Dovre i demring

av T.C. Ytterbø.

Vårstigen over Dovre, av Johannes Flintoe.


Våren lir på Dovrefjell, det ville land,

elvefaret flommer gjennom råk på vann.

Soleklar og himmelhøy i herlighet,

hviler Snøhetta i prakt og majestet.


Snøen bråner, bekken strir og fosser fram,

solen fagner fjellet over røys og kam.

Blåberget og Kolla synes frem fra snø,

lyng og lier grønnes over Hjerkinnhø.


Jonsokblom og einer skyter stilk og grein,

krekling sprer seg viljesterk på rabb og stein.

Bjørka retter rygg og spretter knopp og blad,

befridd fra bør og bånd, fornøyd og sjeleglad.


Fuglen flakker full av liv ved Kringluttjønn,

Snipen svømmer sorgenfri, så trygg og skjønn.

Falken våker mektig over Fokstumyr,

og føyer seg som fugler flest med vårens yr.


Villreinen på vidda kaster sorg og sut,

moskusen på sletta puster lettet ut.

Solen hilser strålende på himmelblå,

som varsel for et vendepunkt som vil bestå.


Men vinteren skal siden vise seg på ny,

og snøen atter råde over berg og ry.

For nå er fjellet levende og lykken rår,

og allting virker enklere i sol og vår.