Den ene

av Karen Drabløs Landa.

Endestasjon (Penzance Station), av Stanhope Alexander Forbes.


Tiden løper fra meg.

Jeg vet ikke når det gikk opp for meg, det har kommet så gradvis. Noe må ha begynt å røre seg i meg da jeg nærmet meg slutten av tjueårene, i hvert fall da jeg bikket 30, og siden da har følelsen bare forsterket seg, blitt til en uro.

Vissheten jeg bestandig har levd på, om at jeg har hele livet foran meg, stemmer ikke lenger.

Jeg begynner å få dårlig tid.

At jeg også hadde dårlig tid den dagen, dagen da alt og ingen ting klaffet, føles på en eller annen måte passende. Det får meg til å lure på om alt sammen var planlagt, skjebnebestemt.

Var det meningen at vi skulle møtes den dagen?

Jeg hadde vært på reise, flyet mitt var forsinket, bagasjen lot vente på seg. Jeg sprang alt jeg hadde til flytoget, men dørene lukket seg foran meg, avviste meg, toget kjørte av gårde uten meg, jeg ble stående igjen på perrongen.

Jeg forbannet min egen uflaks, ringte Andreas som ventet hjemme med lasagne, hans spesialrett, min favoritt. Andreas ble irritert på meg, som om alle forsinkelsene var min feil.

Mens jeg ventet på neste flytog sjekket jeg t-banetidene, så at marginen var knapp, men det kunne gå dersom også banen var forsinket – som den jo stadig vekk er når jeg minst ønsker det.

Da toget stoppet på Oslo S stod jeg strategisk plassert ved dørene, nærmest nedgangen til området under stasjonen. Jeg tok sats og hoppet ut med bagasjen, fløy gjennom korridorene så fort beina kunne bære meg.

Folk som kom gående i motsatt retning stirret på meg, slik jeg også kan finne på å stirre på mennesker som har gitt seg selv for dårlig tid, de ristet på hodet, himlet med øynene.

Jeg forstod hvorfor, visste hvordan jeg så ut, med desperasjon i blikket og den tunge bagen hoppende på ryggen, med trillekofferten i høyre hånd sprettende bak meg og posen med tax free-varer skranglende i venstre.

Selvsagt, tenkte jeg, da jeg kom til rulletrappa ved t-banen og så Kolsås-banen øverst på tavla, med avgang «Nå». Selvsagt var den ikke forsinket, ikke nå som jeg trengte det.

Jeg stanset ikke, men dundret nedover rulletrappa, ned mot banen min som allerede var kommet, tvang meg forbi de obligatoriske idiotene som alltid står på feil side og sperrer veien. De snudde seg og glodde olmt på meg, folk på perrongen sendte meg oppgitte blikk. Herregud, sa blikkene, bare vent på neste bane, er det så farlig?

Men jeg var allerede så forsinket, Andreas var sur på meg, neste bane gikk ikke før om et kvarter, det virket uutholdelig å måtte vente så lenge, jeg var nødt til å komme meg på denne.

Folk der nede strømmet inn på banen min, jeg nærmet meg, men var for langt unna, dette kunne ikke gå, dørene ville lukke seg hvert øyeblikk.

De lukket seg ikke.

Jeg stormet mot bakerste dør og så at en mann hadde stilt seg opp der, holdt dørene for meg, instinktivt strakte jeg hånden med tax free-posen mot ham og han tok imot, grep den nå ledige hånden min i sin andre og dro meg inn på banen, mens den automatiske stemmen ble spilt over høyttalerne, igjen og igjen:

«Vennligst ikke hold dørene. Det forsinker avgangen.»

Var det meningen at vi skulle møtes den dagen?

Jeg lente meg fremover, tom for luft etter langspurten, gispet en takk til den fremmede mannen.

Toget satte seg i bevegelse og jeg mistet balansen et øyeblikk, mannen så det og tok tak i meg igjen, holdt meg fast, hektet den tunge bagen av ryggen min og plasserte den på et ledig sete.

«Kom», sa han rolig og førte meg og kofferten min til setet ved siden av bagen, det var en ledig firer, han satte seg overfor meg med tax free-posen min i fanget.

