Dagen jeg vandret

av ET Hansen.


Jeg våknet opp en dag og merket noe som var galt. Verden virket uklar og tankene mine skurret. Det er noe som er feil, skrek hjernen min. Etter litt nøling gikk jeg ned i første etasje og fant min kone ved kjøkkenbordet, der hun ventet på meg, slik at vi kunne spise frokost sammen. Hun så opp mot meg og smilte sitt varme smil først før det brått stivnet til. 


«Hei», sier jeg. «Kjæresten min». Beina er ustø og tankene uskarpe. «Jeg tror jeg må på sykehuset, så fort som mulig». Ordene er vanskelig å få ut. Hver eneste stavelse og hver eneste lyd er en kamp. Det er ingen frykt inne i meg, det eksisterer bare en slags erkjennelse av at dette fort kan ende katastrofalt.


«Skal vi ringe etter sykebil?», spør hun med uro i stemmen mens hun småspringer mot meg. Før jeg vet ordet av det føler jeg armene hennes rundt meg. En forsiktig klem kommer. «Nei», svarer jeg hviskende. «Det går fortere dersom vi setter oss i bilen nå og kjører dit».


Følelsen av at tiden er knapp gnager i meg og jeg kjenner meg andpusten. Tankegangen min er nå så innsnevret at jeg har problemer med å få skoene på. Jeg trenger hjelp og hun er der med en gang. Følelsen av å være elsket og tatt vare på veller over meg og det beroliger meg såpass at jeg får inntrykk av at tankene mine klarner.


Når vi ankommer sykehuset føler jeg meg bedre. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. Men det er her den første tvilen begynner å gjøre seg merkbar. Hva om alt er helt ok? Denne rare ettertanken gnager på meg verre enn angsten for at dette er noe reelt og muligens livstruende. Tanken slår meg at dette kanskje er ett resultat av min oppvekst. Kanskje er jeg i ferd med å misbruke ressurser som kunne ha blitt bedre brukt på andre. Jeg lurer på om dette er noe norsk eller er dette kanskje noe luthersk? I mitt adopterte land spøker de som følger den Lutherske kirke om den sterke skyldfølelsen som følger dem gjennom livet som ett resultat av nettopp det å følge den lutherske tro. Mens disse tankene kverner gjennom hodet mitt blir jeg plutselig klar over at sykepleieren bak skranken prøver å snakke til meg. Jeg unnskylder meg og ber henne gjenta spørsmålet. Hun spør om symptomer og etter en rask undersøkelse ser hun opp på oss på begge med bekymring i blikket. Vi blir straks ført inn på akutten, hvor jeg blir koblet opp til maskiner som måler og kontrollerer alle vitale tegn mens oksygen blir pumpet inn i meg via nesen. Jeg føler meg nesten overveldet av all denne oppmerksomheten. Noe som slår meg som nok en merkelig følelse.


Mens jeg ligger i sengen lytter jeg til lydene fra sykehuset. Sykepleierne snakker sammen ute i gangen mens jeg hører en TV som er på ett eller annet sted i nærheten. I rommet over hører jeg andre pasienter snakke sammen i spente toner.


Hennes hånd holder min og hun klemmer lett. Der kommer smilet igjen. Dette smilet som prøver å fortelle meg at alt skal gå bra. Vi snakker om løst og fast. Kanskje vi prøver å unngå å snakke om det som foregår akkurat nå. Om det som kan bli konsekvensene. Vi snakker om gode minner. Om den første sommeren. Om den første gangen jeg møtte hele familien hennes. Om barna. Om det som var.


En doktor kommer inn og sjekker puls. Han spør om hvordan jeg føler meg. «Joda», svarer jeg, «det går greit». Jeg spør doktoren hva han tror. Han svarer kort at jeg ikke trenger uroe meg, og at jeg nok skal bli passet godt på. Han forlater deretter rommet og lar oss være alene – alene med vår tvil. Og mens vi fortsetter vår samtale om alt mulig bortsett fra elefanten i rommet, føler jeg nettopp tvilen vokser.


Her ligger jeg koblet opp til forskjellige maskiner og til ingen nytte og helt uten grunn. Her ligger jeg og tar opp plass og tid for de som virkelig trenger det! Tenk at man er så idiot!


Vi snakker om din mor mens jeg ergrer meg over min dumhet – dumhet fordi jeg hadde innbilt meg at det faktisk var noe alvorlig galt.


Plutselig blir det voldsomt med aktivitet inne på rommet mitt; sykepleiere, leger og maskinlyder fyller det opp på et blunk. Jeg hører noe som ruller under meg. Jeg blir fortalt at det er akuttvogna. Jeg prøver å vende blikket mot min elskede en gang til, men det er for sent. Det blir svart og verden forsvinner fra meg. Eller rettere sagt, det er jeg som forsvinner fra verden. Den beste måten jeg kan forklare det på er at jeg rett og slett blir slått av, dratt inn i det samme tomme mørket som en avskrudd tv-skjerm. Evigheten svelger meg opp og jeg forsvinner.


Brått kommer alt tilbake igjen. Bryteren i meg blir slått på og jeg merker at jeg ligger i en helt annen posisjon nå enn før, og at det er mange bekymrede ansikter over meg og mange hender på meg. Av en eller annen grunn begynner en av de tilfeldige tingene som min far likte å si å svirre rundt i hodet mitt: «det går mot lysere tider».


Senere ble det forklart meg at jeg hadde vært borte i 27 sekunder. «Hva mener du borte?», spurte jeg. Jeg hadde hatt full hjertestans og alle funksjoner i hjernen hadde opphørt. I 27 sekunder hadde jeg vært slått av.


Det hadde ikke vært noe englekor eller englevakt for meg. Det hadde ikke vært noen tunnel med lys i den andre enden. Det hadde ikke kommet noen stemme fra avdød familie. Ingen film om mitt liv som rullet foran øynene. Jeg fløt ingen steder. Jeg bare var der. Så var jeg ikke der. Og så var jeg tilbake. På. Av. På.


Og det har jeg funnet fred i. I nettopp vredens dag. I dommedag. Og der kommer jeg kanskje til å kunne tilgi meg selv.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no