En latterdød

av Lasse Furuholm.


Det nærmer seg midnatt. Apparatene ved siden av sengen blinker og suser i rom nr. 252. Det er en slags urettferdighet tenker Niklas - uten å mene det for alvor - at han, som ikke har sovet på to døgn, sitter rakrygget i en kjip pinnestol, mens hans gamle far, som har vært bevisstløs i snart en uke, stadig får ligge i sengen. Tanken er et innslag av humor av det beste slaget: med han selv som eneste publikum. Han lener seg fremover og lar albuene hvile på knærne, håndflatene løfter kinnene så han knapt kan titte over dem, fingrene hviler på tinningene. ‘Bytte plass?’ hvisker han til hans fars ubevegelige steinansikt, som ligger tungt og synkende på den massive, hvite puten. Men Niklas får ikke svar, og blir sittende. ‘Jeg er så sliten, pappa,’ grimasen gjør det vanskelig å la underleppen møte overbittet, ‘…jeg har sittet på flyet i flere timer, i de der forbaska trange setene’.


Han venner seg fremdeles til å høre sin egen stemme tale morsmålet. Beskjeden om farens sykdom avbrøt et langtidsopphold i utlandet. Niklas måtte reise hjem så snart han kunne, og det viste seg ikke å være umiddelbart. I mellomtiden har lillebror styrtet frem og tilbake mellom sykehus, familieliv og jobb. Han var sjeleglad da Niklas endelig returnerte. Det vil si, han var sjeleglad da han forstod at mennesket som raste inn på sykerommet ikke var en forvirret og bortkommen pasient. Niklas hadde nemlig ikke hatt tid til å barbere seg; tuster meg skjegg krøllet seg frem på ymse steder langs kjevepartiet, han hadde fått farve i huden og store poser under øynene etter mange søvnløse timer. Møtet mellom brødrene bar naturligvis preg av omstendighetene. ‘Jeg kjente deg nesten ikke igjen’, hadde den ugjenkjennelige sagt til sin lillebror, for hvem ironien ble en bekreftelse på at dette faktisk var Niklas, ‘…du har blitt så tjukk’. Et velkjent smil formet seg under den pistrete barten, og brødrene omfavnet hverandre. Kanskje kunne faren høre dem. Høre deres spøkefulle, men likefullt kjærlige, gjenforening, før lillebror hastet ut derfra og etterlot Niklas alene i mørket med sin far.


I mørket kan Niklas se farens ansikt nesten slik det så ut da han var mindre. Konturene av det stramme kjevepartiet og den høye neseryggen. Men han ser streng ut. Det er ikke mørkt nok til at de dype rynkene rundt den halvåpne munnen ikke synes. Og dette er en mann Niklas aldri har sett uten et smil om munnen i mer enn ti minutter. Ikke nødvendigvis brede smil som blotter tanngarden, men ørsmå bevegelser i munnvikene som vitner om en kontinuerlig, underholdende og stimulerende indre monolog. Montro dette er de dype rynkenes årsak? For resten av ansiktet er fremdeles ungdommelig, og hvis hans øyne - de skarpeste øynene Niklas vet om - hadde vært åpne, og de hvite stubbene barbert bort, da ville det ikke være enkelt å avgjøre hvem av disse to som var far og hvem som var sønn. Naturligvis hendte det at faren ytret de tankene som underholdt han så inderlig, men da hendte stadig at han ikke lot munnen eller ansiktet gi utrykk for at ytringene var ment som underholdning. Simpelthen fordi deres underholdningsverdi ble forsterket i kraft av uvissheten blant hans tilhørere. Slik hadde Niklas omsider forstått hans far som underholder, og hans ytringer som innslag av humor.


***


I utallige timer hadde Niklas studert sin far underholde gjestene rundt middagsbordet,— ofte kunne de være stille i flere sekunder før de brøt ut i latter. Det var et beinhardt kursus i det uforståelige og profane moderne passiar. Faren nøt hvert sekund. Han satt som en dirigent med hevet taktstokk, en som lar orkesteret fryse med spente buer - i publikum har samtlige hender stanset i sin kollisjonskurs - før han senker stokken, lar orkesteret endelig senke skuldrene og instrumentene,—applausen veller opp på scenen. Disse var forferdelige sekunder for Niklas. Han pleide å overse kalasets siste halvdel (etter avtalt leggetid) fra toppen av trappene hvor han gjennom sprinklene hadde utsikt til festlighetene. Ville de le, eller ville de ble sinte? Faren kunne si grusomme ting, forferdelige ting, ting som ikke unge Niklas forstod hvorfor noen noen gang ville finne på å si til andre mennesker, i alle fall ikke mennesker man stadig inviterte på middag. Han husker kun én gang, muligens i kraft av å ha blitt det gjenfortalt i moden alder (anekdoten ble nemlig en fast del farens repertoar), at stillheten ikke ble brutt av latter. Det hadde blitt så sent at far ironiserte rundt sin svigerinnes ukesferske spontanabort. Men selv hun returnerte, etter noen minutter på toaletter, og brøt den trykkende stillheten blant de gjenværende rundt bordet med sin karakteristiske, hiksende, latter. Niklas pustet lettet ut i mørket på toppen av trappen. Familiefreden vedvarte.

