En julefortelling

av Oskar Bae.

(Vinner av skrivekonkurranse desember 2019)

"Etter snefallet", av Gustav Wentzel.


På kjøkkenet raste alt frem og tilbake. Vanja også. Hun var for empatisk til å sitte stille når hun merket hvor stresset moren var. Alt måtte være på plass før de skulle i kirken, det var mantraet, så småkaker og gaver og pynt og klær og middagsmat og Gud-vet-hva måtte ut fra bilen og inn under treet eller opp på et soverom eller inn i en ovn.


Huset var heller ikke i den standen det burde ha vært i. Mamma hadde vært bekymret for at det skulle bli sånn, men hadde allikevel ikke hatt hjerte til å nekte Mormor å styre med juleforberedelsene – som Mormor jo alltid hadde stått for. Men den gamle begynte visst å bli for gammel, hun var blitt slurvete med vaskingen. Hun begynte å bli surrete, sa Pappa, etter at Morfar døde.


Nå kom hun gående inn på kjøkkenet.


“Her,” sa Mamma i forbifarten og gav henne et kort. “Naboen var innom med dette.”


“Per Johannes?” spurte den gamle konen mykt, “neimen så snilt av ham.”


Mamma la hodet på skakke og smilte, før hun i brå bevegelser tok seg til å flytte årets julebakst over på fat.


“Det er da utrolig,” sa Mormor da hun hadde lest ferdig kortet, “at han fortsatt kommer over med et kort til oss, han som er så dårlig til bens. Jeg håper dere bød ham på noe da han var her.”


“Nei,” sukket Mamma, “vi hadde ikke hatt tid til det.”


“Var han ikke over dørstokken engang?” forhørte Mormor seg.


“Nei, han var ikke det,” konstaterte Mamma.


“Huff, det var dumt,” mumlet Mormor, “for på julekvelden skal man aldri bli sendt av gården uten å bli bydd på noe, var det noe som het.”


“Mamma,” sa Mamma og snudde seg mot Mormor, “hold opp med det der. Vi kunne ikke bare slippe alt vi hadde i hendene for å by Per Johannes på noe nå, du skjønner dét, ikke sant? Vi skal jo være i kirken om en halv time!”


“Nå,” sa Mormor og satte seg på en av de slitte trestolene rundt kjøkkenbordet. Hun knadde armlenet nostalgisk og sukket tungt.


“Går det bra, Mormor?” spurte Vanja og satte seg ved den gamle.


“Kjære barnet mitt,” sa Mormor og smilte, “kjære barnet mitt.”



* * *



På vei inn i den hvitkalkede kirken hadde Vanja en nagende følelse av å ha glemt noe. I tankene gikk hun gjennom julegavene hun hadde forberedt, forestilte seg hver og én av dem, konfekten hun hadde ordnet til Mormor, lysene hun hadde dyppet til Mamma, pannebåndet hun hadde strikket til Pappa, pepperkakene hun hadde bakt til Onkel og de fargerike snøstjernene hun hadde klippet ut til fetterne sine. Alt var med; hun husket klart hvordan hun hadde gjemt pakkene vekk under juletreet. Allikevel var det som om et eller annet var glemt, noe var annerledes i år. Da hun gikk under det gamle kirkeskipet som hang over midtgangen, tenkte hun at det kanskje bare var hun som var blitt eldre. Den magien julen hadde vært farget av, forsvant kanskje med årene. Så tenkte hun på Mormor som satt og knadde på armlenet inne på kjøkkenet, på alt hun måtte ha mistet gjennom livet sitt. Da familien omsider bestemte seg for en benk, passet Vanja på å sette seg ved siden av den gamle.


Koret sang, og presten hostet og kremtet og stabbet frem fra et tilstøtende værelse. Han så sliten og gammel ut, med tunge poser under rødsprengte øyne. Det var noe motbydelig ved det utlevde utseende hans, leverflekkene og den tykke magen, sett opp mot den ærbødige prestekjolen. Etter å ha haltet gjennom den obligatoriske liturgien, var det tid for prekenen. Vanja skottet bort på Pappa, som hadde lagt armene i kors og myste trett. På den andre siden satt Mormor, med bløte øyne og halvveis åpen munn. Presten pratet uten at Vanja fikk med seg om hva, og hun begynte å studere altertavlen. Under Jesus på korset, var et slitt maleri av en gruppe kvinner utenfor en mørk hule, og hun tenkte at det vel var Jesu tomme grav. Plutselig lød et gisp fra forsamlingen. Vanja skiftet blikket sitt tilbake til presten, som i affekt hadde tatt seg til døpefonten.


