av André Bjerke.
Man hører moralister diskutere
om det å elske én – og elske flere.
Moralen dømmer strengt de polygame
som ikke holder seg til samme dame.
Monogami må selvsagt være tingen,
for den som elsker alle elsker ingen.
Sin nese må man ha moralske ben i.
Jeg selv har ingen, men er ellers enig.
Skjønt ikke ganske. La meg derfor skifte.
Jeg hylder både én- og mangegifte,
og svarer straks, hvis noen vil forlange
et svar: Jeg elsker én – fordelt på mange.
Jeg elsker én – i snesvis av kvinner.
Til sammen er de den jeg aldri finner,
og alle har et lite streif av henne
jeg ikke kjenner, aldri skal få kjenne.
Én har min drømte kvinnes tjern i blikket,
som speiler alt – men munnen har hun ikke!
Én vugger hoften mykt på hennes måte,
og én har smil som en forseglet gåte.
Éns øyne er ranunkler, vårutsprunget,
og én har hud som av Ovid besunget.
Én er pikant – og mer kan neppe sies,
og én har ånd – men kroppen bør forties.