top of page

Den ene og de mange

av André Bjerke.

Damene på broen, av Edvard Munch.


Man hører moralister diskutere

om det å elske én og elske flere.

Moralen dømmer strengt de polygame

som ikke holder seg til samme dame.


Monogami må selvsagt være tingen,

for den som elsker alle elsker ingen.

Sin nese må man ha moralske ben i.

Jeg selv har ingen, men er ellers enig.


Skjønt ikke ganske. La meg derfor skifte.

Jeg hylder både én- og mangegifte,

og svarer straks, hvis noen vil forlange

et svar: Jeg elsker én fordelt på mange.


Jeg elsker én i snesvis av kvinner.

Til sammen er de den jeg aldri finner,

og alle har et lite streif av henne

jeg ikke kjenner, aldri skal få kjenne.


Én har min drømte kvinnes tjern i blikket,

som speiler alt men munnen har hun ikke!

Én vugger hoften mykt på hennes måte,

og én har smil som en forseglet gåte.


Éns øyne er ranunkler, vårutsprunget,

og én har hud som av Ovid besunget.

Én er pikant og mer kan neppe sies,

og én har ånd men kroppen bør forties.