av André Bjerke.
Du ridder fra La Manchas jord
med Sancho Panza i ditt spor,
hvor går din vei i dag?
Hvem skal du vel idag befri
fra tidens mørke hekseri?
Hvor skal du slå et slag
med sverd og skjold
mot verdens troll
og løse oss av dragens vold?
Du rider ennu seierstrygg
på Rosinantes rygg.
Du vekker saktens munterhet
fordi du vet hva ingen vet,
men la dem kalle deg
en ridder av en trist figur,
en åndsformørket trubadus
som går sin galmannsvei.
De ser jo nok
du går amok
mot en og annen saueflokk;
at flokken er en ond armé,
kan kun en drømmer se!
De ler av deg. Hvem gidder vel
å kjempe som en ridder selv
mot dragen og hans makt?
Hvem ser hva ingen andre ser?
Hvem bryter nu en lanse mer
i hellig dødsforakt?
Hvem trosser tvil
og spott og smil
og vandrer gjerne tusen mil
i håp om å få segne mot
sin Dulcineas fot?
Du ridder med den ranke sjel,
har verden slått din drøm ihjel,
og knekket lansen din?
Har man tømt berme i ditt krus
og satt deg i et galehus
fordi du er et sinn?
Fordi du vet
som sann poet
at drøm er mer enn virkelighet,
og mer enn verdens snusfornuft
er dine slott av luft.
Men deres våpen er for små,
deg biter ingen piler på
og ingen spottens ord:
en andalusisk solnedgang
med svaler og sikadesang
skal bruse på din jord!
Din kjære kro
skal gi din tro
en styrkedåp i drueblod.
Spenn på Mambrinos hjelm og jag
Avsted mot nye slag!
Hør, verdens møller maler vind,
de maler frost i våre sinn;
hvem våger å storme dem?
Du edle kriger! Vær vårt vern
mot tidens golde møllekvern
og rid din ganger frem.
Vår ridders skål!
Ditt lansestål
skal aldri feile på sitt mål.
Du rider evig seierstrygg
på Rosinantes rygg ...