av Lars Martin Bødal.
Det var en gang et lite dikt
som våknet litt på tvers.
Det følte at det hadde gikt
og vondt i alle vers.
Så pakket det seg bedre inn
og skalv og ropte «Mor!»
imens det trykket til sitt kinn
sin beste metafor.
Og mor kom inn, slik mødre gjør,
og var så mild og god.
Hun hadde opplevd dette før
og tok det helt med ro.
Hun strøk om diktets vakre språk
og sa bestemt, men pent:
«Nå må du stå opp uten bråk
så ikke det blir sent.»
«Jeg vil ikke på skolen, jeg»,
sa diktet litt forsagt.
«Der river de og drar i meg,
så jeg blir knust med makt.
De ødelegger ord for ord
og splintrer alt de ser
i kampen for å få en stor
og viktig karakter.
Jeg tåler ikke flere slag
som får meg til å blø.
<