av André Bjerke.
Man hører moralister diskutere
om det å elske én – og elske flere.
Moralen dømmer strengt de polygame
som ikke holder seg til samme dame.
Monogami må selvsagt være tingen,
for den som elsker alle elsker ingen.
Sin nese må man ha moralske ben i.
Jeg selv har ingen, men er ellers enig.
Skjønt ikke ganske. La meg derfor skifte.
Jeg hylder både én- og mangegifte,
og svarer straks, hvis noen vil forlange
et svar: Jeg elsker én – fordelt på mange.
Jeg elsker én – i snesvis av kvinner.
Til sammen er de den jeg aldri finner,
og alle har et lite streif av henne
jeg ikke kjenner, aldri skal få kjenne.
Én har min drømte kvinnes tjern i blikket,
som speiler alt – men munnen har hun ikke!
Én vugger hoften mykt på hennes måte,
og én har smil som en forseglet gåte.
Éns øyne er ranunkler, vårutsprunget,
og én har hud som av Ovid besunget.
Én er pikant – og mer kan neppe sies,
og én har ånd – men kroppen bør forties.
Kom, Ruth, som eier viddets lyn i ordet,
kom, Lull, som drikker kjemper under bordet,
kom, Gro, som lager mat som Schønberg Erken,
kom, Liv, som har et Afrika bak serken!
Kom, mørk og blond, arabisk fet og mager,
kom, du som lengst har sett de bedre dager!
Selv den som ingenlunde oppfant kruttet,
vil jeg i mine armer inneslutte.
Skjønt feilfulle i ånden eller kjødet,
– o søstre små! – for dere vil jeg gløde,
addender i et deilig regnestykke,
hvis stolte sum er hun, som er min lykke.
Å være tro mot henne er å falle
for alle kvinner, favne én i alle,
men prøver man å favne alle kvinner
i én, er det den ene som forsvinner!
En mann som slår seg ned og gjør seg bofast
hos en og samme – han er ikke trofast.
Den verste utroskapen, tør jeg mene,
er å bedra de mange med den ene!
Som kløverknekten elsker hjerterdame,
forelsk deg i enhver, du monogame!
Da elskes du igjen av kvinneslekten
som hjerterdame elsker kløverknekten!