av Oskar Bae.
Ved en kastanje sitter en gamling
og pirker i kakefyll.
Han rynker på nesen og klør seg bak øret
og tygger sin alder, sin skyld.
De kraftige grenene slipper sin pryd;
som snefall er blomstenes dryss
langsomt mot dammen i parken; de dekker
vannet med hundre små kyss.
Med dovne tak sklir endene frem
fra sivet blant vakende mort,
og rødvingetrosten i råtnende older,
kvitrer at livet er kort.
Gaffelen klirrer mot hvit porselen;
for vakker er parken i kveld –
dirrende øyne går dypt i det grønne,
og ingensteds ser han seg selv.
