Skyggen: Edgar Allan Poe


En god historie trenger ikke ende godt. Det vitner både livet og forfatterskapet til Edgar Allan Poe om. Han er en av litteraturhistoriens mest sagnomsuste skikkelser. Sortkledd — alltid. Til tider også med frakken på vrangen. Bedrukken — når økonomien tillater det. Og når den ikke gjør det. Et geni, uten tvil. Sammensatt med rekken av oppsiktsvekkende groteske og makabre fortellinger var dette nok til å vekke mistanker om vampyrisme, djeveltilbedelse og nekrofili. Derfor er det viktig (og vanskelig) å skille fra hverandre personen, forfatteren og legenden Edgar Allan Poe.


Poe ble født i Boston i 1809 (samme år som Gogol) av foreldre som begge var skuespillere. Far forlater snart familien, og mor dør av tuberkulose kort tid senere. Følgelig tas Poe hånd om av Allan familien. En nokså godt stilt familie som tar med seg lille Poe til England. Her vokser han opp med engelske manerer og tilegner seg — ifølge Poes franske beundrer og oversetter Baudelaire — et europeisk og aristokratisk temperament. Tilbake på amerikansk jord begynner Poe å studere ved Thomas Jeffersons nyåpnede og nytenkende universitet i Virginia.


Men som flesteparten av Poes foretagende blir utdannelsen en kortvarig affære. Fra familien Allan får han tilsendt for lite penger, og de pengene han får bruker han på bøker, og det som verre er — pengespill.


En god historie trenger heller ikke være sann. Skrønemakeren Baudelaire forteller i sitt essay om Poe at han slutter seg til frigjøringskampen i Hellas hvor hans store forbilde Lord Byron gikk av med heltedøden noen år tidligere. For så å, av uvisst grunn, dukke opp i St. Petersburg, uten pass og i et hastverk etter å komme seg hjem!


Ganske riktig var Lord Byron en av Poes forbilder. Og ganske riktig forsvinner den atten år gamle Poe, men sannsynligvis ikke så veldig langt. En langt mer troverdig teori er nemlig at Poe forsvinner bak et pseudonym og arbeider mens han skriver sin første diktsamling Tamerlane and Other Poems. By A Bostonian. Så, under nok et falskt navn, registrerer hans seg til militærtjeneste i Carolina. Han trives med militærtilværelsen, og av de andre kadettene får han som avskjedsgave nok penger til å utgi enda en diktsamling.


Tilbake i Virginia flytter Poe inn med sin tante, Maria Clemm og datteren hennes Virginia, som han senere gifter seg med. De gifter seg mens hun fremdeles er tretten, Poe selv tjuesyv. Dette blir Poes lille, kuriøse, og lutfattige familie. Han vinner snart sin første skrivekonkurranse med historien Ms. Found in a Bottle, hvor han eksperimenterer med temaer som polfaring og spøkelsesskip, som han returnerer til ved flere anledninger. Poe skriver og publiserer tekster og fortellinger i flere magasiner helt til han omsider får fast arbeid med å redigere magasinet Messenger i Baltimore.


Men Poe jobber aldri lenge på samme sted, enten fordi han lar spalten sin stå tom, drikker, eller gjør kollegaer og overordnede til uvenner. Han har en lang, turbulent rekke med arbeid som skribent, redaktør, eller kritiker for utallige magasiner og tidsskrifter i foran seg. Som skribent jobber han nærmest ubetalt. Det trykkes i hytt og vær og det finnes ingen god måte å sikre at forfatteren mottar godtgjørelse på. Dette betyr at selv om Poe blir lest — ja, til og med berømt, blir det ingen redning fra fattigdommen. Som redaktør publiserer han blant annet tekster fra en ung og lovende dikter ved navn Walt Whitman. Som kritiker er han hensynsløs, og lykkes med å fornærme samtlige av østkystens forfattere og kulturpersonligheter. Han kritiserer like gjerne på bakgrunn av sine egne frenologiske observasjoner som forfatternes litterære prestasjoner.


Etter lengre tids sykdom dør Virginia av tuberkulose, og etterlater Poe i dyp sorg. Ut av denne sorgen vokser et av Poes mest utilgjengelige og minst leste verk, men det som han selv hevder er hans magnum opus — Eureka: A Prose Poem. Flaskepost, hule kloder, alskens pseudovitenskaplige teorier og panteisme kolliderer i et eneste langt essay med intet mindre enn det evig-utvidende universet som tema. Heldigvis hadde han rukket å skrive mye mer før han avgikk med døden bare førti år gammel i 1849. Av hva vet vi fremdeles ikke helt sikkert.


Hvordan skal man beskrive hans litteratur? Som grotesk? Makaber? Delirisk? Fantasmagorisk? Svevende? Halvt dødt og halvt levende? Én ting er sikkert: På tross av hans allsidig het er det lett å gjenkjenne en tekst av Edgar Allan Poe. Morderiske orangutanger, polfarere og månefarere, enøyde katter og katter som spiser nesen av folk, skattekister og katakomber, mord og mysterier. Uavhengig av hans monokrome bekledning hadde Poe viktoriatidens mest fargerike fantasi! Du kjenner den igjen på de vakre, døde kvinneskikkelsene (selve skjønnhetens epitome for Poe), på den stadige nedstigningen ned i galskapen, på den uopphørlige bønnfallelsen fra fortellerstemmen som skriker, fra galskapens mørke: Det du leser er ikke bare makabert og groteskt, det er attpåtil helt sant! Og alt dette gjengitt med et språk så rikt som Poe selv var fattig.


Spørsmålet om hva man bør lese av Poe fordrer flere spørsmål: Hva slags humør er du i? Hvor god tid har du? Hvis du er ute etter den mørke, makabre Poe — den ettertiden har prissatt høyest — kan du lese The Fall of the House of Usher hvor både vakre, døde kvinner, premature begravelser, incest og vampyrisme gjør opptreden. Eller — hvis du ikke alt har gjort det — kan du lese de andre klassikerne Ligeia, The Black Cat og The Tell-tale Heart. I et lystigere humør kan du lese den latterlige The Business Man, den eventyrlige The Gold-bug eller The Unparalleled Adventure of One Hans Pfaall, en av verdens første science fiction fortellinger. Jeg vet ikke i hvilket humør det skulle friste å lese Eureka eller om filosofien bak møbler, man han har altså skrevet om disse tingene òg.


Hvis du har bedre tid kan du lese hans eneste roman The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket. En virkelig spennende skildring av reisen mot jordens sørligste punkt, hvor vannet er hvitt som melk, menneskene sorte som kull, og fuglene skriker «Tekeli-li!» (som ivrige lesere av Lovecraft vil gjenkjenne).


Tatt i betraktning hans korte liv har Poe hatt en uforholdsmessig stor påvirkning på moderne litteratur. Han regnes som en pioner innenfor både detektivsjangeren, «lost-world»-sjangeren og science fiction, og ingen vellykkede forfattere av skrekk- og mysterielitteratur, eller såkalt «weird fiction» kan si at de ikke er direkte eller indirekte inspirert av Edgar Allan Poe uten å ljuge. Med alt vi har å takke Poe for i dag, tenk bare hvis han hadde levd dobbelt så lenge! Men som med så mange av verdens genier vil ettertiden huske historien om Edgar Allen Poe bedre nettopp fordi den endte så tidlig, så brått, så mystisk og så underlig perfekt.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no