En helt umulig unge

av Maria Szacinski.


- Mor.

Hun prøver å komme seg opp på fanget til moren som føyser henne vekk.

- Nei, ikke kleng sånn på meg, Mari, store jenta, ser du ikke at jeg holder på med lillebror?

- Ja, men mor.

- Nei, vet du hva, jeg blir gal av den masingen din, spring ut og se hva de andre gjør. Moren snur seg mot tanten som er kommet for å se på den nye broren.

- Den jenta driver meg til vanvidd en dag.

- Men mor, hva betyr- ?

- Du spør snart hull i hodet på meg, må du ha greie på alt?

- Den ungen graver og spør hele tiden. Spring ut nå så jeg får snakke med tante Liv.

Hun trekker seg langsomt unna, men blir stående i døråpningen med fingeren i munnen.

- Og ikke bit negler nå igjen, fem år, du skulle skamme deg, skulle du !

- Men mor, hvor er far?

- Nei, ikke vet jeg. Han holder vel ikke ut maset og skrikingen her i huset. Se ute i garasjen.

Hun setter seg på trappa foran huset. Sola stikker i øynene, det brenner i panna. Skorpene på skrubbsåret på kneet klør, hun pirker på dem med en pinne til blodet renner. Hull i hodet. Moren kan få hull i hodet hvis hun snakker til henne. Men der kommer hun ut med broren i armene og legger han i den nye, fine vogna som står ved trappa. Hun ser de veivende armene hans mens moren triller vogna bort til skyggen under epletreet. Han skriker og skriker.

- Skal han aldri slutte? sier hun. Han har skreket siden dere kom hjem fra sykehuset. Er han slem eller?

- Han har vondt i magen, sier moren. Kolikk. Kanskje du kan rugge litt på vogna så han sovner. Moren springer inn. Hun skynder seg hele tiden. Sitter aldri i ro uten å ha broren på fanget. Hun går bort og drar dyna til siden. Han er helt rød i ansiktet. Øynene er bare noen smale streker, og hun ser inn i den åpne, våte munnen hans.

- Stygg, sier hun, du er stygg. Hun strekker handa inn og tar hardt i det ene kinnet. Han vræler enda høyere, og hun trekker handa fort tilbake og ser på det røde merket hun har laget.

- Skrikerunge, hvisker hun. – Din stygge skrikerunge.

Der er den travle moren igjen.

- Du kan godt trille han litt oppover havegangen så han sovner, men ikke ut porten, hører du det?

Hun tar tak i håndtaket og skyver den tunge vogna bortover grusgangen. Faren vinker fra den åpne garasjedøra.

- Kom hit da, Mari og få en billmekkeklem. Han setter seg ned på huk og hun løper inn mellom knærne hans. Latteren bobler opp i henne. Det lukter far. Hun snuser på kinnet hans.

- Du stikker, ler hun.

Han holder henne høyt opp i lufta. –Etterpå kan du og jeg ta oss en tur med bilen. Men først må jeg reparere denne jævl-. Hun storler.

- Vask munnen din, far, ellers blir mor sinna.

- Ja, da, Mari godjenta mi. Pass på faren din, du! Men er ikke du egentlig på ny jobb i dag? Trillepikejobb. Det er fint du hjelper mor, vet du.

Borte ved vogna står Per fra barnehagen. – Hva gjør du? – Triller, ser du vel. Jeg er trillepike.

- Ei blid dame i en rød bil vinker ut av det åpne vinduet. – Så flinke dere er.

- Flink, jeg er flink, tenker hun.

- Vi svinger ned her, sier Per og peker på en smal sidevei ved noen postkasser.

De skyver på. Farten øker, de må nesten holde igjen. Veien blir smalere og det blir brattere ned mot sjøen der det ligger en gammel robåt.

- Jeg vil ro, roper Per og slipper taket i vogna. Nå har den så stor fart at hun må løpe for å holde følge med den. Plutselig skjener den ut mot siden og humper nedover gressbakken før den støter mot en stor stein og velter. Hun bråstopper med store øyne før hun løper etter.

Broren har falt ut og ligger helt stille. Munnen er åpen, men han skriker ikke. Det er blod i panna hans. Det blå teppet ligger på gresset. Hun står helt stille lenge.

Plutselig kjenner hun et hardt grep i nakken. Det er faren som har fulgt med fra garasjen og sett at de gikk ut av porten. Han er hvit og morsk i det snille ansiktet.

- Hva i all verden er det du gjør, jente?

- Det var Per som sa vi skulle gå ut av porten, gråter hun etter faren som springer oppover bakken med broren i armene. Hun somler seg hjemover. Det svir i skrubbsåret på kneet og blodet lager en tynn stripe nedover leggen.

Porten står vidåpen. Utenfor døra blir hun stående helt stille og høre på moren som skriker og skriker.

- Helt umulig, hører hun. - En helt umulig unge.

Hun stikker fingrene i ørene, bråsnur og løper ned trappa, bortover havegangen, gjennom porten og ned mot sjøen.

Der ligger den tomme vogna veltet på gressbakken.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no