Den meget unge grevlingens vårekspedisjon

av Even Tømte.


Europeisk grevling, litografi av M. Murr. (Trykt av Claus Caspari.)

I en haug under et bringebærkjerr bor en grevlingfamilie. Det er et ganske stort hi som ligger der, med to utganger og en mengde kamre og korridorer som kveiler seg på kryss og tvers gjennom haugen, selv om Onkelen stadig liker å klage over hvor mye flottere det gamle hiet var, det som lå der hvor det nå er bygget en bensinstasjon.


Det skulle dere ha sett, småkrek, kunne han si, en kveld hadde fått i seg noen av eplene som hadde blitt glemt i det innerste kammeret gjennom vinteren, og som nå hadde begynt å gjære.


Fire utganger! Ekstra gjesterom – og sopphage!

Småkrekene lyttet fascinert mens Onkelen snakket og proppet i seg gjærede epler om hverandre. Det var tre av dem, og de fulgte med vidåpne ører med på den lett snøvlende eldre grevlingens fortellinger om verden utenfor.


Foreløpig hadde de ikke vært lenger unna hiet enn at de litt større grevlingene kunne holde et øye med dem. Likevel skjønte de at det var langt mer der ute enn bare haugen og den lille lysningen bortenfor. Det var mye å se og mye å oppleve, og ingen tid å miste, tenkte den mest nysgjerrige og utålmodige av dem.


Derfor ruslet Den meget unge grevlingen inn mellom trærne en ettermiddag, mens de store grevlingene var opptatt med å se en annen vei. Vårsola spilte mellom trestammene og laget et dramatisk skyggespill på bakken, og ganske snart hadde Den meget unge grevlingen forsvunnet mellom trestammene og skyggene og buskene og allting. Bak ham ble Onkelens stemme stadig svakere.


Hvis han hadde sett hiet og de andre grevlingene forsvinne ut av syne mellom trærne bak seg, hadde han kanskje blitt betenkt. Men grevlinger ser ikke så godt, og Den meget unge grevlingen hadde uansett blikket rettet forover og snuteborene dirrende mot bakken, der duften av barnåler og skogbunn blandet seg med noe ubestemmelig han ikke visste hva var, men var fast bestemt på å finne ut av.


Det var en god skog å være en ung grevling på eventyr i, og en god tid å være det på. Våren var i ferd med å inngi alt med sitt vesen, det var spirende knopper og blomstrende planter overalt, insekter summet i lufta, og en mengde små og litt større fugler fylte skogen med sang. Her og der kunne han finne mark og biller og til og med en stor skogsnegl å gomle i seg når han ble sulten.


Det var ikke før Den meget unge grevlingen begynte å bli tung i beina at det dukket opp en anelse, langt bak i hodet et sted, om at han kanskje hadde beveget seg litt for langt hjemmefra. Likevel var ikke Den meget unge grevlingen meget bekymret. Onkelen hadde jo sagt at han hadde den beste snuten av alle de små grevlingene i hiet, og han hadde optimismen til noen som ennå ikke har opplevd nevneverdig motgang eller vanskeligheter. Han var bare sliten etter å ha gått så langt, og trengte å hvile litt. Kanskje under den store bregnen i utkanten av lysningen der framme.


Men det var andre som også hadde ærender i lysningen. I samme stund som Grevlingen kom ruslende inn fra den ene siden, kom en stor og eiendommelig skapning brasende mellom trærne fra den andre. Grevlingen var halvveis ute i lysningen da han ble oppmerksom på hva som skjedde, kvapp til og kastet seg hodestups inn i bregnen.


Han hadde aldri sett et slikt vesen før, stort og slåpent, gående på bakbeina, med en løsthengende, flerfarget pels flagrende omkring seg. Det beveget seg med klønetheten til noen som ikke egentlig er oppmerksom på omgivelsene, og som opplever skogen som et fremmedelement.


Senere skulle Grevlingen forstå at dette eksemplaret faktisk beveget seg mer grasiøst og oppmerksomt enn de fleste av sine artsfrender. Dette var nemlig en Naturelsker, av arten menneske. Han hadde hørt om slike, i noen av Onkelens mer fargerike historier, og i det samme forsto han også hvor den ubestemmelige duften kom fra.


Aha! ropte Naturelskeren, så Grevlingen kvapp til igjen og tre spurver flakset forskremt over trekronene.