Det tok lang tid før Niklas kunne skimte metode i galskapen, og Niklas kom omsider til å respektere faren for denne balansekunsten som fikk middagsgjestene til å gapskratte av de groveste angrep mot deres person. Men respekten var noe han måtte lære seg, den umiddelbare reaksjonen var en annen. Før han hadde rukket å overse nok middagsselskaper hadde Niklas et nokså annerledes forhold til sin far: han var livredd. Ikke redd for kjeft, ikke redd for ørefiker - hans far har aldri lagt en hånd på han - og heller ikke dreiet det seg om det samme, gamle, evige ødipale skvipet. Niklas var redd for sitt eget liv.


En dag hadde han nemlig kommet hjem fra skolen med en voldsom kløe i hodet. Det ble snart klart at han hadde fått lus, i likhet med de fleste andre førsteklassingene. Han hadde sittet på kjøkkengulvet, moren satt på en kjøkkenstol bak han mens hun gredde gjennom håret med en fin kam. Så hadde far kommet hjem fra jobb, og mor måtte holde Niklas tilbake slik at han ikke skulle løpe far i møte. Mor fortalte far om lusene og ba Niklas gå kle av seg slik at han kunne dusjes med den nyinnkjøpte lusesjampoen. Men i spetakkelet med faren som returnerte, og moren som holdt han tilbake hadde Niklas fått overlevert lusekammen, og da han innså det hadde han alt nådd toppen av trappen. På vei ned igjen mot kjøkkenet overhørte Niklas mor og far. ‘Lus!’ hadde han hørt faren sin si ‘…vi burde barbere drittungen!’. Et hørbart fnis unnslapp mors lepper. Tillit = borte. Niklas frøs. ‘Hvis jeg får lus nå Sonja, så dreper jeg han faktisk…’, faren slo i bordet. Niklas lot tennene på kammen grave seg inn i lanken mens han hørte moren nærme seg barnemorderen og kysse han på munnen. ‘…vi kan jo alltids håpe at nestemann vet bedre…’.


Niklas ble voksen den dagen. Han tryglet mor om å få dusje med lusesjampoen hver eneste kveld i ukesvis. Noen måneder senere ble han storebror, hvilket bare forsterket dødsangsten. Nå som nestemann er her, vill de ikke helt sikkert drepe han snart? Han fordro luer og capser som om de betød en sikker dødsdom. Han var gutten som alltid var forkjølet, og som skrubbet og gned hodebunnen tørr og blodig hver kveld helt til han ble ferdig med barneskolen.


***


Likevel mimrer Niklas i mørket med et smil om munnen. For dødsangsten han opplevde som førsteklassingen hadde han i senere tid lært å le av,— som alt annet. Dette er han takknemlig for. Denne egenskapen, som han jo kom til å respektere og misunne hos sin far, har han enorm glede av. Nå takker han faren og dødsangsten for den livsgleden han føler hver gang han smiler for seg selv i møte med livets vanskeligheter og verdens grusomheter. Allikevel har han aldri fortalt sine foreldre at han hørte dem den kvelden.


Disse tingene tenker han på når han er ferd med å sovne, men våkner av et toneskifte i et av de utallige apparatene i mørket. ‘Jeg var redd du skulle drepe meg, pappa’. Niklas lar latteren unnslippe gjennom nesen. ‘Hvis ikke du våkner snart kanskje jeg skal drepe deg? Hvordan liker du lyden av det der du ligger, så hjelpesløs?’ Å skulle drepe noen. For en latterlig ting å si til et barn. Ja,—og til sitt eget barn, enda latterligere. Det er faktisk hysterisk, tenker Niklas, og han innser hvor inderlig han vil savne sin far dersom han ikke våkner. Han løfter hodet fra hendene og skyver stolen nærmere sengen. Han klarer ikke lenger holde latteren inne. ‘«Jeg skal drepe deg» sa du! Jeg skal drepe deg!’ Niklas ler, han fyller rommet med en rungende og ubetvingelig latter, og ser ikke at faren åpner øynene. ‘….jeg dreper deg!’. Faren til Niklas forsøker å gjøre seg fortrolig med sanseverdenen og takets geometri, og når pupillene har justert seg slik at han ser de spraglete rutene i taket, slår hørselen inn; drapstruslene veller inn i hodet hans. ‘Jeg skal drepe deg, pappa!’, den skjeggete mannens inderlige latter skjærer i ørene. I det han klarer å skille ordene fra hverandre fatter han budskapet klart: Jeg. Skal. Drepe. Deg. Frykten slår inn i ham. Han rekker såvidt skjære en grimase før sjokket når hjertet—som stanser. Maskinene går amok, hundrevis av ørsmå grønne og røde lamper blinker i mørket. Det tar flere sekunder før Niklas hører pipingen over sin egen latter, og han har fremdeles tårer i øynene når sykepleierne ankommer værelset.


Når de forteller han at faren er død har Niklas nettopp fått tilbake pusten, men den unnslipper på ny i ett eneste stort latterbrøl.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no