De Spanske Pyreneene

Tekst og bilder av Erling Røhmer.

Ordesa-dalen, Aragón, Spania. Foto: E.D. Rohmer.

Jeg tror aldri jeg har vært så tørst før i hele mitt liv. Hva er det jeg sier? Jeg vet jeg aldri har vært så tørst før i hele mitt liv. Hvis hun er bare halvparten så tørst som jeg er nå så vet jeg at hun også lider—at hun også begynner å lure på om ikke hele dette prosjektet er fortapt nærmest før det har begynt.


Vi hadde bestemt oss for å gå gjennom Pyreneene—ikke på tvers, slik som de gjør, de som går pilgrimsruten til Santiago de Compostella—men på langs: Fra Middelhavet og hele veien vest til Atlanteren, den såkalte "GR11". Det er over åtte hundre kilometer. Førti-seks tusen høydemeter, tilsvarende Mount Everest opp og ned fem ganger. Vi har nå kommet frem til bare dag tre på ferden. Det er dag tre og til nå (selv om ingen av oss har våget å si det høyt) har hele turen vært et nærmest uavbrutt helvete. Togturen fra Nice til Llanca var et mareritt i seg selv, med stappfulle, uventilerte kupeer, i tillegg til at vi glemte igjen en rekke verdisaker under et av togbyttene. Deretter, når vi omsider fikk satt igang med å gå, sent på kvelden, så tok det ikke spesielt lang tid før vi i taushet innså nøyaktig hvor tunge sekkene våre var og hvor fordømt varm akkurat denne sommeren skulle være.


Skogbranner herjer over hele Europa. Tørken og heten er verre enn den har vært på flere tiår. Heldigvis har vi ikke sett noen rapporter om brann i nærheten av her hvor vi er—det vil si, nord i Catalunia. Det må være det eneste vi mangler, en skikkelig skogbrann for å sette et endelig, dog prematurt, punktum på ferien. Kanskje ville det til og med vært å foretrekke fremfor femti dagers vandring gjennom dette Pyreneeiske inferno.


Uansett: Vi er hvor vi er, og det er jeg som må ta æren for å ha bragt oss hit. Det var jeg som hadde drømt om fjellro og stillhet. Det var jeg som hadde solgt ideen om å sove i telt sammen, fiske i ensomme fjellkulper og sitte i armene på hverandre rundt et åpent bål i månelys. Det var jeg som hadde tenkt at femti dagers vandring ikke bare ville være en god personlig styrkeprøve, men også en perfekt måte å styrke forholdet. Vel, lite visste jeg at vi tre dager inn i vår beskjedne Odyssé ville befinne oss på randen til heteslag, tomme for vann, og (spesielt jeg) pinlig bevisst på våre mangelfulle forberedelser.


"Du kan vente her," sier hun. "Hvis du er sikker på at kartet sier at det er vann litt lenger fremme, så kan jeg løpe ned og fylle opp flaskene våre der."


Jeg bruker lang tid på å svare. For ikke så lenge siden kastet jeg opp alt jeg hadde drukket den siste timen.


"Ok," sier svarer jeg til slutt, og hører selv hvor fjern jeg høres ut.


"Eller jeg kan bli her til du føler deg bedre?" sier hun.


"Nei," svarer jeg, forstatt kvalm, med lukkende øyne under den hullete skyggen fra en tornebusk. Jeg fortsetter noen sekunder senere, og forteller henne at, "Du må gjerne gå videre hvis du føler deg ok. Det skal ikke være så langt ned til et gammelt kloster hvor det burde finnes vann. Santa Lucia, se her på kartet."


"Da gjør jeg det. Rop hvis det er noe. Jeg kommer tilbake så fort jeg kan."


Hun forsvinner nedover stien og ut av syne. Jeg blir liggende med høyre hånd gravende tankeløst i den størkne jorda under meg. Jeg ser på meg selv og skammer meg—forteller meg selv at nå er det virkelig på tide å ta seg sammen.


Men jeg innser umiddelbart at det ikke er noe å gjøre med hverken svimmelheten eller med kvalmen, og hver gang jeg løfter hodet mitt faller det straks håpløst ned på den svettevåte sekkeryggen.