Jeg kikket på ham, takknemlig, nysgjerrig, men mest av alt flau over min egen fremtoning, svett og rødsprengt i ansiktet, håret strittende til alle kanter.

Han så ut til å være på min alder, kanskje litt eldre. Snille øyne.

«Tusen takk», gjentok jeg inderlig.

«La meg … la meg …» Jeg lette febrilsk etter en passende belønning.

«La meg betale for billetten din.»

Han lo og ristet på hodet, og jeg forstod at forslaget var idiotisk, pinlig, at det var bedre ikke å gi noen ting enn usle 40 kroner, jeg lo med.

«Jeg har månedskort», sa han. «Men takk.»

«Hvordan kan jeg belønne deg da?»

«Jeg trenger ingen belønning. Bare gjør det samme for noen andre neste gang.»

«Forsinke hele t-banenettet mener du?» sa jeg.

Han lo igjen. Så pen han var når han lo.

«Jepp», sa han. «Pay it forward

Referansen til yndlingsfilmen min overrasket meg, gjorde meg uforholdsmessig glad, jeg hadde sett filmen utallige ganger, kunne den på rams.

Kanskje kjente jeg det allerede da.

«Har du vært på reise?» spurte han, og jeg nikket, våget meg på en ny spøk: «Hvordan skjønte du det?»

Han lo.

Jeg fortalte at jeg hadde vært hos søsteren min, at flyet mitt var blitt forsinket, at kjæresten min ventet hjemme med middag. Mens jeg snakket gremmet jeg meg over at jeg ikke greide å holde munn, at jeg delte så mange detaljer med et fremmed menneske, dette kunne umulig interessere ham.

Men jeg klarte ikke å la være.

Han nikket forståelsesfullt, faktisk var han selv på vei til å besøke søsteren sin nå, søsteren og mannen og den vesle sønnen deres, de skulle spise søndagsmiddag.

Jeg smilte, så ham for meg som onkel, lekende på gulvet med en liten gutt.

«Hvor bor hun?» spurte jeg.

«På Kolsås.»

Eller var det da jeg kjente det, det lille hoppet av berusende glede i brystet, gleden over at vi skulle tilbringe den neste halvtimen sammen, hele veien til endestasjonen?

Var det meningen at vi skulle møtes slik, havne på samme t-bane, bragt sammen av tilfeldigheter og forsinkelser som jeg nettopp hadde forbannet?

Jeg vet ikke.

Vet bare at samtalen fløt så naturlig mellom oss at jeg glemte tid og sted, jeg ignorerte telefonen som til stadighet vibrerte i lomma, ignorerte Andreas som maste og lurte på hvor jeg var og sikkert var stressa for lasagnen sin, der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre.

Det eneste jeg brydde meg om var mannen som satt overfor meg.

Jeg husker ikke samtalen vår ordrett, husker bare at han spurte meg om livet mitt, hva jeg var opptatt av og brydde meg om, at han lyttet oppmerksomt til alt jeg fortalte som om jeg var det mest interessante mennesket i verden. Svarene mine kom uten filtre, uten å pakkes inn i de sedvanlige frasene for småprat, kanskje underbevisstheten min forstod at det ikke var rom for omveier, at vi måtte bruke tiden godt.

Da banen stoppet ved endestasjonen føltes det som jeg ble rykket tilbake til virkeligheten, som om volumet på omgivelsene hadde vært skrudd ned og nå brått ble skrudd opp igjen.

Han hjalp meg med bagasjen enda en gang, tok bagen min på ryggen selv om jeg protesterte, bar den for meg ut av stasjonsområdet og spurte hvilken retning jeg skulle. Det viste seg at vi skulle hver vår vei.

Tanken på å ta avskjed fylte meg med en plutselig, intens motvilje, men jeg kom ikke på noe å si for å hindre det. Han var jo bare en hyggelig fremmed, vi skulle hvert til vårt, det var ikke annet å gjøre.

Han lesset av seg den tunge bagen og løftet den opp på skuldrene mine igjen, det føltes som en markering av at sirkelen var sluttet, at vi var tilbake der vi startet. Da han spurte om det gikk greit å få med meg bagasjen hjem gjorde jeg meg så nonchalant som overhodet mulig, ignorerte trangen til å hale ut tiden, forsikret smilende at det skulle gå fint.

