengter etter havet».

2. Han liker å tenke at det er en første gang for alt.

3. Han leser dødsannonser hver eneste dag.


Koselig er det kanskje ikke, men Herman har alltid funnet en viss fornøyelse i det å lese dødsannonser. Han pleier alltid å regne litt på hvor gamle folk ble, finner det trøstende hver gang noen har blitt over sytti og det likevel står at personen døde så altfor tidlig, og han sukker stille for seg selv over skjebnen uransakelighet når døde under tretti år dukker opp. Slik har han med årene skapt seg en aldri så liten tradisjon. Tradisjoner er i utgangspunktet ikke noe Herman interesserer seg så mye for, men de han har funnet på selv tar han ganske alvorlig.


Og i dag sitter han nok en gang oppslukt i den møysommelige granskningen av avisens dødsannonser. Dette mens han drikker ettermiddagens første kopp med te. Herman nikker for seg selv mens han leser om Aud Børretsen, Bernhard Berntsen og Synne Charlotte Jacobsen og alle de andre nye innbyggerne i en eventuell himmel. Utenom det faktum at overraskende mange i denne omgang har etternavn som slutter på ‘–sen’ er det ikke så mye de døde deler. Jo da, de er alle gjennomdøde, forholdsvis ofte over seksti og dypt savnet av en eller flere etterlatte, men bortsett fra det så er de vel like forskjellige som folkene som satt på bussen to timer tidligere. Herman er på nippet til å bla forbi dødsannonsene da det slår ham at de døde besitter ganske så kjedelige navn. Det hadde vært langt mer interessant om det døde noen med et veldig fascinerende navn en dag – Herman er nemlig veldig opptatt av navn. Han tenker ofte på fine navn som om de var forskjellige typer sjokolade: noe som smelter på tungen og som man kan sitte og sutte på i en dyp stol. «Mimosa» tenker han, «Emelie», «Timotei» og «Alvilde». Fine navn er som bringebær på en junikveld eller morgenens første tekopp.


*


Herman bor i andre etasje. Det bor mange flere i samme blokk: herr og fru Wong i første, unge Conrad med brillefobien i andre etasje og gamle fru Klinkekule i øverste etasjen, bare for å nevne noen få. Fru Klinkekule er for øvrig ikke egentlig noen «fru» lenger, ettersom gamle herr Klinkekule døde for over seks år siden, men hun syntes at «fru» høres så fint ut at det er vel verdt å beholde, og heldigvis finnes det ingen reglementer mot slikt. Fru Klinkekules fulle navn er Agathe Kristabelle Klinkekule og i dag har hun brukt hele dagen på å sy lommetørklær, noe hun liker å fylle pensjonistkjedsomheten med. Hun har tidligere hatt andre hobbyperioder der hun har tegnet vaser med blomster i, løst massevis av kryssord og samlet småpenger i en nå stappfull sparegris, men å sy lommetørklær er det mest givende hun har kommer over så langt. Det gleder henne hvordan seks barnebarn alle vil få gleden av lommetørklær i gave neste jul – og hvis de da fortsatt ikke har skjønt hvor brilliant en oppfinnelse lommetørkleet er så får det være deres problem, ikke hennes. Med slike tanker syr og koser fru Klinkekule seg, alt mens hun lytter til radioen som trivelig nok spiller «Sommartider, hej, hej» slik at man kan føle verden som ganske sommerlig selv om det allerede er september. Og akkurat da tenker fru Klinkekule at livet egentlig er en temmelig fin ting og bestemmer seg for at hun skal bli minst 75 år. Verden skal ikke bli kvitt henne med det første, det kan den banne på og i mellomtiden kan hun drikke litervis med kaffe, sy kilovis med lommetørklær og lytte til radioen i time etter time, nøyaktig slik som nå.


