En farfar i døden

av Karen Drabløs Landa.

Vedsankeren (bestefar med barnebarn), av Jules Bastien Lepage.

«I dag er vi samlet for å feire et langt liv.»

Slik åpnet jeg talen i min farfars begravelse.

Ordene var nøye planlagt.

Da min farfar døde var han nærmere 100 år gammel.

Han døde ikke av kreft, hjerneslag eller som følge av en ulykke.

Han døde av alderdom, fredfullt og rolig. Det skjedde i løpet av natten, han hadde lagt seg som vanlig kvelden før, sovnet inn og våknet aldri igjen.

Ingen ting ved min farfars bortgang kan betegnes som tragisk eller overraskende. Likevel kom den som et sjokk på meg. Han hadde tross alt vært der bestandig, i hele mitt noen-og-tredveårige liv, og da han ble borte var jeg fullstendig uforberedt.

Sorgen var voldsom og overveldende. Jeg ble sittende oppe om kveldene og lytte til «Ein farfar i livet», Odd Nordstogas originalversjon og Chris Holstens cover om hverandre, klarte ikke å bestemme meg for hvilken versjon jeg likte best, begge fikk meg til å strigråte.

«Hvor er du nå, farfar?» hulket jeg, ut i tomme lufta, voksen og tobarnsmor og patetisk. Ingen svarte.

Jeg hadde alltid vært ateist, insistert på at det er de religiøse som har bevisbyrden, som må sannsynliggjøre at det finnes en Gud og et liv etter døden. Nullhypotesen er at alt blir svart, var mitt strenge standpunkt, og til noen kan overbevise meg om noe annet forholder jeg meg til det.

Men da min farfar døde skjedde det noe.

Mine jamrende spørsmål, og den dørgende stillheten som fulgte, fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på termodynamikkens første lov:

Energi kan ikke oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former.

Er sjelen en form for energi? undret jeg. Hvor blir den i så fall av når vi dør?

Jeg så for meg min farfars lett haltende gange, den skyldtes en fot han hadde skadet som ung og som aldri var blitt helt bra igjen.

Jeg så ham for meg slik han pleide å sitte når det var skiskyting på TV, ytterst på stolkanten, så konsentrert om skjermen at alle forsøk på samtale var nytteløse. Jeg kunne høre det entusiastiske brølet, skoggerlatteren om det gikk Norges vei, etterfulgt av et voldsomt byks opp fra stolen med armene triumferende i været. Og vi andre ble sittende der og riste på hodet, i sjokk over at det fremdeles bodde så mye kraft i den gamle kroppen.

Jeg tenkte på gården der min farfar vokste opp på 20- og 30-tallet, som den eldste i en stor søskenflokk, gården han hadde forlatt som ung mann og aldri vendte tilbake til.

Jeg tenkte på alle menneskene han hadde møtt, opplevelsene han hadde hatt, de historiske begivenhetene som rammet inn alt sammen – krigen, Gerhardsen, oljealderen.

Alt var blitt samlet opp og lagret underveis, som på en harddisk full av bilder.

Er det dette, innholdet i harddisken, som utgjør sjelen?

Hvor var farfars sjel nå?

Var den destruert, ødelagt, slik innholdet på en harddisk blir om den etterlates i et brennende hus?

Eller er sjelen uavhengig av harddisken, uavhengig av kroppen, som en energi som har tatt ny form?

Ateisten i meg grep etter halmstrået, støttet av termodynamikkens første lov, støttet av realfag og naturvitenskap.

Kanskje fantes min farfars sjel der ute fremdeles?

Det hjalp litt, men ikke så mye.

For meg var han uansett borte.

Etter hvert gikk det opp for meg at de fleste som hadde kjent min farfar ikke sørget slik som meg.

«Jaja», sukket de. «Han levde et langt og godt liv. Det er trist, men slik er livets gang.»

