De gode, gamle mysteriene


Sherlock Holmes og doktor Watson. Illustrasjon av Sidney Paget.

I dag befinner vi oss i kriminalromanens gullalder. Dagens kriminalromaner har utviklet seg fra blant annet 1900-tallets mysterielitteratur. Men et av elementene som har forsvunnet underveis er nettopp mysteriene og detektivens analytiske prosess. Kriminaletterforskerne har blitt slitne, alkoholiserte anti-helter som jakter på brutale seriemordere snarere enn å løse mysterier og gåter. Det dreier seg mer om politiets arbeids-etiske gråsoner enn anvendelsen av «de små grå». Hvis du også savner mysteriene trenger du ikke lete lenge. Hva med bare å begynne på begynnelsen, med kriminal- og mysterielitteraturens opphav, detektivfortellingen?


Det finnes utallige teorier om hva som utgjør verdenslitteraturens første roman, den første kjærlighetsromanen og i det hele tatt den første fortellingen av sitt slag. Med detektivfortellingen er historien — interessant nok — en annen.



C. Auguste Dupin — den første detektiven


Det hersker nemlig stor enighet om at den første detektivfortellingen bør tilskrives den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe. Det kortlevde geniet kledd i sort trekkes frem som en pioner innenfor flere sjangere, inkludert science-fiction- og grøssersjangeren, men mer om det ved en annen anledning. I 1841 utga han Murders in the Rue Morgue og introduserte C. Auguste Dupin som verdens første detektiv. Riktig nok var dette før tittelen «detektiv» i det hele tatt var i bruk. Følgelig kalte Poe sin litterære oppfinnelse «tales of ratiocination». Selvfølgelig får heller ikke litterære pionerer som Poe inspirasjon fra løse luften. Han ble inspirert av sin samtids reelle mordgåter og verdens første faktiske detektiv, Eugene Francois Vidocq.


I tillegg hentet Poe inspirasjon fra sin egen interesse for enigmaer, kryptologi og gåter. Da han jobbet for magasinet Alexander’s Weekly Messenger oppfordret han leserne til å sende inn kryptogrammer som han kunne løse, hvilket han gjorde med høy suksessrate.


Det kan kanskje virke overraskende at den første detektiven var en amerikansk oppfinnelse? Slik opplevdes det også for europeere i 1841. Geniet Dupin er selv franskmann og mordet finner sted i Paris. I Frankrike fremkom oversettelser av Poes fortelling uten at han ble kreditert og pariserne ble naturligvis sjokkert — og kanskje en smule indignert — da de fikk vite at en amerikaner hadde prestert å skrive et perfekt pariser-mysterium. En enke og datteren hennes har blitt brutalt myrdet. Enken mangler hodet og liket til datteren har — som ved overmenneskelig styrke — funnet veien opp i pipa. Værelset har til enhver tid vært lukket og fortellingen regnes ofte som den første av de såkalte «locked room»-historiene, en senere svært populær undersjanger.


Ikke bare er Murders in The Rue Morgue et perfekt pariser-mysterium, det er litteraturhistoriens kanskje mest imponerende «sjangerfødsel». Intet litterært første-forsøk, før eller siden, gir en så klar og fullstendig utleggelse av en sjanger. Murders in the Rue Morgue har praktisk talt alle kjennetegnene vi vil forbinde med detektivfortellingene i over et århundre! Den geniale, analytiske, eksentriske detektiven, og den noe mer jordnære hjelperen som dokumenterer det hele. De første sidene i Murders in The Rue Morgue er en eneste lang innføring i menneskets og detektivens analytisk evner.


Detektiv C. Auguste Dupin returnerer i Poes fortellinger The Mystery Marie Rogêt (1842) og The Purloined Letter (1844).



Sherlock Holmes — en deduktiv dandy


Mye av grunnen til at fremtidens detektiver ble så like Dupin har vi Arthur Conan Doyle å takke for. Sherlock Holmes, verdens mest kjente detektiv (kanskje verdens mest kjente litterære karakter), er svært lik sin forgjenger Dupin, og den navnløse jeg-karakteren spiller en rolle ikke ulik Dr. Watson. Fans av Sherlock Holmes må belage seg på å bli noe skuffet over Doyles originalitet når de leser Poes historier.


En langstrakt beskrivelse av Sherlock Holmes ville være overflødig; kappen, pipen og deerstalker-lua er kjent for de aller fleste. Sistnevnte bør imidlertid ikke ansees som hverdagsklær for Holmes, da han — som nettopp en dandy av det metrofile slaget — neppe ville båret den innenfor Londons grenser. Dessuten er den blitt et kjennetegn først og fremst takket være Sidney Paget, som var ansvarlig for de originale illustrasjonene.


Selv om Dupin utgjorde en stor del av inspirasjonen bak Holmes, noe forfatteren innrømmer ved flere anledninger, må Doyle ansees som en minst like viktig bidragsyter til detektivsjangeren. Sherlock Holmes blir en leser-favoritt og Doyle nyter langt større økonomisk suksess enn Poe — som døde lutfattig — noen gang gjorde. Så lukrative var Holmes-fortellingene at Doyle følte seg tvunget til å fortsette, til tross for sine ambisjoner om å skrive mer «ordentlig» litteratur.


Dessverre for Doyle er det først og fremst Sherlock Holmes han vil bli husket for. Likevel vil jeg nevne The Lost World (1912) som en annen leseverdig del av hans forfatterskap. Denne inspirerte senere blant annet filmer som King Kong og Jurassic Park. Med dette verket ble han en viktig bidragsyter til den såkalte «Lost World»-sjangeren. Også innenfor denne sjangeren må det sies at Poe kom både forfattere som Doyle og Jules Verne i forkjøpet med The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838), Poes eneste fullverdige roman.