“Det er så mye ensomhet i denne bygda, så mye ensomhet!” klagde han. Pappa kremtet og rettet seg opp.

“Hvis dere hadde sett dette mørket på samme måte som jeg,” fortsatte presten,” fra innsiden – da ville dere ha forstått!”


Her tok han hendene til fjeset sitt og stønnet høyt. Vanja så fra Pappa til Mamma, som delte et oppgitt blikk. Kirketjeneren kom inn fra siden for å støtte presten, men denne avviste resolutt all hjelp.


“Det går fint, det går fint!” sa han bryskt. “Jeg beklager. Jeg beklager.”


I bilen på vei tilbake snakket Mormor i ett sett om hvor flott hun syntes gudstjenesten hadde vært.

“Det er godt å se at all sorgen går inn på noen,” sa hun. “Det er så mye likegyldighet.”


“De gale finner sammen,” mumlet Pappa.



* * *



Ved middagsbordet ble Vanja plassert mellom fetterne sine. Hun ville mye heller sitte mellom Mamma og Pappa, men det gikk visst ikke. Hun vurderte et øyeblikk å lage en scene, men Mamma gav henne et såpass strengt blikk at hun bestemte seg for å droppe det. I tillegg fortalte Onkel entusiastisk om hvor mye fetterne hadde gledet seg til å se henne. Hun visste at det var en løgn, men orket ikke å si noe. Onkel snakket alltid til henne som om hun var et lite barn, med en egen tilgjort, liksom-trivelig stemme, som hun fant uhyre nedverdigende.


Den fete julematen ble sendt rundt bordet. Sosisser, kjøttkaker, ribbe og kål, poteter og rødbeter. De ekle fetterne begynte umiddelbart å lire av seg den ene ablegøyen etter den andre, mens Onkel drakk en to-tre glass med akevitt på rappen. Denne delen av kvelden var alltid styrete, syntes Vanja. Men vanligvis gledet hun seg sånn til pakkene at det gikk fint. De åpnet alltid pakkene mer eller mindre i felleskap etter at maten var spist. I år måtte hun derimot jobbe for å holde entusiasmen oppe. Hun så bort på treet og anstrengte seg for å tenke at det var spennende med det som lå gjemt under de grønne grenene, men så ville hun se opp på Mormor, og Mormor hadde et så uutholdelig trist ansikt, syntes Vanja, at det var som om all juleglede døde ved den gamles åsyn.


Pappa og Onkel kranglet om et eller annet politisk. De pleide ofte å gjøre det. Vanja merket at Pappa, som henne selv, ikke likte Onkel. Egentlig likte ikke Pappa julen i det hele tatt, tenkte Vanja og rynket på nesen. Hun husket hvordan han ofte tullet med at det deiligste for alle hadde vært å avlyse høytiden. “Vi kunne tatt oss en ferie i stedet!” pleide han å si. Nå begynte hun å tenke at han kanskje hadde rett. Hvis hun, som fortsatt var et barn, ikke lenger klarte å kose seg på julekvelden, da var det kanskje ikke noe vits i at de voksne skulle anstrenge seg sånn for å få alt på plass. Mamma ble alltid så stresset og sliten.


Alle disse tankene gjorde Vanja ordentlig trist. Hun forstod ikke hvorfor det skulle være så umulig å ha det fint om julen. Da gavene ble delt ut etter middagen, måtte hun late som om hun ble glad, så tenkte hun at det sikkert var sånn de voksne alltid hadde det – når de fikk dumme dorullnisser eller vonde pepperkaker av barna – og ble med dét ekstra trist.


“Jaja,” sukket Mormor fra gyngestolen sin. Det glitret i stuen. Utenfor var natten mørk og kald.