Jeg blir liggende lenge uten å røre meg. Solen hamrer ned fra oven—og vinden, vel, det er ingen vind, bare en trykkende og ubevegelig suppe av tørr luft som kun røres om av mine egne beskjedne bevegelser. Jeg drikker suppa, puster dypt inn og ut, men blir selvfølgelig bare mer og mer tørst.



Hun kommer ikke snart tilbake. Isteden går det ti, femten, snart over tjue minutter siden hun gikk. Når det har gått over tretti kjenner jeg at jeg blir virkelig urolig. Kanskje var hun ikke så pigg som hun så ut, som hun ga uttrykk for. Kanskje har hun gått feil, kanskje falt, kanskje... Tankene driver fysikken i gang. Jeg reiser meg opp og som ved et trylleslag kjennes kroppen, og hodet—først og fremst hodet—utrolig mye bedre. Jeg rekker ikke, og har heller ikke tid til, å undre meg over hva årsaken til min umiddelbare helbredelse kan være, men lar kun sekkene ligge og begir meg nedover stien i hennes utydelige fotspor.


Mens jeg går begynner tankene ukontrollerbart å vandre. De vandrer raskt mot ekstreme scenarioer. Jeg begynner etter hvert å jogge, og siden det går nedover blir joggen raskt til hurtig løping. Tørsten forsvinner fullstendig, det vil si, den blir i det minste glemt—satt i skyggen av langt mer trykkende bekymringer, og jeg raser nedover bakken i noe som begynner å minne om panikk.


Så møter jeg brått på henne på veien og kjenner med ett lettelsen skyte gjennom kroppen.


"Ah, der er du!" utroper jeg. "Fant du klosteret? Fant du vann?"


En lang pause. Hun kommer sakte mot meg.


"Nei," svarer hun, noe jeg burde ha skjønt ut ifra de tomme flasker i hendene hennes. Hun ser nesten like panisk ut som jeg selv hadde vært for et øyblikk siden, bortsett fra at hennes panikk er stille og delvis tilslørt.


"Er du sikker?" spør jeg, "Det står på kartet..."


"Jeg fant det ikke," avbryter hun, forsiktig og fortvilet, "Jeg fant klosteret, men det er låst, og det er ikke noe vann der, jeg gikk overalt, lette overalt, men det er ikke noe vann der."


"Da må vi bare fortsette. Vi kan gjemme sekkene blant noen busker, bare ta med flaskene og fortsette å gå helt til vi finner noe å drikke. Det kommer en liten landsby om rundt ti kilometer."


"Vi kan ikke gå ti kilometer til i dag, er du gal?"


Det blir stille og jeg innser at hun sannsynligvis har rett. Jeg føler meg likevel langt bedre enn for en halvtime siden og i stand til å fortsette et stykke til. Hun derimot, ser blek ut og jeg innser at det nå er min tur til å iverksette et redningsforsøk.


"Jeg kan ta flaskene og lete videre," foreslår jeg. "Jeg kan fortsette forbi Santa Lucia."


"Er du sikker?" spør hun, åpenbart tvilsom og bekymret.


"Helt sikker. Ta det med ro, kjære, det går bra. Jeg er bedre nå."


Fra hvor denne nye roen og sikkerheten hadde kommet vet jeg ikke, men at den kom i grevens tid det er det ingen tvil om. Det var som om noe dypt, dypt inne i meg hadde blitt vekket—som om en reserveladning av energi, fokus og besluttsomhet hadde blitt spyttet inn i min til da lammede kropp og bevissthet.


"Jeg blir med deg," sier hun, og jeg ser i øyenene hennes at det hun nettopp har sagt ikke er opp for diskusjon.


Så hun blir med, og vi går sammen ned mot klosteret, som akkurat som hun hadde sagt, var øde, råttent og forlatt. Jeg løper rundt og leter etter vannkilden som Brian Johnson—forbannede Brian Johnson—forfatteren av guide-boken vår, hadde lovet oss var her. Men jeg finner den ikke, og alle steder jeg leter sier hun stille, "Det er ikke noe der," eller "Jeg har allerede sett der, kjære..."


Jeg hopper mellom lave steingjerer og buskas som en galning, og får etter hvert øye på noe som ser ut som en kran. "Aha! Der—se der!" Jeg sprinter bort, euforisk, bøyer hodet under den rustne gamle kranen og vrir om. Jeg vrir en gang, to ganger—jeg vrir og vrir og vrir, men ingenting skjer, ikke en dråpe vann kommer ut.