*


Herman har hatt en veldig kjedelig arbeidsdag i dag, men nå har han altså fri. Andre koppen med te er helt opp og foran han ligger dagens utgave av Aftenposten. Det regner ute og Herman liker regn. Lukten av det, lyden når dråpene slår mot vinduet, muligheten for en regnbue etterpå. En gang trodde Herman regn var engletårer, nå tror han det bare er regn, men det er fortsatt like fortryllende.


Akkurat det at det regner føles litt ekstra fint på onsdager, da denne dagen er ment for grå nyanser. Lørdager derimot burde være en miks av gult og oransje med et bleklilla himmelskjær når dagen forvandles til kveld. Herman smiler for seg selv før han blar om til neste side. Også i dag er det en hel del folk på over seksti som har hatt en date med mannen med ljåen og blitt med ham hjem. Alle personene i dødsannonsene er – som vanlig – gjennomført døde, savnet av minst en person og de har, også i dag, grusomt uengasjerende navn. Denne ettermiddagen tar Herman seg selv i å irritere seg spesielt mye over dette. Hvorfor kunne det ikke dødd noen med et virkelig unikt navn, kanskje en «Mille Murmeldyr», en «Victor Vilikke Mendumå» eller en…


Det ringer på døra. Herman går bort for å åpne og møter på en gammel dame som Herman mener å huske at bor i øverste etasje.


«Hallo?» spør han vennlig.


«Hei du, beklager, men kunne jeg vennligst låne litt salt? Jeg trenger det til å lage mat», spør den gamle damen.


«Selvfølgelig», svarer Herman vennlig og finner frem salt i en liten pose som han binder godt igjen og gir til den gamle damen som svarer med å takke og virke ganske så fornøyd. Hun har nettopp begynt å gå da han roper etter henne: «Hva heter du forresten?»


«Fru Klinkekule», er svaret og plutselig har Herman fått en plan. Det er jo en første gang for alt.


*


I boka «The Book Thief» er Døden forteller og når den treffer noen betyr det ofte en ugrei skjebne for den han møter. Dette gjelder også denne kvelden, en kveld som ellers virker forholdsvis koselig. Det er tente gatelykter, stjerneklar himmel, en slik rund måne som oppfordrer til varulv-ul og som inspirerer kjærlighetssanger. Et sted finnes det også en trapp og en mann som er i ferd med å bestige den.


Herman smiler for seg selv, fullt klar over hvem han bringer med seg. Han holder godt fast i gelenderet, for selv om han aldri i sitt liv har falt ned en trapp så har han alltid kunnet se for seg dette scenarioet med skremmende klarhet. Det er noe med risikoen for å falle, det påfølgende spetakkelet og hvordan alt deretter blir svart – eller kanskje hvitt? – redselen for å dø og hvordan man da ser ingenting, som minner Herman om at han faktisk liker livet sitt ganske så godt og at han derfor burde holde seg godt fast mens han går. Snart er han i øverste etasje og han føler et ørlite snev av nervøsitet før han ringer på.


«Hei, hvem er det?» hører han i gangen mens fru Klinkekule beveger seg mot døren. Så åpner hun opp, ser på ham og smiler.


«Hei igjen», sier hun.


«Heisann, jeg tenkte bare å hilse på», sier Herman, mens hun viser han inn. Herman snufser noen ganger mens han følger fru Klinkekule bort til stua hvor hun oppfordrer ham til å sette seg i sofaen, en oppfordring Herman gladelig etterkommer.


«Jeg skal gå og lage i stand noe drikke, er kaffe greit?» spør fru Klinkekule.


«Ja, takk», sier Herman selv om kaffe aldri har vært blant hans favorittdrikker. Uansett skal han ikke være her så lenge. Herman ser seg omkring, betrakter det blomstrete tapetet, som er temmelig syttitalls, bøkene i bokhylla, vasene med blomster, og mens den selsomme duften av kamferdrops fester seg i nesten hans tenker Herman at dette er en koselig leilighet. Ikke så stor, men veldig trivelig, ikke minst fordi fru Klinkekule har en veldig gammeldags radio som er skrudd på. Den spiller ganske lavt, men Herman hører likevel godt at den spiller og sangen som er i gang er «October» med Jonas Alaska, en sang Herman har sansen for. Herman smiler for seg selv, nynner litt med og så kommer han på hva han er der for og begynner å lete med blikket etter noe hardt. Han leter fortsatt etter noe passende da fru Klinkekule kommer ut fra kjøkkenet, nå med to kopper og en varm kaffekanne i hendene.