Jeg forstod da at samfunnet har strenge krav til hvordan sorg skal uttrykkes. Det finnes et tidsvindu og et sett med sosiale normer for sorgprosessen. Hvor smalt vinduet er, hvor strenge normene er, avhenger av hvem som har gått bort, og hvordan.

Min realfagsorienterte hjerne fikk et plutselig, morbid behov for å strukturere de sosiale normene for dødsfall og sorg. Dette resulterte i et slags diagram bestående av en vannrett og en loddrett strek som krysset hverandre på midten. Den vannrette streken viste unaturlig død til venstre og naturlig død til høyre. Hvordan naturlig død skulle defineres grublet jeg over en stund. Ville en ung persons død noen gang kunne kategoriseres som naturlig? Det ville sikkert mange protestere mot. Til slutt landet jeg på at vold, ulykker og andre ytre hendelser med døden til følge skulle kategoriseres som «Unaturlig død», mens alt annet skulle regnes som «Naturlig død». Det var flere svakheter med kategoriseringen, jeg er klar over det, men diagrammet var tross alt bare til mitt eget bruk.

Den loddrette streken viste alder fra 0-100, der 0-50 for enkelhets skyld ble definert som «Ung» og 51-100 ble definert som «Gammel». Diagrammet gav dermed fire mulige kombinasjoner, fire nivåer av sorg for de etterlatte. Min farfars død tilhørte boksen øverst til høyre, «Naturlig død, Gammel». Ikke bare det, hans død sprengte skalaen langs begge dimensjoner. Det var ingen tvil om at sorgprosessen måtte bli deretter.

Jeg forstod at min farfars begravelse ikke ville bli en arena for å sørge på den måten jeg hadde behov for. I kirken, under gudstjenesten, ville alle pliktskyldig holde seg alvorlige, synge de utvalgte salmene med skjøre stemmer, noen ville kanskje gråte en skvett. Men i minnestunden etterpå ville de klemme, spise, prate og le, lettet over å være ferdig med det triste, stemningen ville bli som i et vanlig familieselskap.

Min tale kunne ikke være ikke sorgfull og alvorstung, den måtte være lys, munter, fremkalle latter og bifallende nikk.

Jeg måtte ikke skjelve, ikke briste, ikke gråte.

I minnestunden vegret jeg meg for å ta ordet. Det føltes så slitsomt å skulle avbryte kaffedrikkingen og småpratet, nå som det endelig begynte å bli hyggelig.

Da jeg endelig tok motet til meg, skrapet med stolen, klirret på glasset, mer ante enn hørte jeg det svake, kollektive sukket som gikk gjennom forsamlingen.

Å nei. Mer tristhet.

Men ordene mine var nøye planlagt. Åpningen ble slik den måtte være:

«I dag er vi samlet for å feire et langt liv.»

Jeg så opp og lot blikket vandre over ansiktene som var vent mot meg.

Smil, fornøyde nikk, dette lovet godt.

«Og for et liv!»

Den hjelpeløse munterheten lød så skjærende falsk.

Jeg svelget og våget et nytt blikk utover forsamlingen, men ingen så ut til å ha lagt merke til det. De fortsatte å smile forventningsfullt, takknemlige for at jeg hadde gitt dem tillatelse til å beholde humøret.

Så jeg fortsatte.

Jevnt og trutt jobbet jeg meg gjennom teksten jeg hadde forberedt, leste opp alle selvfølgelighetene en slik tale må inneholde. Jeg serverte anekdoter som var blitt fortalt i min farfars 70-, 80- og 90-årsdag, og som samtlige i rommet garantert kunne utenat. Likevel fremkalte historiene en så spontan, høyrøstet latter at man skulle tro de ikke bare var nye, men attpåtil levert av en førsteklasses komiker.

Endelig nådde jeg det nest siste avsnittet.