“Jaja,” sa hun igjen og lukket øynene.


“Hva er det, Mormor?” spurte Vanja.


“Det er jul,” sa Mormor.


“Riktig,” bemerket Pappa, “og selv om mengder med mas og styr følger høytiden, får vi huske på hvorfor vi er her, pyntet og samlet, i kveld!”


“Du,” sa Mamma lettere oppgitt.


“Jesus!” sa Pappa uanfektet med en løftet finger. “Ham tror vi ikke på. Men solen, den må vi alle forholde oss til. Og alt som er mørke nå, det skal bli lys, det, i sommer, og det er det vi feirer – at solen snur! At den våkner fra Dødsriket, sånn som Balder eller Jesus eller hvem det skulle være gjorde. Samme det! Det er solen vi feirer.”


“Du,” sa Mamma igjen, strengere, “det holder sikkert nå. Husk at du har drukket.”


“Solen?” spurte Mormor forvirret. “Det har jeg aldri hørt noe snakk om. Vintersolverv. Det er det du tenker på. Jul. Nei, det handler om noe ganske annet. Jesus. Jesu fødsel. Julebukken. Julebukken. Og nissen. Han skulle ha sitt.”


“Hva sier du, gamlemor?” spurte Pappa med et smil.


“Nei, jeg vet ikke,” mumlet Mormor fra gyngestolen.


“Det der, det er bare symboler på solen, det, vet du!” kvitret Pappa. “Og jeg er i alle fall glad for at den endelig snur – nå har det vært mørkt lenge nok. Og i morgen skal vi hjem. Skål!”


“Skål!” sa Onkel.


“Skal vi legge oss?” spurte Mamma og la en hånd på skulderen til Vanja.


Fra sengen på rommet som Vanja skulle sove på, som var et trangt lite kvistværelse, kunne hun se ut på gårdstunet. Hun tenkte på hvordan det måtte være for Mormor å bo helt alene på gården, at det var synd at Morfar var borte. Så husket hun på at Mamma hadde snakket om at Mormor skulle få hjemmehjelp, for hvis ikke det gikk, så måtte hun flytte på gamlehjem, og det at ingen skulle bo på gården, det syntes Vanja virket enda tristere enn at Mormor bodde der alene. Hun så ut på natten og tenkte at julen kanskje aldri ville bli så fin og mystisk som hun husket den som, og med den tanken fulgte igjen følelsen av å ha glemt noe. Noe viktig. Hun prøvde å huske hvordan julen hadde vært før, om det var noe hun hadde pleid å gjøre som hun hadde glemt i år. Hun tenkte på Morfar igjen, han hadde alltid tatt julen “alvorlig”, som Pappa pleide å si. Det syntes hun var så rart, at Pappa kunne si noe sånt, for da var det jo som om Pappa ikke tok julen alvorlig. Men så husket hun hvordan Morfar alltid hadde pleid å ta henne på fanget for å lese om Jesus, noe som i grunnen hadde vært ganske kjedelig. Men det å gi grøt til nissen, det var alltid spennende. Det var det også Morfar som ordnet med. Og da slo det henne at ingen vel hadde vært ute med grøt til tassen i år. Nissen, husket hun at Morfar pleide å si, han gjorde gården lykkelig. Og da kunne det vel heller ikke bli ordentlig hyggelig, hvis ikke han fikk grøten sin! Vanja satte seg opp i sengen og så ut på tunet og den mørke låven. Månelyset var kaldt og blått over nysnøen. Skulle hun virkelig driste seg ut?


Hun listet seg ned trappen. Fra stuen kunne hun høre stemmene til Pappa og Onkel. Av og til Mammas. De var liksom slappe, syntes hun. Som om munnen på de voksne hadde sovnet før resten av kroppen. Inne på kjøkkenet åpnet hun kjøleskapsdøren så stille hun klarte. I en stor kjele stod det rester fra julegrøten de tidligere hadde spist. Hun fikk skuffet en god porsjon over i en skål. Fra et skap hentet hun et lite eggeglass, som hun fylte med akevitt fra en halvtom flaske som stod ved vasken. Så var det bare å ha en god dæsj med smør, kanel og sukker over i grøten, sånn som Morfar hadde vist henne. Hun hørte noen skritt i mellomgangen, Onkel sin stemme, klokken fra stuen som slo tolv – så rev hun ytterdøren opp.


