Desemberdrøm om frelse

av Lasse Furuholm.


Det var en kveld tidlig i desember at jeg hadde denne drømmen. Avisene på den tiden meldte om kirke etter kirke som måtte legges ned, selv på denne tiden av året, i påvente av kirkenes travleste dag. Men én travel dag til eller fra er ikke nok til redde Guds rike på jorden. Selv har jeg aldri vært i kirken på julaften. Ikke i noen kirke overhodet siden skoletiden. Men den kvelden, i det mørke, kalde rommet, tullet inn i en komisk tjukk vinterdyne, vurderte jeg for alvor om jeg skulle være med på julegudstjenesten. Kanskje var det min siste sjanse til å besøke det som hadde vært, uansett hvor svak tilhørlighetsfølelsen enn var, min kirke. For det året ble det dessuten ikke ordentlig jul, kjentes det ut som. Den ble amputert, stutt, et hastverk av en jul som jeg egentlig bare gledet meg til å få overstått. Og skylden for dette, tenkte jeg da så vel som nå, var min egen. Der jeg lå og tenkte på dette, skyld, falt jeg plutselig i dypere tanker.


Ærlig talt. Det er ikke meningen å gi slik en dobbeltbetydning til alt sammen. Poenget er simpelthen at tankene vandret fra det aktuelle nyhetsbildet til religiøse bilder. Dette frarådes på det sterkeste dersom en prøver å sove. Men sannheten er nok at jeg ville noe den natten. Noe som kan beskrives både som en dyp søvn og en slags oppvåkning. For jeg følte julen, eller kanskje livet, var mangelfullt — jeg ønsket meg noe. Ikke en julepresang, men en følelse (mulig dette er feil ord). Mer enn bare julestemning. Og det sto klart for meg den natten i desember at jeg ikke hadde noe å tape. At det jeg tidligere hadde ansett som av høyere verdi enn alt annet — hva skal jeg kalle det, frihet? sannhet? — slettes ikke gjorde meg lykkelig. Og at noe som kunne virke som en presang til meg selv denne julen, var hvis jeg kunne se bort ifra disse idealene — som jeg, når jeg tenkte over det, ikke kunne finne det i meg å kalle mine egne — til fordel for en nåde, og kanskje til og med en lykke.


Men det var ikke uten vond smak i munnen at jeg tenkte disse tankene. For det ville være som å la heroinen flyte gjennom årene, som å la seg stripse til sengen med bind for øynene og strømper i munnen. Jeg var redd. Jeg ville aldri igjen være den samme hvis jeg lot dette skje. Ikke bare ville jeg forandre meg slik man forandrer seg for hver erfaring man gjør og hver tanke man har; slik jeg jo var annerledes den kvelden fra kvelden før. For da hadde jeg eksempelvis slettes ikke vært i slike dype tanker på denne tiden (men i dyp søvn), og hvis noen hadde fortalt meg at i morgen skal du vurdere å åpne deg for Jesus, så ville jeg sannsynligvis ikke tro dem. Nei, dette var noe annet. Jeg ville blitt ugjenkjennelig for meg selv, og jeg tenkte at den som lå i sengen og kviet seg akkurat da, vil for den frelste Lasse være for alltid en fremmed. En han ikke vil ha noen forutsetning for å forstå. Jeg kjente meg virkelig som en tidsreisende. En av heltene som endrer fortiden på et slikt vis at han selv må forsvinne. Og han spør i siste liten den erfarne tidsreiser «Gjør det vondt å forsvinne?» (Et umulig spørsmål, jeg vet).