Det var den delen av talen jeg hadde vært mest usikker på. Jeg hadde gått flere runder med meg selv. På den ene siden var ønsket om å være positiv, ikke velte meg i sorg og håpløshet foran et publikum, holde meg innenfor den strenge boksen jeg selv hadde tegnet opp. På den andre siden var trangen til å si noe meningsfylt, noe som var sant, noe utover de lettvinte platthetene jeg hadde liret av meg hittil.

I siste øyeblikk hadde jeg bestemt meg for å droppe det. Å lese opp avsnittet nå ville være et brudd på kontrakten med forsamlingen om at dette skulle være trygt og muntert. Jeg hadde strøket over avsnittet med penn, tett og hissig, så det skulle bli uleselig. Likevel, da jeg stod der og stirret på dem, ble ordene tydeligere for meg enn noen gang:

Kjære farfar. Først da du ble borte gikk det opp for meg for mye du har betydd for meg. I en verden som stadig forandrer seg forble du den samme. Omsorgsfull. Morsom. Full av historier. Jeg kunne alltid ringe deg. Jeg kunne alltid spørre deg om råd. Jeg kunne alltid be deg om hjelp. Du insisterte på å hjelpe, selv da du ikke lenger var i stand til det. Du fikk meg til å le, uansett hvor nedfor jeg var. Du skulle vært her nå, farfar. Men nå som jeg trenger deg mest er du ikke lenger her til å muntre meg opp. Du var den eldste i søskenflokken, men du kunne like gjerne vært den yngste. Du var bestandig den siste til å dra hjem. Og nå er du den siste til å gå bort. Alle minnene om det som var forsvinner sammen med deg. Det sies at du fikk et langt liv, og det stemmer nok. Men sammenlignet med hvor lenge du skal være død, ble livet ditt altfor kort. Kjære farfar, jeg savner deg.

Jeg ble stående og stirre på de nedklussede ordene, visste at pausen alt var blitt unaturlig lang, at folk begynte å bli nervøse for at jeg skulle lage en scene.

Det var da jeg så opp og møtte blikket til min far. Både han og min mor var i 70-årene nå, gråhårede besteforeldre, omgitt av barnebarn på alle kanter. Min far nikket til meg, smilte svakt med rødkantede øyne. Om han fikk et dødelig hjerteinfarkt i morgen ville han, i likhet med min farfar, bli plassert i boksen «Naturlig død, Gammel».

Min far var selv en gammel mann, men å skulle leve videre uten farfar var nytt og vanskelig selv for ham.

Spesielt for ham.

Jeg så at min far forstod meg. Med et brus av takknemlighet gjengjeldte jeg nikket.

En svak uro hadde bredt seg i forsamlingen, folk vekslet blikk, kremtet, betraktet meg med anspente uttrykk.

Så jeg trakk pusten, stålsatte meg for resten av talen.

Jeg måtte ikke skjelve, ikke briste, ikke gråte.

Jeg hoppet over avsnittet, slik jeg hadde planlagt. Kom til avslutningen:

«Kjære alle sammen. I dag er vi samlet for å feire et langt liv, et liv som nå er slutt. Det er rart å tenke på at en så energisk person som farfar var ikke skal finnes mer. Men kanskje kan det være en trøst å tenke på termodynamikkens første lov. Den sier nemlig at energi ikke kan oppstå eller forsvinne, bare gå over i nye former. Og med så mye energi som farfar hadde» – her fyltes rommet igjen med hjertelig latter – «kan vi nesten være sikre på at en del av ham fremdeles er med oss her i dag. Det jeg uansett er helt sikker på, er at han ville ønsket seg litt god stemning. Så la oss gjøre vårt beste for å gi ham det. La oss feire livet!»

Og med det var den lille, pinlige pausen glemt. Publikum reagerte med begeistring, i den grad anledningen tillot det, de smilte, lo, enkelte reiste seg til og med og klappet.

Bak dem, utenfor vinduene, raslet maivinden i bjørkeløvet og vinket til meg, det føltes som en hilsen fra min farfar.

Jeg hadde oppfylt min plikt.