«Forsyn deg», sier fru Klinkelule blidt, «det er så sjelden jeg får besøk». Herman er ikke vond å be. Han heller i en kopp, tar en slurk av kaffen og utbryter «Ah! Ah!» fordi kaffen naturlig nok fortsatt er temmelig varm, før han deretter setter koppen fra seg og fortsetter å se seg rundt i rommet. Fru Klinkekule setter seg ned ved siden av ham i sofaen.


«Leter du etter noe, herr – unnskyld hva het de?» spør hun.


«Herman», svarer Herman med et snufs mens han fortsatt leter med blikket. «Og nei, jeg leter ikke… jeg bare ser litt…» Plutselig får Herman et Eureka-øyeblikk. Der, borte på et lite bord står det nemlig en tydelig stappfull sparegris. Herman går straks og henter den, setter seg så ned igjen og legger sparegrisen i fanget sitt mens han funderer på hvorfor det så ofte er snakk om sparegriser fremfor sparekaniner eller spareelefanter siden griser – alle sine åpenbare kvaliteter til tross – ikke var et dyr han forbant spesielt med sparing. Men det er vel en ide bak det hele.


«Har du mye penger i denne?» spør han.


«En del», svarer fru Klinkekule, som virker litt forundret. Hun forventet visst ikke at han skulle hente sparegrisen hennes og legge den i fanget. Herman forstår henne, han ville nok ikke forventet det han heller. Men det er nødvendig. Snart vil hun nok forstå.


«Så fint», sier han og lurer på hvordan han skal gjøre det og ikke minst, når. Han lar hånden gli over sparegrisen som om det var en magisk lampe. Apropos magiske lamper kan det nevnes at Herman allerede visste godt hva han ville ønsket seg om han fant en ekte magisk lampe og fikk oppfylt tre ønsker. De ville vært:


1. Å bli verdensmester i bowling.

2. Å vinne minst én million i lotto.

3. Å kunne snakke og forstå alle språk i hele verden.


Herman sukker for seg selv. Han ser ned på sparegrisen og kommer frem til at han skal gjøre det litt i samme stil som når man bowler, løfte sparegrisen med litt kraft og så slippe den.


Så han gjør det, tar tak i og løfter opp sparegrisen mens fru Klinkekule ser litt forvirret opp på ham og deretter ikke så rent lite skremt, ettersom en bitteliten del av henne tydeligvis har utviklet en mistanke om hva Herman egentlig har kommet for. Denne bitte lille delen har for øvrig helt rett og før hun vet ordet av det er det hele gjort. Herman slår sparegrisen hardt ned i fru Klinkekules skalle og hun siger sammen, bevisstløs som bare rakkern. Han betrakter henne fascinert. Dette er på ekte, tenker han, han er faktisk i ferd med å myrde noen. Bare tanken på det føles temmelig utrolig. Oppi alt sammen er det til og med en del av ham som fryder seg litt for at han nå er i ferd med å finne ut noe de aller fleste aldri vil vite. Med en barnslig entusiasme slår han sparegrisen mot fru Klinkekules skalle fire ganger til og enden på visa er at hun ligger der, uten pust og uten liv. Fru Klinkekule er død. Herman tenker seg om et øyeblikk før han skyver fru Klinkekule til midt utpå gulvet i stua. Han feier deretter opp skårene etter den nå knuste sparegrisen og tar vekk de som så fint danderer fru Klinkekules hode, pakker dem i en pose og kaster den i søpla. Herman satser på at dette vil gjøre at det tar litt lenger tid før noen eventuelt skjønner hva drapsvåpenet var. Forhåpentligvis ser det litt ut som om fru Klinkekule bare falt, slikt gamle damer gjør i ny og ne tross alt. Så er han klar og går ut mens han kan høre radioen spille «Sonjas sang til Julestjernen» i bakgrunnen. Herman konkluderer med at radioen ikke har sjekket kalenderen i det siste.