Sherlock Holmes’ suksess blir starten på gullalderen for detektivhistorier.



Miss Marple — mord i mikrokosmos


En annen svært populær undersjanger av detektivfortellingene er såkalte «cozies». Her er Agatha Christies Miss Marple et kroneksempel. Miss Marple løser mysterier ved hjelp av sin intime kjennskap til landsbylivet. Hun overfører sin kunnskap om gartnernes arbeidstimer, klesvaner, og menneskelige relasjoner i landsbygda og bruker den til å løse mordmysterier — alltid til stor overraskelse for samtlige av de som er til stede. Hvem skulle tro at landsbylivet ga så god innsikt inn i menneskelig ondskap?


For de som har dårlig tid kan jeg anbefale samlingen The Thirteen Problems (1932). Her får vi servert tretten mysterier i form av korte fortellinger rundt middagsbordet. Alle mysteriene forsøkes deretter å løses av gjestene. Dermed blir de fleste historiene også gode eksempler på den populære «whodunit»-sjangeren, hvor leseren inviteres til å løse mysteriet underveis.


Agatha Christie var for øvrig en svært flittig forfatter. Hennes teaterstykke The Mousetrap har blitt oppsatt hvert år siden 1952, som er verdensrekord. And then there were none (1939) er en mysterie-klassiker og mest kjent er hun kanskje for Murder on the Orient Express (1934) og den belgiske detektiven Hercule Poirot (undertegnedes barndoms-favoritt). Forholdet dem imellom endte på mange måter likt det mellom Doyle og Sherlock Holmes; Christie proklamerte Poirot en egosentrisk drittsekk, og hun klør i fingrene etter å skrive livet av han til tross for at han er lesernes yndling.

En av hennes mer spesielle mysterier, og en pioner i sjangeren historisk mysterielitteratur er Death Comes as the End (1944). Detektivsjangeren slynges 4000 år tilbake i tid og mysteriet foregår hos en egyptisk familie. Agatha Christies andre ektemann var arkeolog og hun tok stadig del i utgravinger. Hennes fascinasjon for det antikke inspirerte henne til å skrive det som — etter min mening — er et interessant og unikt bidrag til mysterie-sjangeren.



Father Brown — en intuitiv detektiv


Interessante og unike mysterier er også garantert når den eksentriske og — tidvis paradoksale — G.K. Chesterton skriver om den stillfarne romersk-katolske presten Father Brown. En litt annerledes detektivskikkelse som går mer intuitivt enn analytisk til verks. Skal vi tro Poe er kanskje ikke disse metodene så ulike hverandre. I vignetten til The Murders in the Rue Morgue beskriver han det analytiske mennesket slik: "His results, brought about by the very soul and essence of method, have, in truth, the whole air of intuition."


Til felles med Poes historier bruker også Chesterton et mer utsmykket språk. I tillegg dukker naturligvis spørsmål om politikk og religion opp hyppig. Mange av historiene om Father Brown ble skrevet før Chesterton selv ble katolikk i 1922.


Som et svært godt eksempel på «locked-room»-sjangeren vil jeg anbefale The Secret Garden (1910) hvor både religion og politikk spiller en rolle. Mens The Honour of Israel Gow (1910) er et godt eksempel på et litt annerledes mysterium enn det vi er vant til.


Nero Wolfe — den amerikanske grenen


Detektivfortellingens gullalder begrenset seg ikke til England. Den blomstret også i sitt moderland — USA. Der preges trettitallet av depresjons og forbudstid. Den amerikanske grenen av detektivfortellingen er mørkere og røffere, detektivene hardbarkede og gatesmarte. Et eksempel på en slik detektiv er Nero Wolfe. Rex Stout rakk å skrive over 74 historier om Wolfe i løpet av en periode på over 40 år.

Wolfe er en såkalt «lenestolsdetektiv». Han lider av kraftig overvekt, og forlater sjeldent hjemmet. Han må stadig minne besøkende på at det er en ingeniørkunst å reise seg for å ta dem i hånden. Den stasjonære Wolfe sender Watson-karakteren Archie Goodwin ut på oppdrag for å hente all informasjonen han skulle trenge til å løse mordgåtene. Archie har panamahatt, en klassisk roadster og en likeså klassisk 30-talls sjarm som sett i dagens lys innebærer alskens rasistiske og kvinnefiendtlige bemerkninger.



Hvorfor er vi i utgangspunktet så fascinert av mysterier og detektivene som løser dem? Og hvorfor elsker vi å være som Dupins navnløse venn, Dr. Watson, Hastings og Archie Goodwin, genienes tilskuere? Poe har svaret:

The mental features discoursed of as the analytical, are, in themselves, but little susceptible of analysis. We appreciate them only in their effects[...] As the strong man exults in his physical ability, delighting in such exercises as call his muscles into action, so glories the analyst in that moral activity which disentangles.

Selvfølgelig finnes det moderne forfattere som fremdeles skriver detektiv- og mysterielitteratur og som kan tilfredsstille vårt behov for «disentanglement». Men hvis det virker som om disse drukner mellom dagens mysteriefattige kriminalromaner er det godt å ha de gode gamle å falle tilbake på. Historiene om Dupin, Holmes, Father Brown, Miss Marple, Poirot og Wolfe utgjør over 300 fortellinger. Det er nok til å holde liv i de små grå en god stund fremover.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no