Disse vers

av Herman Wildenvey.

Geniets vei, av Wenzel Hablik.

Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen, hver gang gleden over livet var mig sterk og nær og ny. De er skrevet av en hedning, som vil leve av sin penn, Og som kun er den og den. Og som om og om igjen spiddet pennen hen i veggen. Men tok veldig fatt på ny.

Jeg har laget manuskripter for min merkelige ovn, jeg har skrevet litt til brensel i hver sorgløs liten stund. Men, se ovnen var jo hverken pedagog eller klovn, og konseptene blev røk, det der sto, og det jeg strøk, mens en bifallsflamme slikket om dens skånselsløse munn.

Da jeg slynget mine skrifter inn i ildens flammeman, kom en stor og farlig tanke: Om hvert ord dog kunde lue! Om de også kunde tende, stifte brann som bare fan' så det tørre trosset veg der, hvor flammebruset steg, mens nasjonen sto og så det som et stort og festlig skue!

Og nu tender jeg i farten disse flammelette bluss, ti en sommer svires op i disse tider. Jeg vil vinke litt med luer om så mangen morken stuss. Solen jog mig til å kvede, mens jeg irret om her nede, og kun merker mig hva dagene og leveltiden lider!

Der min nyings flamme stiger, skal en stille offerrød sikkert røpe at jeg kneler ved et alter for det skjønne! At mitt liv har lyse stunder er aldeles ingen spøk! kall det salme eller vise, jeg har evig nok å prise. Jeg har sol og gode guder, som jeg nu med sang vil lønne.

Ja mot mig har selve skjebnen vært vidunderlig så mild, når jeg undtar at den knuste mine planer. Jeg forlangte aldri skånsel av dens lunefulle spill. Og jeg synger nå som før at jeg lever til jeg dør, skjønt det går mig kanskje verre enn selv store ånder aner.

Jeg vil bøie meg ærbødig for den hverdagssunde sans og for alle slike evner, som kan veksler og bli penger. Der er frihet, fjell og fosser, der er fremtid hertillands! La så være, la så være! Men jeg lever for å lære, hvad der klinger skjønt og skjønnest over livets stemte strenger.

Jeg er fanden ingen dikter, skjønt jeg ønsket at jeg var! Jeg er skyllet inn i verden av en solflom, det er ordet! Jeg vil ingenlunde prale med et pund jeg ikke har. Og jeg tvinger mig og tier til min sjel av lengsel svier men da blander jeg, Gud trøste mig, min vrinsken inn i koret.

Og ennu må jeg sitte her og skamme meg ihjel og skue mine feil og atter feil. Men det onde og det skjønne skal gå holmgang i min sjel. Og det onde får sin bane, mens det skjønnes skjønne fane viser leder hvor jeg stevner, og hvor jeg vender mine seil.

Og jeg vet at mine viser er av kjærligheten født; Under spruveham kan stundom også sangfuglhjerter klemte. Men selv barnelyse sjeler kan bli pisket, pokka nødt, til å trosse hat og hån i et liv på løgn og lån, og til blødende å segne under svøpen og dog skjemte!

Hva det videre vil hende mig av gledelig og trist, det må onde eller gode guder råde! Jeg har hitinntil vært heldig i mitt fag som fatalist; Når jeg kun så død for øine, drev jeg vekk på vrak og løgne. Livet tendte sine blinkfyr, når jeg riktig trengte nåde!

Og på store skjønne dager regnet gylne flammer ned, og der tendtes mangen nying i min tankes tause skoger! Og det tonet mere skjønt enn noen sjel på jorden vet fra et land som mig mig blånet, men når natten om mig grånet gikk jeg hjem igjen til hyttene og gammet mig med snoger.

I mitt sind en ø sig hever, hvor min tanke gyldent bor, men jeg tender stadig nyinger, å måtte noen se det! Skjønt det samme kan det være, for min ø er all vår jord, og min egen drømmeånd er en ensom Robinson og en vingehest på gress, det er for tiden all min glede.

Og om foten bølger jorden om mitt hode himlen skjønn! Jord og himmel har jeg hilset, snart betatt og snart forloren. Og jeg lovte der jeg gikk under tusen stjerners blikk, at for jorden vil jeg vende mig mot himlen i bønn, men for himlen vil jeg falle på mitt ansikt til jorden!

Og mot jorden går min tanke, mot dens gleder og dens skrekk hver gang solen sitt gullsegl på dens store panne stempler. Og livet herjer hyttene i sjelens lande vekk. Og det brennes ned, det små, og mot stolte himles blå skal de reise sig de store og strålende templer.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no