"Det må ha vært denne," sier jeg nedslått, "Det var sikkert vann her da Brian gikk her."


Hun svarer ikke, men setter seg ned på en stein og stirrer taust ned på de tørre, soleksem-dekte hendene sine.


Jeg tusler forbi henne, vekk fra klosteret og nedover det bratte fjellhenget. Jeg ser stien noen meter til nedenfor, og når den raskt med noen lange, potensielt ankel-drepende klyv. Hun ser meg forsvinne mellom de spredte løvtrærne og kommer etter hver etter. Vi kikker oss hele tiden rundt, men uten særlig håp.


Så skjer det.


Jeg husker ikke om det var hun som begynte eller jeg, men før jeg visste ordet av det, så jeg oss begge spurtslå mot en gammel, overvokst ruin, skjult under røtter, jord og slyngeplanter. Der, motert midt på stein-veggen glitret det i en liten sølvfarget tapp, med et lite oppstrakt kobberhode.


Med en blanding av uendelig håp og terror, vrir jeg om på kobberhodet, ikke én gang, men fem, seks og syv, før jeg skjønner at det ikke kommer noe ut av denne fordømte kranen heller. "Helvete!" utbryter jeg. Men straks etter hører jeg henne skrike inn i øret mitt "Andre veien, vri andre veien!" Og jeg gjør umiddelbart som hun sier.


I samme sekund hører vi lyden av strømmende vann i det fjerne—vann rasende opp fra en dyp sisterne og mot lyset, mot kranens krummede åpning og mot oss. Der er en lyd som bare varer og varer, mens vi står der som to overlykkelige pengsjonister på casino, gapende foran en enarmet banditt hvems display blinker "JACKPOT, JACKPOT, JACKPOT." Vi holder ut hendene og fanger snart håndfull på håndfull med det pureste, kaldeste, himmelske kildevann.


Vi hyler og ler som et par absurde og halv-gale indianere. Vi stikker hodene våre under den strømmende fossen og danser rundt ruin-fontenen som rundt et hedensk alter. Vi legger oss så ned på bakken, søkk våte, og ser opp på den klare, vakre himmelen, der den skimtes gjennom et lag av knusktørre blader.




Og det blir kveld.


Jeg løper opp stien og henter sekkene, bærer dem begge med meg, én i hver hånd, tunge, femti-dagers sekker, med sammenleggbare vandrestaver montert på hver side. Når jeg kommer ned igjen har hun nettopp begynt å vaske klær, og mens hun gjør seg ferdig med det setter jeg igang med å fyre opp et bål vi kan koke mat på. Det er sikkert mer enn bare litt ulovlig disse dager—straffbart uten tvil med drakoniske bøter—men vi bryr oss ikke. Vi er mutters alene og vi trenger et bål. Vi fortjener et bål.


Og ilden tennes, brenner, og slukker.


"Du så meg kanskje ikke i sted," sier hun mens vi slurper i oss to kopper med nykokt kaffe en time senere, med magene fulle av årets beste middag og med teltet slått opp foran en nydelig vista i bakgrunnen. "Da jeg gikk et stykke bak deg over bakketoppen...?"


"Nei," svarer jeg, og ser avventende på henne.


"Jeg gråt faktisk da," smiler hun, "jeg gråt der på toppen mens vi gikk."


Jeg kan ikke annet enn å smile tilbake. Hun snakker allerede som om det har gått mange måneder siden hendelsen hadde funnet sted—som om hun så tilbake på den fra en tid langt, langt inn i fremtiden—som om det hele var et fjernt, men verdsatt minne, hvems inntrykk hadde gått fra ulykkelig og tragisk til lystig, nesten komisk.


"Tenk på alt vi vil kunne fortelle om denne turen," fortsatte hun, "tenk på alt det vi vil huske."


Og jeg ser på henne, ser på henne dypt og inderlig, før jeg legger meg ned på ryggen, lukker øynene og smiler mot den lave solen.







...og nøyaktig 47 dager senere slo vi opp teltet ved Faro de Higuer, med utsikt mot Atlanterhavet.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no