av Njål Moen.
Jeg lengter etter tanker
jeg ikke allerede har,
andre lodd og andre bører
enn de jeg allerede bar.
Men min vilje har blitt gjengrodd,
lik et skogsvann gjort til myr.
Min himmel har blitt dekt for.
Verden er sort, tross solen gryr. –
Den glir over mine øyne,
flakker tullet bak og frem,
mens jeg sitter, kald, og lytter,
fanget i mitt bleke hjem.
Meg gagner ikke kloke ord,
Ingen lumpen lykkepille.
Min kur er just hva jeg har tapt,
Nemlig viljen til å ville.