For jeg ville i det øyeblikket jeg slapp Ham inn aldri være den samme. Og — og dette trodde jeg virkelig, selv om jeg ikke helt kunne forklare det — jeg ville som den tidsreisende, heller aldri ha vært denne andre, eller, om du vil, denne første. For den jeg var den kvelden i sengen ville blitt redusert til et bilde på veggen, ett veggmaleri blant mange andre, en enkel del av et galleri som viste min vei til frelse. Dette enkle bildet ville være uten betydning overhode dersom det ikke ble sett i sammenheng med det neste, og det neste, og det neste, og det eneste siste. Og kanskje, tenkte jeg, ønsket jeg slettes ikke å være et ubetydelig, evig foranderlig bilde i en serie av ubetydelige evig foranderlige bilder? Jeg husker at pulsen begynte å stige når jeg så bildene for meg: Enorme malerier på mektige murvegger. Murvegger som ikke formet noe rom rundt meg, de utgjorde en eneste lang mur som ikke beskyttet meg for noe som helst. Denne muren så jeg for meg så klart at jeg måtte være på vei til å sovne, til tross for at pulsen stadig økte. Og jeg tenkte dette var en perfekt anledning, for i denne tilstanden er man svært påvirkelig. Kanskje ville det være enkelt å ta Ham imot slik? Og kanskje ville Han kunne feste seg, slå røtter i meg som ville grave seg frem og hule ut av meg all jorden, alt jeg var og alt jeg hadde vært til fordel for den andre, den lykkelige; ikke nå, men for alltid siden, den som var blitt benådet, den frelste Lasse? Nei, — jeg var neppe våken lenger. I rommet der jeg sov var det mørkt og kaldt, men der inne var det varmt og lyst. Varmt og lyst og enormt! Jeg kunne ikke forstå hva det var jeg studerte. En symmetri, et mønster på en avstand som var ubestemmelig og dyp. Ikke dyp, forstod jeg snart, snarere høyt oppe, for jeg stirret rett opp i et massivt tårn, toppet av en kuppel med utsmykninger og hvelvinger jeg aldri hadde sett maken til. Da jeg endelig maktet å rive blikket løs fra dette høye, ubeskrivelige og geometriske mesterverket, som virkelig var verdig en himmelhall, fikk jeg se hvor det varme lyset kom fra. Hallen, som var så stor som om muren virkelig skulle ha lukket seg rundt meg, var oversvømt av lys fra varme flammer fra tusener av stearinlys, og de svevde i løse luften metervis over hodet på meg!


Og jeg var klar for å ta i mot hva som helst, hvem som helst, der inne. Kjør sprøyta i armen på meg! Bind meg fast! Jeg tenkte mitt om hvilken karakter dette møtet ville ha fordi jeg fornemmet — det er det eneste riktige ordet, for jeg så den ikke — at jeg holdt i hendene en tykk bok. Jeg innrømmer å ha lest svært få tykke bøker i løpet av livet. Denne kjentes dessuten gammel ut, som en jeg hadde holdt i med barnefingre, kanskje til og med ikke helt frivillig. Som om den for meg hadde vært samtidig en byrde og en gave. En som ga meg fantastiske drømmer og grusomme mareritt. Om vise menn, om forræderske slanger og om det magiske guttebarnet som jeg i blant kunne føle, og som jeg stadig hørte andre beskrive som en venn (til tross for at ingen hadde møtt vedkommende). Jeg kunne liksom kjenne, slik jeg kjente det da jeg var liten og leste boken, at søvnen presset seg på og at jeg snart ville komme til å glippe boken og la den falle. Vil jeg sovne i drømmen? Hva ville jeg da drømme om? Hva var det gutten drømte om de nettene med boken hvilende tungt på sitt spede bryst?


Men noe — og jeg vet at dette høres rart ut — forstyrret meg fra å sovne i drømmen. Jeg kunne høre skritt på steingulvet, noen nærmet seg. Jeg kastet blikket i retning inngangen til denne enorme hallen uten å vite riktig hva jeg kunne forvente. Men ganske snart sto han der, ikke så stor og mektig som man kanskje skulle tro, med med sitt karakteristiske hvite skjegg og sitt eiendommelige lure blikk.


Jeg nærmet meg skikkelsen, nærmere og nærmere og jeg tenkte: Vent et øyeblikk… er det..? Er det….virkelig Humlesnurr som kommer?


Slik hendte det, at jeg den julen ikke lot Jesus slippe inn, at jeg ikke var villig til å trosse en flau julevind og besøke kirken, men gjenoppdaget fra godstolen en fantastisk og trøstesløs barnetro. En tro på kampen mellom godt og ondt, på det meningsfulle og på magi. Den lille kirken i hjembyen min ble forsøkt påtent to ganger det følgende året, og stengte kort tid etter. Ting tar tid i små byer, og så vidt jeg vet står den fremdeles tom den dag i dag.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

©2019 Pendelen.no