Aha, gjentok mennesket, litt mer dempet denne gangen. En grevling! Så vidunderlig. Vær hilset, du grevling.


Den meget unge grevlingen tittet nysgjerrig, men forsiktig ut mellom bladene på bregnen. Dette virket som en uberegnelig skapning. Men det var også det underligste han hadde sett i løpet av sitt korte liv, og Den meget unge grevlingen var av en alder der nysgjerrigheten trekker langt sterkere enn frykten. Derfor tok han noen forsiktige skritt fram fra bregnen og snuste nysgjerrig rundt i lufta.


Hallo, sa Grevlingen, og stusset ikke nevneverdig over at han klarte å uttrykke seg på et språk mennesket kunne forstå og omvendt. Han hadde jo aldri truffet et menneske før, og visste ikke at det kunne regnes for å være bemerkelsesverdig.


Naturelskeren derimot så ut som om han hadde fått sitt høyeste ønske oppfylt. Det hadde han jo faktisk også, ettersom han hadde gått ut i skogen nettopp for å komme i kontakt med Naturen. Og her sto den sannelig, i egen person. Omstendighetene hadde utpekt Den meget unge grevlingen til en ambassadør for noe langt større enn den selv.


Å, sa Naturelskeren. Den svarer! Vær hilset, du grevling, gjentok han.


Det gikk opp for Naturelskeren at han hadde lagt så mye tid, krefter og vilje i ønsket om å kommunisere med Naturen at han ikke riktig hadde tenkt over hva han skulle si når den nå engang sto der og snakket med ham. Han hadde kanskje sett for seg at han skulle bli innvidd i et dypt, grunnleggende naturmysterium av noe slag, men Grevlingen kjente ingen slike, i hvert fall ikke på en slik måte at han var i stand til å artikulere dem i ord.


I stedet stakk han snuten fram og snuste nysgjerrig mot mannen og den rykende, bøyde sylinderen han holdt i den ene framlabben. Der var der den eiendommelige lukten kom fra.


Naturelskeren nølte et øyeblikk, så rakk han fram pipen mot Grevlingen, som forsiktig grep den mellom klørne, pustet inn og brøt ut i en hostekule. Naturelskeren lo, og da Grevlingen var ferdig med å hoste måtte han le litt han også. Slik gikk det til at disse to temmelig ulike skapningene ble sittende ved siden av hverandre i lysningen flere timer denne vårdagen.


Grevlingen lyttet fascinert til Naturelskerens beretninger om alt som fantes utenfor skogen, om hus og veier og gatekjøkken og offentlige kontorer. Det var så mye rart at han ikke riktig klarte å se for seg alt sammen. Noe av det han fortalte kunne han kjenne igjen fra bruddstykker av Onkelens fortellinger. Likevel virket de annerledes, fortalt av noen som orienterte seg med øynene snarere enn med snuten, og med en slags livstrett resignasjon snarere enn med undring. Mennesket som fortalte om alle disse forunderlige tingene virket nemlig ikke videre entusiastisk.


Bare kjas og mas, sa Naturelskeren. Bråk og spetakkel og stress. Nei, skogen er bedre. Her kan man slappe av, puste ren luft og høre fuglesang i stedet for motordur. Jeg misunner deg, du Grevling. For et liv!


Grevlingen hadde ikke så mye å sammenlikne med, men Naturelskeren ga fra seg overstadige lyder når han fortalte om hiet under bringebærkrattet og grevlingene som bodde i det og hvordan de var travelt opptatt med å ta for seg av alt omgivelsene hadde å by på. Naturelskeren delte både av pipa og kaffen som han hadde med seg på termos, og sannelig også av noen flattrykte brødskiver med ost. Det var ukjente og sterke smaker, men slett ikke ille. Grevlingen spiste med stor appetitt og enda større nysgjerrighet overfor alt det nye.


Grevlingen, susete og overveldet av koffeinen og den kraftige tobakken, hadde ikke lyst til å være noe dårligere. Mens Naturelskeren pattet på pipa, snuste Grevlingen omkring mellom jord og røtter. Alle de uvante smakene, ikke minst pipetobakken, gjorde sitt med luktesansen. Det var likevel ikke nok til å stoppe Grevlingen, og før pipa til Naturelskeren var tom, hadde han samlet sammen en liten haug med myldrende mark, som han stolt presenterte for sitt nye menneskebekjentskap.