Utenfor ble Vanja overrasket av vinden. Det hadde virket så stille fra vinduet hennes, men nå trakk isende gufs med fokk over tunet. Hun løftet skuldrene, gjemte offergaven sin og lykten hun hadde rasket med seg i kåpen, og pilte av gårde mot låven. Det var kaldt og guffent, mørkt og uhyggelig, syntes hun, og da hun omsider kom frem til det gamle bygget, ulte det nifst fra høyloftet, og mørke, illevarslende skygger flakket over låvetaket. Et øyeblikk vurderte hun å løpe tilbake til våningshuset, men så var plutselig døren inn til fjøset åpen, og hun på innsiden. Hun tente for lykten. Rommet var tomt. Kyr hadde det ikke vært på gården siden Morfar var blitt ufør. Det luktet av gammelt støv og stillstand. Vanja tok et par-tre skritt fremover. Hun husket hvor Morfar hadde pleid å legge grøten, like ved den gamle springen. Så var det en lyd fra hjørnet – hun skvatt til og mente å se en skygge løpe over den ene veggen. Var det nissen? Først nå kom hun på at hun jo egentlig ikke trodde på ham. Allikevel var hun stiv av skrekk. Det var bare å komme seg ut, tenkte hun fort, og snudde seg mot utgangen. Men idet hun tok første steg i den retningen, ble døren til et tilstøtende lagerrom slått opp, og Morfar – akkurat slik hun husket ham – trådte frem i lyset.


“Vanja!” sa han.


Hun skrek.


“Er den der til meg?” spurte han trivelig og nikket mot grøten.


Hun visste ikke hva hun skulle si, hele rommet kvernet rundt i henne, og hun skalv og gråt. Men Morfar bare lo og sa:


“Jeg bare spøker, jeg! Den er vel til nissen, den grøten, kan jeg tenke meg. Vi får sette den på plassen hans.”


Så tok Morfar Vanja over skulderen og fulgte henne tilbake til springen. Lukten av ham var den samme som før, og litt etter litt følte hun seg trygg under den sterke armen hans.


“Sånn,” sa han da de hadde lagt ned grøten og akevitten. “Nå skal du se han blir fornøyd.”


“Har du sett ham?” spurte Vanja som et lite barn.


“Jeg, ja!” svarte Morfar og gjorde store øyne. “Det er klart. Men han er litt menneskesky av seg. Kommer nok ikke frem før du er i seng igjen.”


Den gamle mannen smilte lunt og blunket til barnebarnet sitt, og Vanja glemte helt å være redd.


“Skal jeg følge deg tilbake til huset?” spurte han.


Og hun nikket fornøyd.



* * *



“Det var snilt av deg, det her, Vanja,” sa Morfar mens de trasket over tunet. Vinden hadde gitt seg.


“Det er jo for de små underjordiske sin skyld vi feirer julen, vet du.”


“Er det?” spurte Vanja.


“Ja,” sa Morfar mørkt, “uten dem blir det ikke jul. Og hvis det ikke er jul, kommer de ikke frem.”


De var fremme ved våningshuset.


“Så får du komme deg i seng igjen, søtnos,” sa Morfar og stanset opp.


Vanja forstod at han ikke kunne bli med henne inn.


“Også får du hilse Mormor,” sa den gamle vemodig.


Vanja lovte at det skulle hun gjøre. Så gav hun den døde en klem.


“Så, så,” sa han og viftet henne mot døren.


Men da hun åpnet den, hørte hun igjen stemmen hans.


“God jul, da, Vanja,” lød den varmt, “vi sees neste år.”


Hun snudde seg, men Morfar var borte. Over gården blinket tusen klare stjerner i den stille natten.


"Vinternatt", av Karl Nordstrøm.


Andre tekster av Oskar Bae:


Like under fjellene(novelle)

Naboen (novelle)

Jørgen Hansen (dikt)

Skog huser skog (dikt)


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no