«Tusen takk», sa jeg, igjen. «Jeg lover å pay it forward

Han smilte, holdt blikket mitt akkurat litt for lenge.

«Det var hyggelig å bli kjent med deg.»

Så skilte vi lag, og først etter å ha gått noen meter innså jeg at jeg ikke hadde nummeret hans, ingen måte å kontakte ham på, jeg visste ikke engang hva han het.

Jeg saknet farten, snudde meg for å se etter ham, ta et mentalt fotografi for ettertiden, i tilfelle jeg aldri ville få se ham igjen.

I samme øyeblikk snudde han seg også, kanskje hadde han følt blikket mitt i nakken, han snudde seg og sendte meg et varmt smil, fylte meg med et kaos av følelser: glede, sorg, håp.

Jeg smilte tilbake.

Hele veien hjem kvernet avskjedsordene hans i hodet mitt: «Det var hyggelig å bli kjent med deg.»

Det var slik jeg også følte det, at vi kjente hverandre nå.

Da jeg kom hjem spiste jeg lasagnerester alene. Andreas var blitt skrubbsulten og dessuten så irritert over at jeg ikke svarte på telefonene hans, at han ikke hadde giddet å vente.

Det passet meg egentlig fint å sitte der alene, uforstyrret, gjennomgå møtet på t-banen i tankene, slippe å late som at alt var normalt og at jeg var i balanse.

Jeg kjente det der jeg satt og pirket i lasagnerestene, at jeg ikke var i balanse, at dette ikke var normalt.

Slapp av, sa jeg trøstende til meg selv. Det går nok over.

Det er to måneder siden nå.

Det har ikke gått over.

Møtet på t-banen hjemsøker meg, gjennom søvnløse nattetimer og urolige drømmer, fungerer som en konstant påminnelse om det jeg allerede var klar over:

Tiden løper fra meg, går fortere og fortere for hvert år.

Rent intellektuelt vet jeg hvorfor, vet at ett år vil utgjøre en mindre andel av livet jo eldre jeg blir.

Det er grunnen til at en bestefar på 75 år kan si: «Jeg synes du nettopp ble født!» til sitt 15 år gamle barnebarn, og faktisk mene det. For barnebarnet vil 15 år tilsvare et helt liv. For bestefaren på 75 derimot, vil 15 år bare utgjøre en femtedel.

Jeg begynner å få dårlig tid, var klar over det allerede før møtet på t-banen. Det fylte meg med uro, men ikke med panikk, jeg var jo etablert, brikkene var på plass, jeg var så sikker på livet og fremtiden som det er mulig å bli.

Andreas og jeg har vært sammen lenge, i snart fem år, jeg har tatt det for gitt at det vil bli oss to, at det er vi som skal gifte oss og få barn og bli gamle sammen.

Hadde det ikke vært for den dagen, dagen da alt og ingen ting klaffet, ville jeg vel gjort det fremdeles.

Nå er jeg ikke sikker på noen ting lenger, det er som om hele puslespillet må legges på nytt.

Jeg ser ham for meg, mannen på t-banen, lekende på gulvet med en liten gutt, ikke en nevø, men en sønn, min sønn.

Hvorfor ser jeg ikke Andreas for meg slik?

For første gang tar jeg det på alvor, virkelig på alvor, det eldste, minst originale spørsmålet i verden, som alle mennesker på et eller annet tidspunkt har stilt seg:

Hvem er den rette for meg?

Spørsmålet kverner i meg, på en måte som mitt normale, balanserte jeg aldri før har opplevd. Jeg har alltid tilnærmet meg spørsmålet rasjonelt og uten sentimentalitet, visst at det sannsynligvis finnes mange der ute som kan være den rette, avhengig av hvor man befinner seg, i verden og i livet.

Men nå er jeg ute av balanse, kjenner ikke meg selv igjen.

Jeg reformulerer spørsmålet, stiller det på nytt:

Er mannen på t-banen den ene?

Ikke bare én av flere mulige, men den eneste rette, den ene?

Jeg klarer ikke engang å fullføre tanken uten å snøfte høyt og himle med øynene, det er som en tvangspreget reaksjon, et resultat av mange års inngrodd kynisme.

Dette blir for dumt, han husker meg sikkert ikke engang.

Så hvorfor