Når Herman har forlatt leiligheten – forresten med et flunkende nytt lommetørkle i lomma (han har funnet haugevis av dem og regner ikke med at en død dame vil savne lommetørklær uansett) – kjenner han straks et adrenalinrush uten like sette inn. Det kribler i ham og han tenker at dette må være litt som hva folk føler når de hopper i fallskjerm. En yrende følelse, noe vilt og rastløst. Det er kanskje derfor han glemmer å holde seg fast i gelenderet og derfor han ved et uhell snubler i sine egne ben på veien ned. Plutselig er han midt i det fallet han har forestilt seg tusener av ganger og han faller i vei helt til han til slutt treffer hodet hardt i veggen og blir liggende, bevisstløs.


*


Tre dager senere …


Det ligger en mann på Aker Sykehus som ingen har besøkt. Mannen har blondt hår, blå øyne og litt utstående ører og selv om han husker en hel del fra livet sitt, er den siste måneden helt blank. Legene har fortalt at minnene hans sannsynligvis vil komme tilbake etter hvert, men for Herman er det ikke noe stress. For Herman kjenner seg selv og vet at han kan være temmelig sikker på at han ikke har gjort noe særlig interessant de siste ukene uansett; Herman er jo i grunnen en ganske kjedelig type. Den viktigste hendelsen fra forrige måned ser ut til å være at han har pådratt seg en lei forkjølelse, siden han fortsatt snufser i et sett og er skikkelig snørrete. Sånn sett var det en gledelig overraskelse å finne et nydelig brodert lommetørkle i lommen da han våknet opp. Men både forkjølelsen og hodeskadene vil sikkert gå over snart. Ifølge legene vil de visst ha ham til undersøkelser i én natt til og så vil han sannsynligvis kunne reise hjem, noe Herman gleder seg veldig til. Det er bowling å spille, aviser å lese og navn å fascineres av.


*


Dagene etter at Herman forlater sykehuset er lite begivenhetsrike. Forkjølelsen er så godt som borte, men Herman sliter med sterk hodepine og er ganske sliten og føler sånn sett at det er like greit å bruke noen dager til hovedsakelig å slappe av hjemme. Og på kontoret der Herman jobber er dette heldigvis helt i orden, de ber ham bare ta det med ro og bli helt seg selv igjen siden han har vært gjennom litt av hvert med fallet i trappen og sykehusoppholdet og alt det der. Så Herman sitter hjemme og gleder seg over at han har en fin ting å holde på med, nemlig å lese Aftenposten. Han er i ferd med å drikke dagens fjerde tekopp idet han blar om til dødsannonsene som han leser med sin sedvanlige interesse. Igjen er det mest gamle personer som er døde og generelt sett har de fleste også innmari kjedelige navn. Herman er på nippet til å sukke dypt da han plutselig får øye på noe.


«Agathe Kristabelle Klinkekule», leser han. Der står det, svart på hvitt. Herman fniser for seg selv. «‘Klinkekule', hvem heter vel det?» For en gangs skyld ser det ut som det har dødd noen med et interessant navn og Herman tolker det som et tegn. Nå kommer tiden fremover til å bli fin. Kanskje han til og med vil vinne lotteriet snart – alt kan skje.


Og slik forlater vi Herman, med avisen og tekoppen, en ganske alminnelig mann med normale vaner som kanskje vil sitte bak deg på bussen i morgen. Hvem vet, kanskje han til og med spør deg hva du heter…?

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no