Til meg? spurte Naturelskeren. Ojda, la han til da Grevlingen nikket ivrig. Det blir nok litt kraftig kost for meg, det der. Mange takk, altså.


Grevlingen stusset over at Naturelskeren kunne rynke slik på nesa av prima meitemark, men tok det ikke så tungt. I stedet slafset han dem i seg selv og ruslet tilbake inn i buskene. Etter litt strev klarte han å finne noen nyutsprungne rogneblader til en liten salat, som Naturelskeren til sin overraskelse oppdaget at hadde en karakteristisk smak av marsipan.


Den meget unge grevlingen og det ganske store mennesket ble sittende og utveksle historier og godbiter mens sola beveget seg dovent over himmelen. Langt om lenge strakk Naturelskeren på seg og kastet et blikk på en rund skive han hadde montert på armen. Nei, jeg får vel komme meg tilbake snart, sukket han. Jeg må hente i barnehagen. Sånn er det, Grevling. Man er slave av klokka. Grevlingen forsto ikke riktig hva han mente, men ønsket Naturelskeren lykke til med sine foretagender.


Men du, sa Naturelskeren. Ikke alle mennesker er like vennligsinnede mot dyr. Du bør være forsiktig med å nærme deg dem. Undersøke på avstand først.


Grevlingen nikket alvorlig. Det hørtes ikke veldig annerledes ut enn det han hadde lært om å forholde seg til vesener i sin alminnelighet. Man kunne jo aldri vite sikkert hvor lenge det var siden noen hadde spist.


Eller sovet. Idet Naturelskeren brøytet seg vei gjennom buskaset i utkanten av lysningen og forsvant bortover skogstien, begynte Den meget unge grevlingens hode å gli nedover i små, søvnige rykk. Han var full av mat og inntrykk og enda mer sliten enn da han først kom inn lysningen, selv om spenningen hadde fått ham til å glemme det en stund. Men nå trengte han å hvile, og snublet inn under bregnen.

Der ble han ble liggende til han våknet av at vanndråper kilte ham på snuten.


Regnet trommet taktfast mot bakken, og mot bladene til bregnen han hadde søkt tilflukt i. Det hadde tydeligvis regnet en stund, for nå hadde bladene blitt såpass tynget ned av vann at det piplet en jevn strøm fra det største bladet og ned på Grevlingens snute, og det var altså dette han hadde våknet av.


Det hadde blitt så sent at månen, i form av et spøkelsesaktig lys et sted bak skyene, hadde beveget seg et godt stykke over himmelen. Grevlingen ristet vann ut av pelsen og snuste ut i natten. Den var våt og slett ikke så varm som den solfylte ettermiddagen hadde vært, og dermed kom han til å tenke på det lune og tørre hiet som fantes et eller annet sted bak trærne. Om han bare kunne huske akkurat hvor.


Mens han snuste seg fram langs den våte skogbunnen funderte Den meget unge grevlingen over dagens bemerkelsesverdige hendelser. Dette, tenkte han mens han luntet over lyng og røtter, hadde vært et eventyr, akkurat som de Onkelen pleide å fortelle. Nå hadde han også en historie han kunne underholde de andre grevlingene med.


Men etter hvert som avstanden mellom Grevlingen og hiet stadig ble kortere, begynte det å danne seg en bevissthet i ham om at kanskje de store grevlingene ikke ville være så glade over denne ekspedisjonen, og kanskje særlig ikke dersom de fikk greie på hva slags skapning han hadde snakket med. Kanskje han skulle vente litt med å fortelle alt sammen, slik at det ikke ble for mye på én gang. Og kanskje det ville være en god idé å rulle seg ekstra godt i litt kusymre før han kom tilbake.


Snart ble han var på flere kjente dufter. Morgensolas første rødme begynte å farge himmelen. Innen han beveget seg mellom hjemlige trær og busker hadde Grevlingen fått en struttende sving i ganglaget.

Sola hadde ennå ikke stått ordentlig opp da Den meget unge, kusymre-duftende grevlingen igjen kunne høre Onkelens stemme mellom trærne: Borte? Ja, det er skrekkelig. Huffameg. Men faren deres, småkrek, han ble borte både støtt og stadig...